Maktapparatet

Brasil ble mer firkantet enn jeg hadde forventet. Hvorfor ser vi så mye på TV her?

Jeg har tråkket over noen dørstokker i løpet av to måneder på solidaritetsbrigade. Nye og gamle venner gir meg kaffe, søt bakst og språklige anstrengelser. Og TV. Men TV spør ikke om jeg er mett eller om jeg snakker portugisisk. TV kjører på.

I stua klokken syv på kvelden. Jeg ser to stuntreportere på en klassisk brasiliansk strand. Når jentene inviteres opp av solsenga, viser kvinnesynet seg å være like klassisk. Rumpene skal vises frem, og bedømmes av den mannlige forsamlingen. Godt tilbakelent belønnes dommeren for sin dvaske (les: mannlige) kropp. Rumpene dusjes til lyden av reporternes teatralske gryntelatter. Talkshowverter viser oss slapstick hjemmevideoer med 15 jenter i bikini oppstilt i bakgrunnen. Som en stikkprøve på god positur finner kameraet sin utvalgte, og hun smiler pent til deg. Det feministiske perspektivet er forferdelig.

Brasilianerne selv trekker fram såpeoperaene når de kritiserer TV. ”Barn ser barn som ikke respekter foreldrene sine” sier en venninne av meg. Verdiene i nasjonale såpeseriene er klare: klær, pels, penger og frisyrer. Dette er verdier som har boret seg godt ned i både det norske og det brasilianske samfunnet. Likevel er det fjernt for meg å sitte på den brasilianske landsbygda å se det så tydelig. TV viser en rikdom og konsumkultur langt fra det livet vi lever her, det livet de fleste brasilianere lever. Men det presenteres som det skulle vært normalen.

Hvis kommunikasjon skal være kriteria for demokrati, er det igjen duket for diktatur i Brasil. Ni familier eier all mediekommunikasjon i Brasil: TV, aviser og radio. Nettverket Globo eier over halvparten. Brasils kommunikasjonsminister var Globos første utenrikskorrespondent, og jobbet i USA og Europa i 30 år.

Eliten i Brasil har fulgt strømmene i historien for å holde på sin rikdom og maktovertak. Edelmetall, kaffe eller melk – rikdommene, sammen med menneskene, blir sugd inn i det svarte hullet og absorbert der. Sørøst er maktsentrum i Brasil. Jeg ser på TV og det blir tydelig. Lite kommer fra andre steder enn São Paulo eller Rio de Janeiro. Eliten, like liten i Brasil som en måne i universet, snakker til folk som om alle planeter dreier seg rundt dem. Selv om det er sant, blir det ikke mindre absurd. Hvordan er det mulig å opprettholde denne skjevheten?

”Jeg behøver ikke dere. Jeg har mine såpeserier å se på”, sier Ivone Salete Rodrigues dos Santos i skuespillet om MSTs møte med en byslumbeboer. Ironien hennes er klar. TV-underholdningens forførende rus er ikke nok for henne, for hun vet at mennesker ikke er skapt for å sløves ned. Ei heller for å lenkes fast, selv ikke så frivillig som det virker å skje i dagens samfunn.

TV skriker igjen. Et nytt attentat i São Paulo. En ny bande. Flere skudd løsnet, flere likposer snørt igjen. Som et angrepet krypdyr skutter du deg sammen, og tenker ”Enda godt det ikke var meg”. Nyheten som ønsker et tenkende publikum forsvinner. Både Brasil-eliten og akersgata elsker det. Slike reaksjoner gjør at du finner din plass i samfunnet: oppgaven mediene har hatt som folkeopplysere blir erstattet med oppgaven som fangevoktere – og det er vi som er bak murene.

Bak murene er det umulig få et riktig blikk på MST. Derfor går det slik når du forteller sidemannen på fotballkampen at du jobber med MST: ”Hva? Men du ser jo ikke voldelig ut?” MST blir omtalt, men får ikke snakke selv. Fordi MST jobber for å utjevne forskjellen mellom rik og fattig i Brasil, skyter mediene fra hofta, og sikter på folks svakeste punkt: fordommene mot fattige mennesker. De er skitne, late fylliker som ikke vil arbeide, og alle i MST er fattige.  MST ”invaderer” i medienes øyne jorden som landets fremste folk eier. MST okkuperer med mine øyne jord som ikke blir brukt.  Millioner mener det samme som meg, men ingen av dem har fått informasjonen sin fra landsdekkende medier.

Og alternativet? For å ta mediet i forsvar, representerer det et hav av muligheter. Debatten om et TV-medium som utdannende, holdningsskapende og bevisstgjørende eksisterer. Det finnes kanaler som snakker disse ordene. Canal Futura flagger med likhet, demokrati og utdanning. Men det er som å høre USA snakke om frihet. Fordi når Canal Futura er stiftet av det patentbeskyttende helsemiddelselskapet Bayer, de vinningskriminelle Vale do Rio Doce og Bradesco (se "Et spørsmål om råderett") og Globo, som allerede har makten over halve riket, undrer jeg hva som er motivet. 82% av all mediekommunikasjon i Brasil er eid av slike selskaper. Hvilke sannheter ønsker de å fortelle?

Hva vi ser på TV må nødvendigvis reflektere det som finnes bak det. ”Du kan tenke at TV er skapt for å dominere. Det eneste du ikke kan gjøre, er å ikke tenke” sier reklamen til Canal Futura. Med en stemme så forførende og rolig at selv George Orwell skjelver i skjelettet.

Makten i Brasil er delt i fire. Statsmakt, finansmakt, jordmakt og kommunikasjonsmakt. Samfunnet klarer ikke sette spørsmålstegn ved dette når forholdene for å delta er så dårlige som nå.