Álvaro Uribe Vélez avslutter august sin åtte år lange presidentperiode. Den interne væpnede konflikten i Colombia har passert 60 år og verken en militær eller politisk løsning er innen rekkevidde. Snarere utvikler konflikten seg langs nye linjer. Narkotikahandelen får en mer sentral plass når konflikten skal forklares og nabolandene blir involvert i større grad enn før.
Da Uribe ble valgt til president i 2002, ble sikkerhetspolitikken hans symbolsak nummer én. Den politiske doktrinen den første Uribe-regjeringen lanserte i 2003 ble kalt "demokratisk sikkerhet", og var svært populær. I starten ble denne politikken oppfattet som suksessrik, blant annet fordi man styrket veisikkerheten i landet og presset geriljaen tilbake fra hovedstadsområdet og fra en stor andel av småkommunene. Før valget i 2006 endret man grunnloven, slik at presidenten kunne stille til gjenvalg. Uribe vant valget overlegent, med 62% av stemmene.
Militært fokus
En av årsakene til Álvaro Uribe Vélez sin suksess er hans hardhendte politikk mot den væpnede opposisjonen i landet. Forgjengeren i presidentembetet, Andrés Pastrana, mislyktes i sine forhandlinger med geriljagruppene FARC og ELN - i et forsøk som ble karakterisert som halvhjertet. Dette skapte de rette forutsetningene for Uribes "stødige hånd" og "store hjerte" .
Militærutgiftene hadde økt gjennom hele 90-tallet, og særlig fra 1999 gjennom Plan Colombia, hvor Colombia mottok 860 millioner dollar i bistand fra Clinton-administrasjonen. Statens tilstedeværelse skulle styrkes over hele landet, og Uribe fortsatte den allerede påbegynte styrkingen av militæret. Militærbudsjettet ble mer enn doblet fra 2002 til 2009. Antall soldater økte, og teknologien ble betraktelig bedret. Man startet med "bondesoldater" - atten måneders obligatorisk militærtjeneste - en ordning som involverer Colombias borgere i større grad. Uribe lanserte også "Informasjonsnettverket", et slags folkelig etterretningsnettverk med nærmere 4,5 million sivile medlemmer.
Narkoterrorisme?
11. september 2001 har fått sine konsekvenser også i Colombia. Der det før har vært enighet om de historiske årsakene til den interne væpnede konflikten i Colombia, har retorikken nå endret seg. President Uribe sa selv i 2003 at han ikke anerkjenner geriljagruppene som en stridende part i en væpnet konflikt. Geriljagruppene og andre væpnede grupper blir nå omtalt som "narkoterrorister". Slik har man ønsket å implementere Colombia i "krigen mot terror". Samtidig avviser man at det finnes en intern væpnet konflikt i landet. Betegnelsen "narkoterrorisme" overser de sosiale aspektene ved den væpnede motstanden i Colombia, med dype historiske røtter.
Colombias historiske særegenheter
Colombia har hatt rykte på seg for å være blant de mest robuste demokratiene i Latin-Amerika. Som eksempel vises det til at Colombia ikke har opplevd militærdiktatur slik som sine naboer og at det har blitt gjennomført regelmessige valg siden 1830-tallet. Likevel har det colombianske demokratiet blitt betegnet som "kontrollert", "begrenset" eller "oligarkisk". Grunnen til disse tilnavnene er det elitistiske topartisystemet som har preget Colombia siden de to tradisjonelle partiene ble dannet på midten av 1800-tallet: Det konservative partiet og det liberale partiet. Det fantes ingen måte å delta i samfunnet på dersom du ikke gjorde det gjennom ett av disse to partiene. Slik ble også identiteten til colombianerne bygget: enten var du blå - konservativ - eller så var du rød - liberal -. Dersom du ikke var noen av delene ble du regnet som en annenrangs borger.
På det lokale plan var det derfor svært viktig å ha tilknytning til ett av disse partiene. Slik ble du tildelt midler fra sentralt hold, og dette skjedde gjennom renskårede klientilistiske forbindelser: man institusjonaliserte kompis-tjenesten. Slik fordret man et Colombia basert på mini-makter over hele landet, innenfor rammene av et politisk monopol som har utestengt nesten alle colombianere i å bidra til å bygge landet sitt.
Den katolske kirkens på sin side bidro ikke til å utvikle sivilsamfunnet. Det viktigste for dem var å skape gode katolikker, fremfor gode borgere. Å reservere seg mot smugling, korrupsjon eller fremme demokratisk spilleregler i politikken var ikke deres oppgave. På grunn av den katolske kirkens nære bånd til Det Konservative Partiet, holdt kirken bånd på utdanningssystemet helt fram til 1970-tallet. Konsekvensene har vært enorm ikke minst for kvinnene, som gjennom grepet den katolske kirke har hatt på kvinnenes kropp og seksualitet, og deres rolle i familie og samfunn forøvrig. Slik skapte kirken enda større hindringer for vanlige colombianere til å delta i samfunnet.
Fortvilelsen over denne utestengelsen nådde et klimaks på slutten av 1940-tallet i Colombia, da selv de liberale følte seg utenfor det gode selskap. Da deres populære og folkelige presidentkandidat Jorge Eliécer Gaitán ble drept utenfor sitt kontor 9. april 1948, startet epoken kalt "La Violencia" - Volden - i Colombia. Liberale og kommunister tok til våpnene og dannet geriljagrupper med politisk innflytelse som målsetting. En annen viktig katalysator for opprøret har vært og er omfordelig av jord. Kun Brasil har større konsentrasjon av rikdom enn Colombia, derfor er konflikten i Colombia et jordspørsmål. Konflikten er derfor i seg selv en politisk konflikt. De to største og mest omfangsrike geriljagruppene, FARC og ELN, har til tross for opp- og nedturer beholdt sin sentrale rolle i Colombia, både geografisk og politisk. I 1999 var FARC tilstede i nesten 60% av landets kommuner. Som et svar til dette, og som et utfall av Colombias svake militære, organiserte de regionale maktelitene egne selvforsvarsstyrker. Disse gruppene, omtalt som de paramilitære, får fra 80-tallet en helt sentral rolle i den interne væpnede konflikten i Colombia. I begynnelsen var de paramilitære offisielt fremmet og støttet av staten, men ble erklært ulovlig i 1989.
"Behagelig fastlåst"
Narkotikaproblematikken er historisk sett en ny side ved den interne væpnede konflikten i Colombia. Væpnede aktører, deriblant geriljaen, begynte å dyrke marihuana på 70-tallet, før planting av kokablader til kokain skjøt fart på 80- og 90-tallet. Ifølge USAs statsdepartement fantes de i 1992 41'000 hektar tilegnet kokaproduksjon i Colombia. I 1998 passerte man 100'000, før produksjonen nådde ifølge USA 167'000 hektar i 2007. FN opererer med langt mer moderate tall, og sier at det ble produsert i underkant av 100'000 hektar med kokablader samme år. Med FNs anslag i mente, sier den colombianske regjeringen at Colombia produserer 79% av all kokain omsatt på verdensmarkedet. Narkotikaproduksjonen er den største inntekten til alle parter i den interne væpnede konflikten i Colombia. Jordkonflikten styrkes som en følge av dette; regjeringen selv sier det finnes 2,6 millioner internt fordrevne flyktninger i landet, mens Flyktningehjelpen sier at tallet er på 4,6 millioner. Under president Uribes regjering steg dette tallet betraktelig; bare i 2008 ble 380'000 mennesker jordløse. Dette til tross for at Uribes regjering sier de har økt bevilgningene til fordrevne fra 245 millioner til 4,5 milliarder kroner.
Grunnlovsdomstolen i Colombia anerkjente i 2008 at særlig kvinner, barn og urfolk blir drevet fra sine hjem. UNHCR slår fast at hele 27 urfolksgrupper risikerer å bli utryddet. 80% av de internt fordrevne er kvinner og barn. Kvinner er en viktig ressurs for Colombia. De bidrar til kontinuitet for de rammede, da familieoverhodet ofte er en kvinne. Narkotikaproduksjonens enorme fortjenester fører med seg de mest paradoksale konstellasjoner. Gerilja, paramilitære og militære samarbeider på tvers av politiske skillelinjer. Situasjonen Colombia befinner seg i har blitt kalt "behagelig fastlåst", hvor konfliktens hovedaktører har tilpasset seg konflikten og hvor en fredlig løsning på den vil ha store økonomiske konsekvenser for dem. Konflikten skaper også en sentral rolle for den militære yrkesgruppen, med mulighet for sosial mobilitet, politisk makt, og som vi har sett, økonomisk støtte.
Regionale ringvirkninger
Et av de siste utviklingstrekkene ved den interne væpnede konflikten i Colombia er dens ringvirkninger på Colombias forhold til sine naboland Venezuela, Ecuador, Brasil og Bolivia. Konflikten representerer nå en trussel mot stabiliteten i regionen. Årsaken til dette er det spente forholdet mellom Colombia og Venezuela, i kjølevannet av den militære avtalen mellom Colombia og USA. I juli 2009 erklærte Colombia at nordamerikansk militærpersonell skal benytte seg av syv militærbaser ulike steder i Colombia. Reaksjonene var særlig sterke fra venezuelansk hold, da Venezuela betrakter USA som den største trusselen mot sin stats sikkerhet. I bakgrunnen ligger Colombias angrep på ecuadoriansk territorium i mars 2008, da en FARC-forlegning ble bombet av colombiansk militære.
Venezuela har erklært seg nøytral til den interne væpnede konflikten i Colombia, og dette blir oppfattet som en støtteerklæring til opprørsstyrkene i Colombia. Slike oppfatninger styrkes når svenskproduserte håndvåpen kjøpt av Venezuela blir funnet i FARC sine hender.
Mens forholdet mellom Ecuador og Colombia stadig bedret seg gjennom andre halvdel av 2009, har det bilaterale forholdet mellom Venezuela og Colombia forholdt seg kjøling. Narkotikaproduksjonen i Colombia påvirker også mistilliten mellom de to landene. Colombia på sin side hevder at Venezuela ikke gjør nok for å bekjempe narkotikatrafikken som når nabolandet. Forvarsminister Gabriel Silva Luján sa i oktober 2009 at det finnes "fri narkotikatrafikk" gjennom Venezuela, via Honduras og til USA. Som svar til dette, sier venezuelanske myndigheter at de "ikke er noe annet enn ofre for en paramilitær stat i forfall." "Mikrofondiplomatiet" vil fortsette å karakterisere forholdet mellom de to landene i tiden fremover. Colombias støtte til det nye regimet i Honduras har også vakt oppsikt, da det kun er Colombia og Peru i regionen som ikke har tatt sterk avstand fra militærkuppet.
Arven fra Uribe
Spøkelset som fulgte Álvaro Uribe Vélez gjennom begge hans presidentperioder, var beskyldningene om hans bånd til paramilitære grupper. Under opprullingen av parapolítica-skandalen i 2007 ble det vist til bånd mellom Uribes familie og ledende paramilitære. Blant annet ble Uribes fetter og tidligere president i kongressen Mario Uribe Escobar avslørt for å ha bånd til lederen av den største paramilitære gruppen i Colombia, AUC (Colombias Forente Selvforsvarsgrupper). AUC er den paramilitære gruppen som har stått ansvarlig for flest forsvinninger og drap mot sivilbefolkningen. Det eksisterer en parlamentarisk krise i Colombia: siden 2006 har høyesterett og påtalemyndighetene etterforsket 63 kongressmedlemmer for bånd til paramilitære grupper, hvor 30 av dem er fengslet. En stor andel av disse tilhører koalisjonen som har støttet Uribe-regjeringen.
Det største provet på de paramilitæres virksomhet er den systematiske utryddelsen av medlemmer fra det politiske partiet UP (Patriotisk Union). UP ble startet opp i 1984 som et ledd i fredsforhandlingene med FARC og hadde medlemmer fra et svært bredt spekter i det colombianske sivilsamfunnet. Da partiet formelt sett ble oppløst i 2002, var over 3000 medlemmer og sympatisører drept, og mange var drevet på flukt. Også militæret og politivesenet var innblandet.
Renskingen av UP står som et eksempel på hvor vanskelig det er å organisere seg politisk i Colombia. De paramilitære representerer også et enormt, økonomisk kriminelt mafialignende nettverk, engasjert i både lovlig og ulovlige bransjer. Gruppene utøver også en utstrakt geografisk kontroll. President Uribe frontet en demobiliseringsprosess av de paramilitære kort tid etter han tok over presidentembetet. Da prosessen ble avsluttet i 2006 var beskjeden klar; de paramilitære var ikke lenger en stridende part og 30'000 personer fordelt på 37 ulike grupperinger ble avvæpnet.
Tilsynelatende suksess til tross; kort tid etter demobiliseringen dukket det opp nye grupper med lik struktur over hele landet. Human Rights Watch viser til tall som sier at opptil 10'200 personer er gjenintegrert i de nye gruppene, som nå er operative i 24 av Colombias 32 delstater. Myndighetene omtaler ikke disse gruppene som paramilitære, men som "nye kriminelle bander" og forbinder dem først og fremst med narkotikahandel, og mener at disse gruppene skiller seg fra forgjengere som AUC. Andre eksperter og innbyggere ser på dem som en fortsettelse av de samme gruppene. Uavhengig av hvilke navn man gir de nye gruppene, overgrep mot fagforeningsfolk, studenter, journalister, afro-colombianere og urfolk fortsetter. Trusler mot menneskerettsforkjempere kommer per telefon, e-post og husbesøk. De paramilitære er også representert i Colombias klasserom. Frittalende undervisere og studenter har merket dette. 416 elever og lærere har blitt drept siden 2002, viser rapporten "Colombias Classroom Wars" fra 2009.
Situasjonen bedrer seg ikke når president Uribe i januar 2010 gikk ut og lovet studenter 300 kroner i måneden for å melde inn mistenkelig adferd blant lærere til politi og militære. Regjeringen har ikke fulgt opp med de nødvendige tiltakene for å stoppe disse overgrepene, og Human Rights Watch sier at de paramilitærets aktiviteter i stor grad tolereres av landets politi og militære.
Norge ønsker frihandel med Colombia
Norge har sammen med EFTA-landene siden 2007 forhandlet om en frihandelsavtale med Colombia. Avtalens innhold ble ikke offentliggjort før den ble signert i november 2008. Frihandelsavtalen forsterker Colombias rolle som eksportør av råvarer og importør av videreforedlede varer. Den rammer også dårlige stilte colombianeres tilgang til billig medisin. Avtalen gir utenlandske selskap adgang til offentlige anbudsrunder, hvor land som Colombia normalt sett har kunnet prioritere lokale leverandører. Frihandelsavtalen går også så langt som å anerkjenne colombianske myndigheters rett til bruk av unntakstilstand som virkemiddel til å slå ned på opposisjon. Etter press fra sivilsamfunnet i Norge og Colombia har regjeringen utsatt ratifiseringen av avtalen.
- Frihandel skaper ikke bærekraftig utvikling. Norge må støtte sosiale bevegelser og marginaliserte grupper slik de gjorde før, sier Juana Camacho fra Friends of the Earth Colombia. Næringsutvikling i Colombia basert på plantasjebaserte megaprosjekter - slik handelsavtalen fremmer - er svært miljøskadelig, i tillegg til å bidra til å drive mennesker på flukt og forverre situasjonen for millioner av utsatte colombianere.
Tusenvis av mennesker kjemper for fred i Colombia, til tross for risikoen de utsetter seg for. Blant annet utmerker "la minga" seg, hvor urfolk, bønder, afro-colombianere og andre organiserer seg nasjonalt i forsvar for miljø, landrettigheter og for sitt folks autonomi. 25'000 mennesker marsjerte i oktober 2009 for å fremme disse kravene. På veien møtte de motstand fra det colombianske militæret, som ved flere anledninger har åpnet ild og tatt livet av demonstranter.
Det parlamentariske alternativet i Colombia er representert ved sentrum/venstre-partiet PDA. PDA har god oppslutning, men har enda en lang vei å gå før de reelt sett kan utfordre det gjeldende colombianske regimet. De ble slått ut i første valgrunde i mai i år, og har tapt mange stemmer siden sist valg. Presidentkanditaten til Partiet De Grønne, tidligere ordfører i Bogotá Antana Mockus, overrasket mange da han fremstod som den klareste motkandidaten til Álvaro Uribe Vélez' etterfølger, tidligere forsvarsminister Juan Manuel Santos under valgkampen. Mockus presenterte imidlertidig ikke noe konkret forslag i sin kampanje, og ligner mer en populistisk figur uten særlig substans. Det spås en valgseier som overgår Uribes, idet Santos tar over og gir kontinuitet til det politiske regimet "Gudfaren" Álvaro Uribe Vélez startet i 2002.
Colombia
Hovedstad: Santa Fé de Bogotá
Areal: 1 138 910 km2
Befolkning: 48,3 millioner
Befolkning under nasjonal fattigdomsgrense: 64%
Forventet levealder: 73 år
Spedbarnsdødelighet: 21 per 1000
BNP per innbygger: 7967 USD (2006)
Religion: romersk-katolsk 90%
Offisielle språk: Spansk Nasjonaldag: 20. juli (uavh.)
Mynt: colombiansk peso
Valgdeltagelse: 36,2%
Viktigste eksportartikler: olje, kaffe, kull, nikkel, smaragder, klær, bananer, blomster.
Fra FN-sambandet: www.globalis.no
Kildehendvisning
• Vargas, Alejo. La especificidad colombiana: la seguridad democrática i "Seguridad Humana y nuevas políticas de Defensa en Iberoamérica", Isidro Sepúlveda (ed). Madrid, 2007.
• Hernandéz, Luis Humberto. "La crisis mundial fundamento del fisuramento del pretendido régimen de la seguridad democrática". Universidad Nacional de Colombia, 2009.
• Vargas, Alejo. "Reforma Militar en Colombia. Contexto internacional y resultados esperados". Colección Pensamiento Político Contemporáneo, No. 19. Medellín, 2006.
• Ane María Bejarano og Pizarro, E. From "Restricted" to "Besieged" i Frances Hagopian og Mainwaring. S (ed). "The Third Wave of Democratization in Latin America", Cambridge University Press. Cambridge, 2007. • Vargas, Alejo. "Las Fuerzas Armadas en el conflicto colombiano. Antecedentes y perspectivas. Intermedio Editores. Bogotá, 2002.
• Corredor Martínez, Consuelo. "Los limites de modernización". Cinep-Unal. Bogotá, 1997.
• Livingstone, Grace. "Inside Colombia:Drugs, Democracy and War". Latin America Bureau. London, 2003.
• Vargas Meza, Ricardo. Drogas, conflicto armado y seguridad global en Colombia i "Nueva Sociedad" No. 192, Caracas, Julio-Agosto 2004.
• Plan Nacional de Desarrollo 2006-2010. Estado Comunitario: desarrollo para todos. Departamento Nacional de Planeación, 2007. Se www.dnp.gov.co.
• Vargas, Alejo. "El papel de las Fuerzas Armadas en la Política Antidrogas Colombiana 1985-2006." Grupo de Investigación Seguridad y Defensa. Universidad Nacional de Colombia. Bogotá, 2008.
• Lundeberg, Heidi, Bank. H og Holguín, A. "Frihet for hvem? Frihandelsavtalen mellom Colombia og EFTA". Handelskampanjen. Oslo, 2009.
