Roper for å bli hørt

Å studere humanistiske fag i Brasil er ikke lukrativt. Blant annet derfor okkuperte studentene rektoratet på det føderale universitetet i Florianópolis, Santa Catarina (UFSC) forrige uke for å stille sine krav.

En liste på 17 krav ble presentert første dag av okkupasjonen. Disse dreide seg om lokale så vel som nasjonale saker. Kravene på lokalt plan dreier seg om dårlig tilgang på studenthybler, mat og bøker. Ser man på kravene som gjelder hele utdanningssystemet i Brasil, får man et innblikk i en studenthverdag langt fra åpne studieplasser og gratis lege. Privatisering av de offentlige universitetene er det største problemet.

- Utdanning blir kjøpt opp etter en privatiseringsmodell hvor studenter har gått fra å være individer til konsumenter. De må kjøpe utdannelsen. Rettigheten vår har blitt en vare, sier Marcío Montenegro, talsmann for okkupasjonen og geografistudent ved UFSC.

Sponset utdanning
Tolv prosent av universitetene i Brasil er offentlige. En av dem er det føderale universitetet i Santa Catarina. Likevel er en slags snikprivatisering i ferd med å ta form. Dette dreier seg om private stiftelser som sponser visse studieretninger. Slik blir noen studier mer lukrative enn andre. FEESC er et eksempel på et slikt fond. FEESC sier deres mål er å gi støtte til forskningen. De vil knytte kontakter med studieprogrammene på universitetene, både realfag og samfunnsfag, står det på deres hjemmeside. Student ved UFSC, Felipe Queiroz, forteller om FEESC fra sitt ståsted som geografistudent:

- Støtten av visse fag er urettferdig fordi noen fag blir mer privilegerte enn andre, når det gjelder økonomi, bøker og annet materiell. Filosofi, historie og samfunnsfag blir ikke prioritert. Studieretninger som for eksempel ingeniør og medisin blir støttet, fordi de produserer til markedet. En filosof produserer ingenting av interesse for Brasil, sier han.
Queiroz forteller om et universitetslaboratorium i São Paulo som forsket på tropiske sykdommer. Etter FEESC kom inn med sponsing, gikk de over til å produsere kosmetiske produkter. Denne trenden startet for om lag ti år siden.

Mangel på professorer
Et annet problem er stipendet. Per i dag mottar studentene 900 kroner i måneden, som skal dekke materiale, bosted og mat. Studentene krever en økning til 1250 kroner.

- Den generelle oppfatning er at studentene ved de offentlige universitet har mye penger. Det er feil. Mange studenter går sultne for å studere, sier Queiroz.

Okkupasjonen varte i ni dager. Studentene slo seg ned i aulaen i rektoratet med telt og madrasser, og tapetserte vegger med plakater og slagord. ”Vi kjemper for brødsmulene”, ”Geografien i krise” og ”Rektoratet er stengt fordi kvaliteten på utdannelsen ikke eksisterer” fylte veggene, og musikken stod i taket. De fleste studentene som okkuperte studerer historie, geografi og samfunnsvitenskapelige fag. Kampen var klar; studenthverdagen er uakseptabel. Det er mange ubesatte stillinger: psykologi mangler ti professorer, geografi mangler ni, helse og sosialfag ni, og elektroingeniør mangler to professorer.

Svekket mobilisering
31.august, etter ni dagers debatt, fikk universitetsledelsen den rettslige godkjennelsen til å forvise studentene fra rektoratet. De om lag to hundre okkupantene unngikk konfrontasjon med politiet. ”Rektor, vår undertrykker , vi vil ha professorer, ikke politi” ljomet over campus da studentene forlot rektoratet. De ble enige om å fortsette kampen på andre måter. Mobiliseringen er midlertidig svekket, og studentene føler seg oversett. Rektor Lùcio Botelho har et annet syn på saken.

- Ikke alt vi forhandlet om ble akseptert. Mange av kravene er ikke bare rettferdige, men nødvendige. Som for eksempel byggingen av nye studentblokker, som var påbegynt før okkupasjonen, sier han til nettstedet ClicRBS.
- Dette er politikerspråk, sier Queiroz. Han sier han skal forbedre, men ikke hvordan. I tillegg skylder ledelsen på regjeringen og skyver ansvaret fra seg, sier han.

- Lula mistet sine folkelige trekk
Et år inn i sin andre regjeringsperiode, har president FULLT NAVN Lula mistet sin tillit hos studentene. Studentene skammer seg over at de stemte på han, og sier det finnes ingen politiske alternativ for dem i Brasil. Lulas parti, arbeiderpartiet PT, er ikke lenger et parti til venstre på den politiske skalaen. Økonomiprofessor og president ved latinamerikansk institutt på UFSC, Niodo Riques, forklarer:
- Regjeringen Lula har mistet alle sine folkelige trekk. Han representerer overklassen. Det eksisterer ikke helse, utdanning eller en politisk økonomi for folket, sier han.
I 2005 vedtok regjeringen at 1,5 millioner nye studenter skal være i utdannelse innen 2011. Seks høyskoler skulle få universitetsstatus, og det skulle bygges fire nye universiteter. Ingenting har så langt blitt gjort for å få til dette.

Flere kamper
Det er ikke bare studentene som har ropt ut sin misnøye til utviklingene i det Brasilianske samfunnet. Arbeidere på universitetet hadde streiket i 90 dager da streiken ble avsluttet på Brasils nasjonaldag, 7. september. Streiken dreide seg i hovedsak om lønn, og de krevde hyppigere stillingsutlysninger. Ingen av kravene ble møtt.
Samtidig pågår kampen for å hindre privatisering av universitetssykehuset i Florianópolis. Brasil har vært preget av privatisering siden 90-tallet, i tråd med neoliberale retningslinjer. Universitetssykehuset er det siste offentlige sykehuset i Florianópolis.
Okkupasjon og streik er ikke uvanlig i Brasil, og resultatene er få. En vanlig oppfatning er at studentene er for radikale, og at vandalisering settes foran dialog. Okkupasjonen fikk også kritikk for å være overilt og lite planlagt. Radikalisering og politisering av studentmiljøer er tema på universiteter over hele Brasil.
”Gratis utdanning er en rett for folket og en plikt for staten”, skriver fagforeningen for høyere utdannelse på sine nettsider. Tre prosent av Brasils ungdom har tilgang på høyere utdanning.


---


- Studenter på det føderale Universitetet i Florianópolis sør i Brasil protesterer for et bedre universitet.

- Fra 1997 til 2003 økte privatiseringen av utdannelsen gjennomsnittlig med 17 % i året.

- I denne perioden økte antall studenter i private utdanning fra 390.000 til 996.000.

- 80,3 % av studieplassene i Brasil er i privat sektor.

- Private stiftelser sponser enkelte studieretninger.

Foto over: Kine Skogás Fristad. Foto under: Taynah Miranda og Fabricio Finardi. Takktakk!

g

Flere bilder og en video fra Universitetet!

Rektoratet dagen etter okkupasjonen var over

Markeringen startet ved innkjóringen til universitetet, hvor veiene ble sperret.

"Vi kjemper for bròdsmuler"

Inngangen til rektoratet under okkupasjonen

Triksing!

Et spørsmål om råderett

Folket går til stemmeurnene for å annullere privatiseringen av et av verdens største gruveselskap.

Én uke før Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva ankommer Norge gjennomføres det en uoffisiell nasjonal folkeavstemning i hele Brasil. Det er privatiseringen av et av verdens største gruveselskap, Companhia Vale do Rio Doce, som står i fokus.

I Brasil: Ellen Henrikke Aalerud

Det er ikke bare i Norge at befolkningen er opptatt av hvem som skal eie og forvalte naturressursene. Selv om Brasil ikke har en hjemfallsrett, har det brasilianske folket likevel et ønske om at naturressursene som finnes på det brasilianske territoriet skal komme hele befolkningen til gode. Derfor samles fagbevegelsen, organisasjoner og folkelige og sosiale bevegelser for å holde en uformell folkeavstemning i hele Brasil. Hovedfokus for folkeavstemningen er privatiseringen av nasjonaljuvelen gruveselskapet Companhia Vale do Rio Doce (CVRD), Latin Amerikas største gruveselskap.

Nasjonalt eierskap

Ifølge Antônio Carlos Spis, ansvarlig for samarbeidet med sosiale bevegelser i fagforbundet CUT (brasilianske LO) handler folkeavstemningen først og fremst om nasjonal råderett over naturressursene:

- CVRD har store reserver av ulike typer mineraler i undergrunnen. Det har også de største jernforekomstene under åpen himmel i verden. Naturen har brukt millioner av år på å fremstille disse mineralene. De tilhører det brasilianske folket. Det er folkets arv.

Selskapet CVRD, som også er eier av et silikonmanganverk i Mo i Rana, Rio Doce Manganese Norway, er registrert på børsen i São Paulo og New York. Ifølge arrangørene av folkeavstemningen sitter utenlandske aksjonærer på den største andelen av aksjene i selskapet. Brasilianske private investorer sitter på 19 % av aksjene og myndighetene har en eierandel på 5,5 %.

Kontroversiell privatisering

Privatiseringen av CVRD er kontroversiell på grunn av den lave prisen og hvordan salget ble gjennomført. Det var et nasjonalt selskap som gikk bra økonomisk og som hadde store verdier. Spis legger vekt på den lave prisen:

- Myndighetene solgte CVRD for 3,3 mrd real på den tiden (10 mrd kroner), et selskap som er var verdt nesten100 mrd real (300 mrd kroner). Derfor bør auksjonen kanselleres.

Salget ble anmeldt til det brasilianske rettsvesen i 1997 av 107 ulike aktører. Etter å ha støvet i en skuff har saken blitt tatt opp igjen i år, og dette er en av årsakene til at folkeavstemningen gjennomføres i september. Advokat Eloá Cruz, som jobber med anmeldelsene hevder i et intervju til nyhetsbyrået Adital at det foreligger tilstrekkelig med bevis til å tilbakestille salget, blant annet grunnet de to selskapene som verdsatte selskapet, Bradesco (den største privateide banken i Brasil) og det amerikanske selskapet Merril Lynch:

- Bradesco, gjennom Bradespar sitter i dag med aksjer i Valepar, opprettet for å ha eierandeler i CVRD. Merril Lynch drev forretninger med Anglo American på den tiden salget foregikk, en gruppe som deltok i kjøpet av CVRD. Disse relasjonene [verdsetting og siden oppkjøp av samme selskap] er forbudt i brasiliansk lov og er tilstrekkelig for å annullere salget.

På 1990-tallet førte daværende president Fernando Henrique Cardoso en politikk i tråd med retningslinjer fra det såkalte Washington Consensus og IMF, det internasjonale pengefondet, som anbefalte staten å eie minst mulig. CVRD var det første store selskapet som ble privatisert. I alt ble 65 selskaper privatisert mellom 1991 og 2000. Hovedargumentet for å privatisere CVRD var å bruke inntektene av salget til å nedbetale statlig gjeld. Utenlandsgjelden steg imidlertid fra 181 mrd dollar i 1996 til 243 mrd dollar i 2000 (WB).

Konsesjon

Altair Lavratti, jurist og medlem i delstatsledelsen i MST (De jordløses bevegelse) i Santa Catarina vektlegger at selskapet fikk en konsesjon på ubestemt tid som omfatter et område på 23 millioner hektar:

- Konsesjonen som har blitt tildelt CVRD er lovstridig. Det faktisk et juridisk overgrep. Grunnen tilhører den brasilianske Unionen. Den brasilianske staten har mistet kontrollen gjennom konsesjonsgarantien.

Konsesjonene gir CVRD tillatelse til å utvinne det som finnes av mineraler og metaller uten at den brasilianske staten eller noen andre har kontroll over hva som skjer. Den brasilianske loven forbyr utlendinger å eie mer enn 2 000 hektar land uten en godkjenning av Senatet eller av de Militære Styrker. I dette tilfellet har ingen godkjenning blitt gitt.

Kritikk av Lula

Det er ikke bare privatiseringen av CVRD som tas opp til diskusjon under folkeavstemningen, men det er det eneste spørsmålet hele den brasilianske venstresiden klarer å enes om. President Luiz Inácio Lula da Silva har stilt spørsmålstegn ved privatiseringen av selskapet CVRD. Lula uttalte under valgkampanjen i 2006 at privatiseringen av CVRD var fryktelig dårlig for landet. Myndighetene stiller seg ellers tause til både folkeavstemning og nasjonalisering. Lavratti hevder at folkeavstemningen ikke er et direkte angrep på presidenten:

- Vi ønsker ikke å motarbeide Lula, men det er også en kritikk. Det har ikke blitt gjennomført jordreform, og den er ikke engang på dagsorden. Arbeidsreformer, politiske reformer og trygdereform er i den brasilianske elitens interesse. Det er tema som bør diskuteres, men ingen vet noe om dem. Folk har rett til å vite og det er de sosiale bevegelsenes plikt å informere folket.

Folkeavstemningen

Poenget med folkeavstemning er at den skaper debatt og virker som et rom der deltakerne kan få politisk skolering, bevisstgjøring, ansvar og deltakelse. Ifølge Lavratti er det et viktig instrument for å få fram folkets mening i et land der noen få mediegiganter bestemmer hva som skal sette dagsorden for den politiske debatten:

- Folkeavstemningen er et arrangement som vil gi legitimitet til det brasilianske folkets mening. Det vil ha legitimitet fordi det kommer fra folket, det kommer fra den rettmessige eieren til denne arven. Vi har ytringsfrihet og vi vil bruke den.

Det er tredje gang sosiale og folkelige bevegelser og organisasjoner arrangerer en folkeavstemning. Den første ble arrangert i 2000 om utenlandsgjelda og dens gyldighet, der mer enn 6 millioner brasilianere deltok. I 2003 ble det holdt folkeavstemning om ALCA, eller FTAA, den allamerikanske frihandelsavtalen. Lavratti peker på at denne folkeavstemningen var et viktig bidrag til at myndighetene ikke skrev under den omstridte avtalen med USA.

Spis i CUT håper på minst 11 millioner stemmer:

- Under folkeavstemningen mot ALCA klarte vi å få over 10 millioner stemmer. Nå ønsker vi å mobilisere like mange eller flere. Vi håper på 10- 11 millioner stemmer. Vi ønsker at salget skal kanselleres og at vi kan skape en debatt i samfunnet.

Blant arrangørene av folkeavstemningen kan man finne fagforeningen CUT (brasilianske LO), MST (De jordløses bevegelse), UNE (Nasjonal studentunion), Consulta Popular (Folkerådet), kirkelige organisasjoner og en rekke sosiale og folkelige organisasjoner.

Folkeavstemningen holdes den første uka i september og avsluttes den 7. september. Det er ikke tilfeldig at arrangementet avsluttes på denne dagen. Det er den brasilianske nasjonaldagen, men også en dag brukt for å markere over 500 år med okkupasjon og undertrykkelse. Aksjoner kalt ”De utstøttes skrik” brukes for å påpeke alle former for ekskludering og finne mulige utveier og alternativer. ”De utstøttes skrik” består av de ekskluderte folkegruppene i Latin Amerika som sammen og hver for seg kjemper for å bli hørt og for å få tilgang til naturressurser som engang tilhørte den latinamerikanske befolkningen.



Tekst: Ellen Henrikke Aalerud, Koordinator for Latin- Amerikagruppene i Norges (LAG) solidaritetsbrigader til Brasil.

Faktabokser:

* Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva kommer til Norge den 13 -15. september.
* Companhia Vale do Rio Doce er Brasils nest største selskap etter Petrobras og har 44 000 ansatte i Brasil.
* Selskapet ble privatisert i 1997.
* Det er verdens største eksportør av jern og det sitter på 11 % av verdens bauxittreserver.
* Selskapet har aktiviteter på alle kontinenter, i 32 land og i 13 delstater i Brasil.
* Bruker 5 % av elektrisitetsforbruket i Brasil.
* Selskapet hadde et overskudd på 10,937 mrd brasilianske real eller 33 mrd kroner i 2006.

Én type Brasil

Nå har jeg bodd to uker i Florianópolis i Sør-Brasil. Sammen med gruppa jeg reiser med har jeg gått på språkskole. Vi har møtt en masse spennende folk også, deriblant MST i Santa Catarina. Vi har også deltatt i folkeavstemningen for avprivatiseringen av et gruveselskap (Les egen sak).

Først og fremst er Florianópolis europeisk. Jeg tenker faktisk mer ”europa” enn jeg tenker Latin Amerika, hvertfall når jeg sammenligner med Guatemala hvor jeg bodde for to år siden. En ting er hudfargen til folk; de er en fin miks her som ellers i Brasil, men flesteparten av folka her er hvite. En annen ting er hvem de identifiserer seg med. Og de identifiserer seg med Europa, som mange andre Brasilianere gjør. Dette har vel med velstanden å gjøre. Mange folk har det veldig bra i Florianópolis, og fylket Santa Catarina er et av de mest velstående fylkene i Brasil. Likevel har de en slum (favela) i sentrum som vokser, likevel er du privilegert dersom du går på skole. Jeg tror det er naturlig for folk å identifisere seg med Europa, fordi i Europa er vi rike, og ikke fattige og skitne som i Brasil og resten av Latin-Amerika.

Brasilianere er først og fremst konsumenter. Dette fortalte læreren min på språkskolen, og det overrasket meg. Folk i Norge er først og fremst konsumenter sa jeg, og tvilte på at det kunne være like ille her. Læreren sa at brasilianere kjøper utrolig mye ting, ting de ikke har bruk for. Hun kommer fra middelklassen, og var ikke radikal i måten hun snakket på. Da jeg var på de store kjøpesentrene her i byen, kunne jeg skjønne hva hun snakket om. Som i Nord-Amerika, er konsumkulturen enda mer hissig enn i Norge. Mer om dette senere…

Jeg vet at noen av dere som leser dette kjenner godt til Brasil og folk her. Føl dere fri til å legge til ting her! Trykk på blyanten i bund.

Jeg ble kjent med studentene her i Florianópolis. Det var en utrolig sterk opplevelse. Dette er i og for seg en klisjéuttalelse, men det var noe spesielt med å bli kjent med studenter som sier de gikk sulten for å studere, og som ikke har nok professorer i fagene sine. En av dem sa ”Jeg gjør tre ting: jeg studerer, jobber og leser. Jeg dropper sovingen”. Jeg møtte han en søndag på en kafé i utkanten av øya i Florianópolis. Et par dager senere prikker han meg på skulderen inne i rektoratet som studentene hadde okkupert. Jeg ble glad og overrasket over å se han igjen i den settingen.

I morgen drar vi til hver vår MST-bosetting. Jeg skal leve sammen med en familie der. Jeg vet svært lite – men det jeg fikk høre, høres bra ut: jeg skal bo sammen med Enio, en fyr på 26-27 år. Vi kommer til å bo i huset rett ved siden av moren hans. Hun har født elleve barn, og ligner visst på en romantisert versjon av en 1800-talls bonde fra den norske fjellheimen, men stakk og det hele. Det blir bra. Snakkes!

MST og jordreform

De neste fem månedene skal jeg jobbe med De Jordløse Bønders Forening (MST) i Santa Catarina, sør i Brasil. Jeg er brigadist i Latinamerika-gruppene, en organisasjon som blant annet jobber med grasrotsbevegelser i Mexico, El Salvador, Nicaragua, Brasil og Bolivia. Vi er en gruppe på tolv, de fleste er studenter.

MST jobber for jordreform og et bedre liv for bønder i Brasil. 23 millioner brasilianere sulter, til tross for at det blir produsert for mye mat. Brasils historiske utvikling og sammenheng med storgodsproduksjon og konsentrert jordeierskap er essensielt (Se ”Kort om Brasils historie). Dette er utgangspunktet for MST sin kamp.

MST ble dannet i 1984. Til tross for sin opprinnelse fra katolske bevegelser, stadfestet de sin autonomi: MST er uavhengig av religion og politiske partier. I dag er MST Latin-Amerikas største sosiale bevegelse. 1,5 millioner Brasilianere er ute etter å skape et alternativ til den samfunnsmodellen som eksisterer i dag; en samfunnsmodell basert på avhengighet og påtvungne reformer. Her blir det åpenbart siktet til USA og Europa, men det blir for lettvint å skylde på enkeltregimer. MST vil sette en stopper for et system som gjør Brasilianske bønder til produsenter for ”vesten”; strippet for medbestemmelse og råderett over egen arbeidskraft og naturressurser. Kommer med eksempler senere.

Jeg kommer til å snakke mye om hvordan jeg mener dette henger sammen.
Jordreform er en stor del av løsrivelsen fra den regjerende samfunnsmodellen. Jordreform dreier seg om å overlevere landet i Brasil til småbønder uten arbeid. Grunnen til at MST ønsker en slik ekspropriering av jord, er landområder som ligger brakk. Enorme områder på størrelse med Belgia ligger ubrukt. Samtidig lever småbøndene et liv under minstelønn/slaveri på storgods for en steinrik godseier. Steinrik fordi utnyttelsen av Brasilianske småbønder er rå og tydelig (kommer tilbake til dette seinere).

Disse enorme, brakke jordområdene blir ekspropriert. Alternativet til dagens slaveliv for den brasilianske bonden er i MST-bosettingen. En MST-bosetting er rett ut en landsby, en bygd, et tettsted – et samfunn som blir planlagt, bygget og designet av og for MST’ere. Dette samfunnet blir født før eksproprieringen: det første steget er okkupasjon.

Okkupasjon er den første fasen i dannelsen av en bosetting. Kort fortalt mobiliserer MST jordløse familier og okkuperer jordområder som ligger ubrukt av storgodseiere. I de siste årene har lovbrudd og brudd på menneskerettigheter på storgods også brukt som en måte å vinne fram med ekspropriering av jord. For det er den brasilianske stat som overleverer eierskapet: MST bruker loven for å vinne sin jord. Brasiliansk grunnlov sier at all jord som ikke utfyller sin sosiale funksjon, skal eksproprieres.

Når MST har okkupert jord, slår familier seg ned på området. I dag lever titusenvis av familier i okkupasjonsleire. Først når den brasilianske stat har godkjent eksproprieringen, kan selve byggingen av bosettingen starte. Ofte tar det tre til fem år før byggingen kan starte, fordi byråkratiet jobber sakte og velviljen er liten fra den brasilianske stat. Dette er ikke en fredelig prosess. Jordeieren vil forsvare sitt område. Å leie inn ”pistoleiros”, jo da – pistolmenn, er vanlig. Siden MST sin kamp startet i 1984, har om lag 1300 MST’ere blitt drept i forbindelse med okkupasjon av jord.

Når eksproprieringen er fullført og okkupasjonsleiren har blitt en bosetting, er forholdene fredelige. Veier, skoler, rent vann, hus, fotballbaner og vann er de første tingene som går i orden. Elektrisitet tar lengre tid.

MST er kjent for sin utrolige organisering og fra-bunnen-og-opp struktur. MST har et system basert på utdannelse og bevisstgjøring, økologi og likestilling.

Jeg kommer til å skrive mer om hva MST tenker. Deres ideologi, handlinger og pedagogikk gjennomsyrer alle ledd i bevegelsen. Det er vanskelig å forstå hvor stort MST er, også fra et objektivt synspunkt. Jeg håper jeg kan dra hjem til Norge i februar og forstå MST.

Kort om Brasils historie

Brasils historie som bakgrunn for MSTs jordreform!

Brasil er verdens femte største land. Samtlige europeiske land får plass inne i Brasil. Samtidig er Brasil en av de landene hvor eierskapet av jord er mest konsentrert. Ifølge IBGE (Brasils Institutt for Geografi) eier 1% av befolkningen 46% av jordområdene. Hvordan ble det slik?

Brasil er en tidligere portugisisk koloni, og det eneste landet i Latin-Amerika hvor det snakkes portugisisk.

Den første europeeren vi er sikre på kom til Brasil, het Cabral. Året var 1500, og hans flåte var på vei til India, da de dumpet borti Brasils østkyst. Portugiserne hadde allerede funnet sjøveien til India, og planen var å ta veien dit via de mange handelsstasjonene langs afrikas vestkyst. Men strømmene i atlanterhavet går slik at når man skal sørover, lønner det seg å dra vestover. Cabral kom ut av kurs, og vips var han i Brasil. Dette er ikke så rart, fordi avstanden mellom afrikas og amerikas kyst er ikke lenger enn avstanden Oslo – Tromsø. Cabral hevdet at dette tilhørte portugisiske kongen. Fordi:

1500-tallet var tiden for de store oppdagelsene. Columbus hadde akkurat ”oppdaget” det som ble det spansktalende Amerika. Portugisiske handelsreisende hadde reist ut i løpet av 1400-tallet og hadde baser hele veien langs vest-Afrikas kyst, videre til India, faktisk hele veien til Nagasaki i Japan. Man var varme i trøya. Dermed hadde Dronningen av Castilla (Spania) og Kongen av Portugal i 1494 blitt enige om å dele alle nye land mellom seg. De trakk en linje på kartet, kartet de trodde var det korrekte bildet av verden; denne linjen gikk derfor tvers gjennom atlanterhavet. Det viste seg at dette var feil, og at denne linjen delte det amerikanske kontinentet i to.

Da portugiserne kom til det vi i dag kaller Brasil, møtte de ingen store imperier, slik spanjolene gjorde da de okkuperte dagens Mexico og Peru. Portugiserne støtte på nomader og halvnomader.

Å se hvilke rolle Brasil har hatt i verdenshandelen er en av hovedgrunnene for Brasils utvikling. Dette dreier seg om hva som ble produsert, og eksporten av disse produktene til Europa, USA og det Portugisiske imperiet.

Brasil var uinteressant for Portugal i mange tiår. Først midt ut på 1500-tallet de interessert i å etablere seg skikkelig; hittil hadde Brasil fungert som et slags stoppested og en havnestasjon for Portugal. Brasiltreet – opphavet til landets navn – var det eneste av interesse for Portugiserne. Ellers fantes det ikke mange produkter som Portugiserne kunne ta med seg til Europa og gjøre profitt på.

Dette endret seg når franskmennene begynte å blande seg inn i hva som skjedde i Brasil. De utvekslet varer i samme området, og Portugal måtte nå etablere seg for å ikke miste kontrollen. Portugal deler nå Brasil inn i 15 soner; såkalte donativos. Vi snakker om 15 stater, delt opp horisontalt med en linjal på kartet. Hvert område ble gitt til en portugisisk handelsmann: ”vær så god, her er en innmari verdifull gave, gjør hva dere vil med dem, men sørg for at dere ikke mister det til franskmennene”.

Denne måten å kolonisere dette enorme området på ga rom for dannelsen av storgods. Dette i tillegg til Brasils rolle i verdenshandelen, er essensielt for å forstå landets utvikling frem til i dag. Hvert av disse områdene hadde råderett på alle råvarer og andre ressurser som måtte finnes der. De fikk monopol på det legale systemet, de kunne danne byer og militærstyrker og dele ut land. Slik ble koloniseringen mer aristokratisk, mer patriarkalsk, og skapte et større behov for slaver enn noen av de andre amerikanske koloniene. Denne måten å analysere det på kan spesielt anvendes i forhold til nordøst-Brasil. Her ble det i enda større grad produsert få varer (monokultur) i store områder for eksport, som krevde en stor arbeidsstyrke, altså slaver. Dette gjør seg fortsatt gjeldende i Brasil.

0,2 % av urbefolkningen som levde i Brasil i år 1500, gjenstår i dag: tallet har sunket fra 3-5 millioner til 300’000.

Brasil var ledende på slavemarkedet: i 1789 fantes det flere slaver i Brasil enn frie mennesker. Fra 1540 til 1850 regner man med at 12 millioner afrikanske slaver nådde hele amerika. Av disse endte 7-8 millioner opp i Brasil. Ikke medregnet i disse tallene er de som døde under transporten. I tillegg kommer alle mørketallene.
Brasils rolle på verdens handelsmarked var klar: fra 1500 – 1700 var sukker en av de mest betydelige varene som ble omsatt globalt sett. Fra 1700-tallet kom kaffe og andre produkter.

Det som er verdt å merke seg når man leser om hvilke område som ble utsatt for intensiv produksjon først, er at det er disse områdene som er de mest underutviklede i dag. Sørstatene i USA, de karibiske øyer (med Haiti som eksempel) og Nordøst-Brasil er alle områder som er preget av stor fattigdom. Datidens sukkerplantasjer er det nærmeste man kommer et kapitalistisk system før den industrielle revolusjon: en intensiv, kapitalkrevende og utbyttende form for kapitalisme. Sukkerplantasjene var et helt konsept som ble innprentet i Brasil, og krevde sykt mye arbeidskraft. Områder som var svært viktige på 16- og 1700-tallet hang ikke med når industrialiseringen skøyt fart på 1800-tallet.
Man ser en framvoksende, global handel.

På 1800-tallet blir Brasil verdens største produsent av kaffe. Dette krevde ikke like mye humankapital. Italienere, Portugisere, Grekere, Spanjoler, Tyskere, Franskmenn og folk fra Balkan innvadrer til Brasil og leier jorda av jordeieren. Etter hvert kom gull, sølv og diamanter til å ta fullstendig av i Brasil. Gullrushet gjorde seg gjeldende, og innlandet ble utforsket.

Mellom 1503 og 1660, ankom 185’000 kg gull og 16’000’000 kg sølv den spanske havnen Sanlucár. I perioder ankom Brasiliansk gull verdt 50’000 pund i uken London, i alt verdier tre ganger de europeiske reservene. Da må vi også huske på at disse tallene ikke er fullstendige. Amerika finansierte den europeiske industrielle revolusjon.

På slutten av 1700-tallet fikk man mange nye reformer i Portugal, som også gjorde seg gjeldende i Brasil. Kongen skulle ha mer makt, og det på bekostning av kirken. Jesuittene, som var en slags religiøs orden, var de største jordeierne i Brasil. Derfor var det logisk at dersom man utviste jesuittene, kunne Kongen da over jorda. Som konger flest, levde kong P med konstant underskudd. Derfor trengte han penger. Dette fikk han ved å selge jorda si til høystbydende. Dette kan høres rart ut, men det var faktisk en slik var altså tankegangen.

Samtidig, i tråd med de franske filosofene på den tida, ble en stor befolkning sett på som et grunnlag for velferd og rikdom. Ikke nødvendigvis for Brasil sitt beste, men slik fikk man flere mennesker å skattelegge. Det ble det oppfordret til innvandring og ekteskap mellom alle raser.

Fortsatt var fortsatt gull, til en viss grad, og kaffe som fortsatte å være de viktigste produktene i Brasil. Samtidig med det forbudt med Brasiliansk industri som konkurrerte med Portugal. Dette gjaldt blant annet vin og tekstiler, og det var forbudt å lage veier inn til spesielle områder hvor det fantes gull. Dette var en klar kolonitankegang. Portugal ville sørge for at Brasil ikke ble så sterk og moderne at de ville kvitte seg med Portugal. Brasil skulle være et stort marked for å selge relativt dårlige, portugisiske produkter. Samtidig skulle Portugal tjene penger på eksport av gull, diamanter, sukker, kaffe og andre monopolordninger.
Før uavhengigheten i 1822, var det lite samarbeid mellom de forskjellige provinsene i Brasil. Hver provins fungerte som sin egen koloni med sin egen forbindelse til Portugal.

På nasjonalt plan kan konsekvensene av det omtalte storgodssystemet fortsatt sees i økonomien, i sosiale relasjoner og relasjonene mellom byen og utkanten. Økonomien er sårbar for prisvariasjoner i verdensmarkedet på grunn av avhengigheten til enkeltprodukter. Brasil har en av verdens største utenlandsgjeld; i år 2000 skyldte Brasil 235 milliarder dollar.

Til tross for at man ser en økonomisk oppsving og vekst i historiske dimensjoner, er ikke dette å se andre steder enn i statistikken. Økonomisk vekst for landet (overskuddet handelsbalansen: hva som blir eksportert – hva som blir importert) har sjeldent vært enstydende med utvikling, spesielt ikke i latin-amerika. Det blir hevdet at den utbyttingen og avhengigheten som karakteriserte slaveøkonomien før i tiden, fortsatt kan sees i Brasil i dag. Mange av dem som blir rammet av dette har afrikansk bakgrunn. De lever i dag som fattige landarbeidere eller har innvandret til byene hvor de er blant de mest sårbare. Favelaen, slummen i São Paulo, får 3000 nye innbyggere hver dag.





Steinar A. Sæther, 1. Ameniensus Latin-Amerika, UiO. Foredrag om Brasil.

Ellen Hestnes sin Cand.Polit oppgave ”Struggle over land in Brazil” (med sitater fra Freyre 2001 og Wolf og Hansen 1972), egen oversettelse.

Niodo Riques, økonomiprofessor og president i Latinamerika-instituttet, Det føderale universitetet i Santa Catarina.

Eduardo Galleano, 1973