De utrolig bra bildene er tatt av Kine Skogås Fristad: kine_fristad@msn.com.
Alle mennesker har et potensial. Vi kan flire av denne klisjeen som av alle andre klisjeer. Jeg vil foreslå at vi tenker over den istedenfor. Dra inn pusten og slipp den: hva kan vi bli, og hva gjør at vi blir som vi blir?
Vi blir påvirket av alt rundt oss. Hva er alt rundt oss? Det er verden. Hva er verden? Jeg kan si mye om verden; at den er grønn og blå, at den er vakker og at jeg kjenner mange fine mennesker som bor på den. Dessverre vil jeg fremheve noe annet. Verden er kapitalistisk. Sterke hender har formet jorda da den var myk og formelig; snart vil den smuldre opp, tørr og tungrodd.
Den kapitalistiske verdenen vår deler mennesker opp i forskjellige båser. Noen mennesker får fine båser, andre får stygge båser. Noen får hoppe rett i himmelsenga, med over- undermadrass, og ikke engang med en ert underst. Andre havner på en litt ukomfortabel feltseng som du kjenner sprinklene på – men det går greit likevel; livet er helt ok. Så har vi de som havner rett i søpla. Vår verden, den kapitalistiske verden – der frihet er et sentralt ord – har tatt seg frihet til å forandre litt på den menneskelige natur. Noen mennesker blir ikke født for å leve, de blir født for å dø. En hel verden forteller dem det – vi kaller dem fattige mennesker og de er en klamp om foten, et uheldig biprodukt, en skitten side i en hellig historiebok.
Hvor radikalt er det å kalle vår verden et system? Jeg synes det er en innlysende sannhet, for vi blir satt i system med en gang vi blir født. Blir du født i et blikkskur i São Paulos slum, er alt lagt opp for deg slik at du skal dø i et blikkskur i São Paulos slum. En gang til: hvis du er en mørk jente og født i Morro de Piolho – lusenes haug - er du satt i det samme systemet som en hvit gutt født få kilometer unna, men i feil ende: Barrio Paraiso trenger ingen norsk oversettelse. Dette er rike mennesker og fattige mennesker og deres potensial. Som en bonde svimerker kua si, svimerker vår verden barn som denne jenta: UBRUKELIG – eller hvis hun er heldig – ARBEIDSKRAFT. Billig arbeidskraft. Utdanning, jobb, hverdag; alle handlinger skjer med tillatelse fra disse allmektige og magiske ordene. Magien er forbløffende; uten den vanskeligste knuten eller den største hengelåsen blir folk bundet opp og låst inne for livstid – og jeg vil heller lage et nytt ord mens jeg er i gang – låst inne for dødstid. Tiden du er fanget før du dør.
I et hvert vepsebol finnes det honning, i enhver asfaltjungel finnes spor av våt sement, i et hvert diktatur finnes det en illegal avis, en illegal radio, noen stemmer som egentlig ikke skulle snakket. I Brasil; et land med overskudd av matproduksjon og tv-apparater, med 23 millioner mennesker som sulter og 30 millioner analfabeter; 30 millioner svimerkede mennesker som kun har kunnskap om sin egen ubrukelighet – finnes MST. MST jobber for jordreform, de jobber mot at én prosent av befolkningen eier femti prosent av landområdet, slik det er i dag. MST er den portugisiske forkortelsen for ”de jordløse bønders bevegelse”.
Dette er kampen, men taktikken for å vinne den er like bred som porten til himmelriket er smal. Hvis dette hadde vært en kamp kun for bønder uten jord, hadde den kommet til kort. MST kjemper for sosial rettferdighet og folkelig suverenitet. Dette er deres ord, og jeg formulerer det på min måte: MST kjemper for at en hver person skal bli født inn i denne verden uten at historien allerede er skrevet for henne. Hun skal selv skrive historien, være en aktiv del av den. For å skrive historien, må vi vite at vi er i stand til det: jeg kan. Du får ikke lenger servert et tankesett ved fødselen. Tankesettet skal du skape selv. Dette er hva vår kapitalistiske verden frykter mest: mentalitetsforandringer.
”Hvorfor”, sier Enio de Farias, ”hvorfor – er det viktigste ordet i MST”. Vertsbroren støtter albuen mot spaden. Jeg lener meg mot oksekjerra. Vi er på jordet. Oksekjerra er snart fullastet med kalk. ”Hvorfor bruker jeg kalk og ikke kjemiske midler? Jo, det er fordi dette er bedre for jorda. Hvorfor bruker jeg okse og kjerre og ikke traktor? Jo, fordi dette er bedre for jorda. Og jeg behøver ikke olje og diesel”.
Han smiler bredt. Jorda smiler tilbake. Snakkingen tar over for arbeidet. For når de Farias snakker om MST tar det en stund før han stopper. ”Enio har våknet til etter han ble aktiv i bevegelsen”, forteller naboene. Fra å være en stille og beskjeden fyr er han nå koordinator for utdanning i bosettingen. Ved siden av å dyrke jorda sammen med foreldrene sine, studerer han. I januar begynner han på universitetet. Etter syv år i forskjellige okkupasjonsleire, har han bodd fire år i bosettingen Anita Garibaldi. Enio er 26 år.
”Jeg har lært mer på syv måneder enn det jeg gjorde seks år på skolen”, forteller Luis Fernando i mørket på vei hjem fra dagens MST-skoleøkt. ”Da jeg gikk på skolen sloss og kranglet jeg mye med læreren”, sier han. På aktivistskolen i bosettingen Patría Livre sloss de ikke, men de lærer å kjempe. Kjempe for et fritt fedreland og for en fri og deltagende stemme.
Luis Fernando ble med i MST i januar, og har siden bodd i en okkupasjonsleir. Jeg blir overrasket da han sier han er sytten år, ”du virker mer moden enn en syttenåring i Norge”, sier jeg. Da han forteller hva han har brukt livet sitt på etter sjetteklasse, faller brikkene på plass. Først jobbet han med å høste og tørke tobakk. Ingen advarte om helsefarene ved tobakkplantasjen, og ingen brydde seg. Ovnen som tørket tobakken var ødelagt og herjet med arbeiderne. Høstingen var tung. ”Faktisk, en lidelse” sier han på en behersket og nøktern måte. Da ovnen ikke orket mer, måtte han finne en ny måte å selge kroppen sin på. Tømmer ble neste hans neste herre. Felling og lemping av trær, for én jordeier.
Via noen venner av Luis Fernandos far, kom familien i kontakt med MST. ”Jeg har blitt interessert politikk”, sier han, og han ser allerede nå sin utvikling i forhold til sine venner som fortsatt arbeider for jordeieren.
”En autonom, kulturell ledetråd, når den er genuin, krever og fremmer dype forandringer i alle eksisterende strukturer” skrev Eduardo Galeano ni år før de første jordløse bøndene slå over ende sin første storgods-grind. ”Det finnes en vei, det finnes en fremtid”, sier Enio før han leier oksene av gårde. Slike ord finner man ikke i lushaugen i São Paulo, i kapitalismens kjerne. MST skaper en bevissthet som ellers ikke er tilgjengelig i det brasilianske samfunn, eller i et hvert kapitalistisk samfunn. MST vil bruke alle mennesker og deres tanker i kampen for en bedre verden.
No comments:
Post a Comment