Kvinnehat og homofobi

Hvis det maskuline definerer seg som det motsatte av det feminine*, gir vi såvel kvinnehat som homofobi en viktig rolle når vi bygger vår maskuline identitet. Homofobi, ved å knytte seg så nært til det maskuline og heteroseksuelle, får da en psykologisk nytte: å stigmatisere den homofile.

Homofobi = å stigmatisere den homofile, javel? Et eksempel fra virkeligheten, mer nøyaktig, fra Tranen, tirsdag 20. april: Å være i et rom med bare menn er ganske absurd hvis du tenker over det (jeg så to kvinner der, en av dem fant ikke veien til damedoen - kanskje det ikke var damedo der?), dessuten er det interessant og se hvordan enkelte menn markerer seg fritt etter sine egne verdier, når det ikke er kvinner til stede å moderere seg overfor (dette skjer ikke bare på fotballkamp. Ville du tegna kuk i blokka til ei venninne?).

Selvsagt var det en som ropte "homo" når en spiller gjorde noe han ikke likte (boo, different shirt). Med det ovenfornevnte i minnet er det ganske pussig at han også roper "kjærring" til de samme tingene, altså han bytter mellom "homo" og "kjærring" i sanksjonsgævlinga si. Han har en klar oppfatning av at homofile er dårlige i fotball, likeså "kjærringer"**. De er begge på den feminine siden av grensen.

Slik "hindrer han" - i sin egen forestilling - heteroseksuelle menn i å anerkjenne enhver feminin komponent, og når han gjør det, forsterker han også det heteroseksuelle i seg selv. Maskulin homofili får, som kvinnen, en helt sentral rolle i reguleringen av hva som er maskulin (les: mannlig) oppførsel.




**Ivar Hoff: "Kvinnefotball er verken kvinner eller fotball."


--
ad notam 28. april: Det er verdt å påpeke at maskuline identiteter er svært stedsbundne - de finner nødvendigvis sted. En mann har ulike forventninger knyttet til seg [selv] i ulike situasjoner, og har ulike behov for å demonstrere at han oppfyller disse forventningene i forskjellige rom. En konkurrerende, pågående og aggressiv mann i arbeidet kan være en tålmodig og mild mann i hjemmet. Slik utvikles divergerende definisjoner av hva som er mann.

At det er rom for å utvide maskuliniteten, eller å utøve en annen art av den på samme sted, har jeg også opplevd. Igjen; fotballkamp, denne gangen Manchester United - Hull City. En lett match for United. Likevel, da United scorer, blir mannen ved siden av meg så glad for dette at han tar tak i meg og gir meg en god klem. Jeg jublet også; det var her han så sitt stikk, eller, han klarte ikke å dy seg - han handlet i affekt.

Fysisk kontakt mellom gutter/menn er ikke et ukjent eller særlig oppsiktsvekkende aspekt ved fotballen. Gary Neville pleier av og til å kysse sine medspillere når de gjør noe bra. Menn som klemmer ser vi hele tiden på fotballkamp.

Likevel følte jeg at dette var annerledes. Var det fordi jeg opplevde denne episoden som mer intriguing? Hans introverte figur og hans svarte skinnjakke gjorde at jeg ikke hadde forventet dette av ham. Vi hadde heller ikke vekslet et ord før klemmen. Han jobber på Universitetsbiblioteket på Blindern. Jeg husker ham, men jeg tror ikke han husker meg. Jeg ser ham på puben av og til. Vi har ikke klemmet siden.

En del konkrete og kule tiltak for sykkel

Det er mange andre gode videoer på streetfilms.org!

Flere indikasjoner på hva det vil si å være mann

Disse er fra helgen som var:

"Jeg har funnet ut at det å spørre menn om hvor mye de tar i benk, er som å spørre damer hvor mye de veier"

"Ganske mann med det skjegget da, kanke klage på det!"

"Så du sier at du forbereder deg til badesesongen? Si meg, er det X eller Y-kromonson du har?"

Menn i Latin-Amerika

Menn i Latin-Amerika er kanskje blant dem som lider mest under hva som forventes av dem som menn. Utfallet blir selvsagt enda verre for kvinnene, og enda verre for de som må hanskes med slike typer:

"Å være mann betyr alt. Det å være mann gir deg rett til kvinner, til å ta del i livet, det gir deg rett til å tilfredstille deg selv som mann"

og

"da jeg hadde sex for første gang, det var da jeg forstod at kvinnene var laget for menn".

'Sterke menn' har preget Latin-Amerikas historie, kanskje særlig i det politiske landskapet, hvor statsledere med en klar maskulin profil har stor oppslutning. Hugo Chavéz (Venezuela), Álvaro Uribe Velez (Colombia), Luiz Inácio Lula da Silva (Brasil), Rafael Correa (Ecuador) og Alan García (Peru) skiller seg etter min mening ut som statsledere med utpregede maskuline politiske identiteter.

Toppmøtene i for eksempel Unasur er først og fremst et oppgjør mellom disse mennene. De kvinnelige presidentene har andre roller i disse møtene; fra Unasur-møtet i august i fjor kunne Caracol TV melde at Argentinas president, Cristina Fernández de Kirchner, ble utsatt for flest spøker fra de andre deltagerne på møtet. Hun tok også det moderlige ansvaret for å få Álvaro Uribe Velez med på gruppebildet etter møtet, da hun tok Uribe i hånden og leide han bort til de andre representantene. Jeg fant dessverre ikke noe YouTube-klipp som viser dette. Lula da Silva fra Brasil tok på seg den faderlige rollen og mekle mellom uroen i skolegården (Chavéz - Uribe. Kalle dem til seg, la dem snakke ferdig én og én, si "er det ok?" (de mumler "ok"), før de begynner å kjekle igjen på skoleveien).

Den feminiserte dominerte

En mer vellykket oppsummeringer enn den Nina Hemmingsson gjør av den maskuline dominans finnes kanskje ikke:



Jeg skal ikke bruke tid på å utdype hvorfor kvinner tjener dårlig på å ikke ligne en spesiell type menn. Istedenfor vil jeg snakke kun om menn (her: eksplisitt), slik at det blir så himla opplagt hvordan kvinner blir til, og menn blir til, kun i forhold til hverandre.

For gutter som står overfor den paradoksale 'å-bli-mann-prosessen', er det viktig å huske på at de tilhører hankjønnet, fordi de har penis; det er biologisk ufravikelig. Samtidig må de hele tiden forsvare seg, de kan nemlig miste penisen - symbolsk. For å ikke miste den, eller for å gjøre seg fortjent til å beholde den, kan ikke grensene til det feminine krysses for mye eller for ofte. Det maskuline markeres i denne randsonen, med det feminine på andre siden av gjerdet*.

Da blir han feminisert, og blir han feminisert, mister han makta si. Det hadde vært interessant å opplevd tiende klasse om igjen, slik at jeg kunne ramse opp sanksjonene og belønningene for å være mer/mindre maskulin/feminin. Jeg tror lista hadde blitt lengre fra den tiden, da usikkerheten rundt manne-prosessen var større. Men jeg skal likevel legge litt krefter i å dokumentere feminiserende maskuline kommentarer fra menn sikre på sin identitet (opp-i-tjueårene):

"Shitt ass, han [Huseklepp] ser ut som ei traktorlespe".

Det vil komme mer, selv om jeg skuffende nok vil måtte forholde meg til et helt annet sted av verden, hvor menn er enda mer menn enn nordmenn og fedrene tar med sønnene sine på horehus (eller betaler hushjelpen 'litt ekstra') for 'å vise hva det går ut på'.




* får meg til å tenke på den gamle gesten Lillefingern, svært lik på én langefinger opp, som betyr "sleng pikken over gjerdet". Ved å vise noen Lillefingern, indikerer du da at vedkommende (et hankjønn) har krysset grensen til det feminine (femi-land) og at han da må slenge pikken over igjen (til macho-land), siden han har mistet den?