I dag: Til minne om den drøyeste sikkerhetsdoktrinen siden "den" kalde krigen

I dag er det valg i Colombia. Det kan markere slutten på åtte år med autoritær statsbygging, autoritær statsbygging selv fra et liberalt demokratisk perspektiv.

Mannen heter Álvaro Uribe Velez, og sammen en av dagens presidentkandidater, Juan Manuel Santos, har de forfattet den mest autoritære sikkerhetsdoktinen siden franskmennene på 50-tallet, "Seguridad Democrática", demokratisk sikkerhet.

I sine to presidentperioder (2002-2010) har president Uribe doblet militærbudsjettet, og fulgte på denne måten opp de 860 millioner dollarene Clinton-administrasjonen ga i støtte gjennom "Plan Colombia" i 1999. Målet: Å utrydde landets geriljagrupper militært. En klassisk hard hånd, ispedd et "stort hjerte", skal vi tro Uribes slagord fra 2002: "Stødig hånd, stort hjerte".

Hjertet har pumpet ut blod siden, det er sikkert. Uribe har bedyret forskjellene denne sikkerhetsdoktrinen har hatt fra doktrinene fra det glade 70-tall i Latin-Amerika, hvor anti-opprørsstrategien fra den franske Algerie-krigen var mal for militærregimene på kontinentet. Uribe har lansert flere tiltak som har dratt sivilbefolkningen inn i krigen, blant annet "bondesoldatene" - en atten måneders obligatorisk militærtjeneste hvor soldatene utfører førstegangstjenesten i sin egen hjembygd. Uribe lanserte også "Informasjonsnettverket", et slags folkelig etterretningsnettverk med nærmere 4,5 million sivile medlemmer.

Overgrep mot fagforeningsfolk, studenter, journalister, afro-colombianere og urfolk følger. Trusler mot menneskerettighetsforkjempere kommer per telefon, e-post og husbesøk. Her tjener de såkalte paramilitære gruppene til livets opphold. Uribes bånd til disse ulovlige, private militsene har vært hans spøkelse i skapet gjennom hele presidentperioden, og vil prege hans ettermæle.

De paramilitære er også representert i Colombias klasserom. Frittalende undervisere og studenter har merket seg dette. 416 elever og lærere har blitt drept siden 2002, viser rapporten "Colombias Classrom Wars" fra 2009. Situasjonen bedrer seg ikke når president Uribe i januar i år gikk ut og lovet 300 kroner i måneden til dem som melder inn "mistenkelig adferd" blant lærere og studenter til politi og militære.

Slik blir det interne flyktninger av: Kun Sudan har flere enn Colombia innefor sitt 'eget' territorium. 4,6 millioner mennesker er jaget. Under president Uribes regjering steg dette tallet betraktelig; bare i 2008 ble 380'000 mennesker jordløse. Konflikten er ikke i nærheten av den militære løsningen den foreslo. Geriljagrupper, militære og paramilitære nyter godt av den behagelige fastlåste situasjonen.

Mens vi venter på at Juan Manuel Santos og Álvaro Uribe Velez forlater slottet sitt i Bogotá, kan vi høre på denne sangen, som i dag ga meg en helt ny mening. Den kunne vært skrevet som en politisk trojansk hest av samba-legendene i Brasil under militærregimet på 70-tallet, hvor kjærlighet ble en analogi for politikk og krig for å slippe gjennom sensuren. No you can't hide what you intend!

Dangermouse and Sparklehorse: Revenge

Pain
I guess it's a matter of sensation
But somehow you have a way of avoiding it all
In my mind
I have shot you and stabbed you through your heart
I just didn't understand
The ricochet is the second part

'Cause you can't hide what you intend
It glows in the dark
Once you've sought
The path of revenge
There's no way to stop
And the more I try to hurt you
The more it hurts me

Strange
It seems like a character mutation
Though I have all the means of bringing you fuckers down
I can't make myself
To destroy upon command
Somehow forgiveness lets the evil make the laws

No you can't hide what you intend
It glows in the dark
Once we've become the thing we dread
There's no way to stop
And the more I try to hurt you
The more it backfires

The more that it backfires
The more that it backfires

Kulturnytt

NRK Radio P2, 27. mai, 08:03:
"Kun en av tre nordmenn bryr seg om Melodi i Grand Prix - likevel fulgte over 800.000 seere den første semifinalen tirsdag (...)"

"[åpningsfilmen på festspillene i Bergen] var en gammel film, fra 80-tallet, i analogt format, og dette blir jo veldig klumpene når vi ser den idag, med våre digitale øyne"

Arbeidslivets nytale

personalutleie = sysselsetting
bemanningsløsninger = sysselsetting
tjeneste = arbeidskraft
kandidat = vikar
diskusjonspartner = selger
medspiller = selger
arbeidsgiver = kunde

Språk er et instrument vi skaper og gjenskaper til våre egne behov. Når arbeidsgiverne slutter å være arbeidsgivere, men blir spist opp av fleksibilitetens språk og selv blir kunder, viser dette. Tilbake står arbeiderne, som tjenester du kan kjøpe på nett. Rettelse: Du kan leie dem på nett. Fotløst er fresht. Transportarbeiderne på Bring godsterminal på Karihaugen utenfor Oslo synes ikke dette er særlig fresh, og gikk onsdag 19. mai ut i streik. Tirsdag 25. mai utvidet arbeiderne streiken.

"Vi streiker ikke om penger i det hele tatt, vi streiker om prinsipper", sier Dag Tønder, leder av Transportarbeiderforbundets bransjeråd for spedisjon til Klassekampen. Prinsippene han snakker om berører strukturelle aspekter ved dagens arbeidsliv, i tillegg til de mer mellommenneskelige prinsippene for hvordan vi ønsker å behandle folk.

Jeg kunne lagt til "fleksibilitet = usikkerhet" i den introduserende ordlista for arbeidsnytale. Usikkerhet er viktig, særlig for arbeidsgiverne, og dermed også for arbeiderne. Premissene for arbeidslivet har forandret seg radikalt de siste tiårene, og har siden 90-tallet blitt skildret blant andre av Ulrich Beck og Richard Sennett. Hvordan arbeidstakere orienterer seg i det de skal organisere livene sine er endret i tråd med det økonomiske lingoet, og følger en slags løpegutt-logikk.

Tidligere hadde arbeidstakere i hovedsak stabile jobber, og lojalitet mot bedriften du jobbet i var vanlig. Videreutdanning og 'karrieremuligheter' fantes innenfor bedriften; referansepunktet for arbeideren var arbeidsplassen.

Dette har forandret seg. I dagens situasjon er det først og fremst arbeidsmarkedet i sin helhet arbeideren må forholde seg til. Arbeidslivet utøves ikke lenger innenfor én bedrift. Mobilitet og fleksibilitet har blitt viktige egenskaper, derfor har korttidsengasjement gjort at den stabile arbeidsplassen ikke lenger er like utbredt som før. Prekære arbeidere kan du kalle det, fra engelske precarious workers, et uttrykk det tar lang tid å inkorporere i det norske språket.

Ulrich Beck sier at risiko, en sentral del av den kapitalistiske økonomiske tenkning, også forventes av arbeideren selv, i det hun opererer i dagens arbeidsmarked. Migrasjon for å skaffe seg arbeid er et typisk trekk ved den globale økonomien, om enn på en annen måte for nordmenn født i Norge. Fotløsheten foregår på en mindre skala.

"Innleie av arbeidskraft har eksplodert innenfor bransjen, innenfor enkelte firmaer er det helt ekstremt", sier Tønder. I firmaene han refererer til, er 50 til 80 prosent av arbeidsstokken innleide vikarer. Vikarene mangler ofte en definisjon av arbeidsoppgaver når de tiltrer.
Arbeidsgiverne ønsker å 'møte' de sammensatte og skiftende kravene slik de blir definert i øyeblikket. Tungrodde krav om forutsigbarhet og stabilitet blir hindringer i den opportunistiske, fleksible, sanntidsfilosofien: "Det forventes at arbeiderne skal være kjappe i vendingen, åpne for endringer på kort varsel, ta sjanser kontinuerlig og ble enda mindre avhengige av regler og formelle prosedyrer", skriver Richard Sennett: i 1996.

De streikende på DHL på Ulven sier at vikarer og midlertidige ansatte opplever å få "avsluttet arbeidsforholdet" via SMS. Selgeren på Upper Cut på Oslo S fikk sparken av to Securitas-vakter, i det han ble presset til å underskrive oppsigelse - mens det hele ble ulovlig tatt opp på bånd. Selgeren måtte selv betale Securitas-vaktene for oppdrag vel utført.

Med mange prekære arbeidere blir det vanskelig å få til en effektiv streik, dette vet selvsagt Bring. Vikarer er uorganisert og blir beordret i jobb - vikarer som i følge Tønder "er redde for å organisere seg". Slik blir vikararbeidsstokken en kontrollmekanisme. Den er også mye billigere: De prekære arbeiderne i DHL og Bring får ikke skifttillegget på 20 prosent. En stor del av lønna til disse arbeiderne er skifttillegg.

Hva slags samfunn skaper vikar-arbeidslivet? Arbeidsgiveren blir en arbeidsformidler, en kunde av det arbeidsgivende vikarbyrået. Kunden eier produksjonsmidlene og vikarbyråene eier arbeiderne. Arbeideren blir selv en vare som handles/leies inn. Økt usikkerhet bryter ned personlig integritet. Kollektiv interessedannelse og fellesskap har vanskelige kår: Sosiale bånd skapes gjennom en følelse av avhengighet. Avhengighet er en pine i det fleksible arbeidslivet, der finnes ikke vi, vi, som i til tider har vært arbeidernes forsvarsmekanisme. Kan prekære arbeidere etablere et vi?

Sennett, ofte sett frekventere pessimistenes skyttergrav, sier noe som kan tyde på dette: "(...) jeg vet at et regime som ikke gir mennesker noen grunn til å bry seg om hverandre, ikke kan bevare sin legitimitet veldig lenge". Hvis denne streiken kan vekke lengselen etter et fellesskap, kan motstanden mot fleksibilitetens arbeidsliv samtidig vekkes til live.


--
Et historisk apropos. 1899: Kristiania Bryggearbeideres Forening i streik. De var lavt lønnet og midlertidig ansatt. Kaotiske forhold rådet på kaia, i det både grossister, redere, skippere og ekspeditører fungerte som arbeidsgivere. Regelmessig arbeidsløshet gjorde inntektene usikre. Noen betalte timelønn direkte til arbeiderne, andre outsourcet laste- og losseoppdragene bort til mellommenn for en avtalt sum. Arbeiderne jobbet også på akkord. Det ble viktig for Bryggearbeiderforeningen å få en ensartet akkordtariff, for å unngå at arbeiderne underbød hverandre.

Engelske arbeidere loset inn som streikebrytere. I avisene ble det lyst ut tremåneders-kontrakter for bryggearbeid. Mange tok disse jobbene ettersom nøden var blitt for stor. Slik ble arbeiderne presset til å godta arbeidskontraktene de ble tilbudt. Resten av medlemmene fulgte etter, og streiken ble avsluttet. Men ekspeditørene lot være å bruke foreningens medlemmer til lossing og lasting. I denne prosessen mistet Bryggearbeiderforeningen 700 av sine 800 medlemmer.

Road to Peace - Tom Waits

Young Abdel Mahdi (Shahmay) was only 18 years old,
He was the youngest of nine children, never spent a night away from home.
And his mother held his photograph, opening the New York Times
To see the killing has intensified along the road to peace

There was a tall, thin boy with a whispy moustache disguised as an orthodox Jew
On a crowded bus in Jerusalem, some had survived World War Two
And the thunderous explosion blew out windows 200 yards away
With more retribution and seventeen dead along the road to peace

Now at King George Ave and Jaffa Road passengers boarded bus 14a
In the aisle next to the driver Abdel Mahdi (Shahmay)
And the last thing that he said on earth is "God is great and God is good"
And he blew them all to kingdom come upon the road to peace

Now in response to this another kiss of death was visited upon
Yasser Taha, Israel says is an Hamas senior militant
And Israel sent four choppers in, flames engulfed, tears wide open
And it killed his wife and his three year old child leaving only blackened skeletons

It's found his toddlers bottle and a pair of small shoes and they waved them in front of the cameras
But Israel says they did not know that his wife and child were in the car
There are roadblocks everywhere and only suffering on TV
Neither side will ever give up their smallest right along the road to peace

Israel launched it's latest campaign against Hamas on Tuesday
Two days later Hamas shot back and killed five Israeli soldiers
So thousands dead and wounded on both sides most of them middle eastern civilians
They fill the children full of hate to fight an old man's war and die upon the road to peace

"And this is our land we will fight with all our force" say the Palastinians and the Jews
Each side will cut off the hand of anyone who tries to stop the resistance
If the right eye offends thee then you must pluck it out
And Mahmoud Abbas said Sharon had been lost out along the road to peace

Once Kissinger said "we have no friends, America only has interests"
Now our president wants to be seen as a hero and he's hungry for re-election
But Bush is reluctant to risk his future in the fear of his political failures
So he plays chess at his desk and poses for the press 10,000 miles from the road to peace

In the video that they found at the home of Abdel Mahdi (Shahmay)
He held a Kalashnikov rifle and he spoke with a voice like a boy
He was an excellent student, he studied so hard, it was as if he had a future
He told his mother that he had a test that day out along the road to peace

The fundamentalist killing on both sides is standing in the path of peace
But tell me why are we arming the Israeli army with guns and tanks and bullets?
And if God is great and God is good why can't he change the hearts of men?
Well maybe God himself is lost and needs help
Maybe God himself he needs all of our help
Maybe God himself is lost and needs help
He's out upon the road to peace

Well maybe God himself is lost and needs help
Maybe God himself he needs all of our help
And he's lost upon the road to peace
And he's lost upon the road to peace
Out upon the road to peace.

Eirik Eiglads bok 'The Anti-Jewish Riots in Oslo'

'The Anti-Jewish Riots in Oslo' retter en glassklar kritikk mot jødehat i Oslo under opptøyene i januar 2009. Kritikken er helt på sin plass, og viser til store svik fra venstresida under og i etterkant av opptøyene. Jeg var ikke tilstede under de første demonstrasjonene, og visste ikke rekkeviddene av de anti-jødiske aspektene da jeg deltok på den siste demonstrasjonen 10. januar. Jeg trodde de innslagene av anti-jødisme som jeg så var isolerte og ekstreme tilfeller. Dette i seg selv er uakseptabelt og jeg angrer på at jeg ikke tok affære.*

Et ubehagelig aspekt ved denne boken er likevel det skytset som rettes mot muslimer og politisk islam. Forfatteren bruker tid på å benekte at vi står overfor en "islamisering" av Europa, men jeg synes likevel presset fra høyrefascister er så sterkt at ubehaget melder seg fort i det muslimer befinner seg midt i en debatt om demokrati vs. totalitarisme. Politisk islam er, som forfatteren legger vekt på, ikke det samme som islam, men dette skillet blir ofte oversett.

Jeg mener at "Allahu Akbar" ikke er en truende uttalelse i seg selv, og det fryser ikke kaldt nedover ryggen min når jeg leser folk sier det (heller ikke hos forfatteren). "Allahu Akbar" blir i et tilfelle i boken sagt samtidig med "jødesvin". Fram til 1870-årene var jødehatet religiøst fundert, før den siden fikk sine "vitenskapelige" forklaringer, med "raseteoretiske" og "antropologiske" fundament. Holocaust ble altså gjennomført uten en religiøs slagside. Derfor mener jeg at det i dette tilfellet ikke er et poeng i seg selv at det er en muslimsk person som fremmer jødehat.

På tross av dette, må vi selvsagt se framover. For å unngå en tilbakevending til religiøst fundert antisemittisme, må slike uttalelser hele tiden holdes under oppsikt. Til denne bevisstgjøringen deltar også muslimer, og jeg understreker dette, fordi jeg er redd for den islamofobiske stemningen i Norge og i Europa.

Ytringsfriheten blir svært ofte brukt som et kjøretøy for islamofobiske fortropper. I boken blir islam-kritikken presisert som en kritikk av politisk islam. Kritikken er på sin plass, og boken viser til flere eksempler som illustrerer islamistisk antisemittisme. Blant de verste finner vi "Get ready for the real Holocaust" (s. 82).

Karikaturstriden taes opp i boka, og Jonas Gahr Støres reaksjon på den, som vektla at religiøse følelser hadde blitt såret og fremmet dialog, blir portrettert som veikt og "mumlete". Dette dreier seg om ytringsfrihet, som er et minefelt. Ytringsfriheten blir ofte sett på som en individuell frihet til å fornærme, krenke og enfoldiggjøre andre mennesker – nettopp fordi man har retten til å gjøre det. Jeg har problemer med kritikkløst ha dette som premiss for meningsutvekslinger mellom mennesker. Jeg vil ikke støtte sjokkbehandling av muslimers forhold til sin profet. Forfatteren foreslår ikke å for eksempel trykke nye karikaturer av profeten Muhammed, men det er det andre som gjør, i et ledd for å 'vende dem til å takle det'.

Jeg er uklar på hva jeg selv mener hvor grensen bør gå. Dersom premisset er at alle ytringer skal være lov, inkluderes også hatmeldingene i opptøyene. Kun de mest ekstreme liberalister vil forsvare slike utsagt under paraplyen "ytringsfrihet". Islam-kritiske stemmer som ønsker mer konfrontasjon med prinsippfaste religiøse står ikke for den samme ytringsfriheten som demostrantene bak hatmeldingene vi så og hørte i opptøyene.

Mennesker som blir truet på livet og mennesker som får truet sin religion er ikke det samme - men jeg er usikker på om en dypt religiøs person vil si det samme. Som ateist er det vanskelig å sette seg inn i disse følelsene, derfor synes jeg det er vanskelig å forsvare uhemmet konfrontasjon av religiøs tro.

Jeg har selv opplevd å bli konfrontert med mine politiske oppfatninger, og fått dem snudd på hodet, vel som et resultat av en spent politisk uenighet. I 2007 var jeg med Latin-amerikagruppene og besøkte De Jordløses Bevegelse (Movimento dos trabalhadores Sem Terra - MST) i Brasil. Jeg bodde og arbeidet på et småbruk i 4 måneder. Jeg deltok også på politiske markeringer og sosiale mobiliseringer i mer urbane strøk. MST støtter eksplisitt palestinere i sin kamp mot okkupasjonsmakten Israel.

På en busstasjon i Florianópolis i Sør-Brasil ble jeg stoppet av en kvinne i 30-årene, hun snakket engelsk og spurte meg: "Er du klar over at du har på deg en Nazi-skjorte?" Hun refererte til min MST t-skjorte, den er rød, men et stort MST-trykk på. Jeg ble svært nervøs og veldig sint, men jeg forble rolig og undrende - linken til Palestina-konflikten slo meg ikke umiddelbart, og jeg forstod ikke hvorfor hun sa dette. Hun fortalte meg at MST støtter terroristgruppen Hamas.** Med siden jeg var utlending, mente hun, kunne jeg ikke vite bedre, og vi skiltes som venner, om enn på litt snodige premisser.

For meg er dette et eksempel på hvor langt linjene kan trekkes i Israel/Palestina-konflikten, og at det ofte går for langt. Selv legger jeg merke til at boka starter med å referere til "anti-Jødisk sinne" og slutter med å si at januar-dagene ifjor "avslørte at kronisk anitsemettiske fordommer er sterke til og med her i Norge". Hva er jødehat og hva er antisemittisme? Antisemittisme.no skiller ikke mellom disse to ordene, det gjør heller ikke SOS Rasisme på sine nettsider. Kan jødehat være for antisemittisme som fremmedfrykt er for rasisme? Fremmedfrykt kan definitivt være en årsak til rasisme, men jeg er usikker på om ordene kan forstås som synonymer. Skillet mellom jødehat og antisemittisme, er ikke like klart.

Som et bidrag til å se de ungdommene som deltok i opprøret, står samtalen mellom en umaskert ung gutt og forfatteren igjen som den mest (positive) humanistiske passasjen i boka (s.22). Jeg blir glad av å lese den. Selv satt jeg i bussen på vei til politistasjonen hele ettermiddagen og kvelden den 10. januar, og hørte ikke en eneste referanse til jøder i løpet av den tiden. Diskusjonen i bussen dreide seg om politiet.

Samlet sett sitter jeg igjen med følelsen av å ha lest et klarsynt og uvanlig konsekvent humanistisk perspektiv på hva som skjedde i Oslo i januar 2009, og hvordan venstresida og det autonome miljøet i Norge forholder seg til Israel/Palestina-konflikten. Det er motiverende. Omtalen av Israels forsvars- og angrepspolitikk er jeg ikke enig i, eksempelvis på side 92: "(...) criticism of Israeli policies and actions is often warrented" "Does the Israeli Defense Force commit war crimes? Yes, sometimes, and the IDF should be held responsible for them". For meg er dette underdrivelser. Et skuffende øyeblikk var da jeg leste betegnelsen "andre-generasjons innvandrer", et begrep jeg forbinder med en drøy, nasjonalistisk verdensforståelse. Jeg forholder meg også mer positiv til en handelsboikott av Israel og til mer pragmatiske tilnærminger som kunstnerne Goksøyr/Martens appell til den Norske Kirke om mer deltagelse i fredsprosessen. Men for å avslutte med den positive tonen en slik bok fortjener, vil jeg gjenta noen av de viktigste aspektene som blir tatt opp i denne boka:

1. Hvorfor var det ingen som reagerte og stoppet anti-jødismen?
2. Anti-imperialisme er nasjonalisme. "Nasjonal frigjøring" overskygger ofte "sosial frigjøring", som burde være vårt fokus.
3. Venstresida og det autonome miljøet i Oslo er ukritisk i sin støtte til Palestina. Hamas er en fascistorganisasjon.

Så vidt meg bekjent - og etter et søk på nett - har ingen fra venstresida eller den autonome bevegelsen kommentert boka. Særlig Tjen Folket kommer dårlig ut - slike direkte referanser pleier å kontres.

Tittel: "The Anti-Jewish Riots in Oslo"
Forfatter: Eirik Eiglad
103 sider
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Communalism

* En "lærepenge" som minner meg om én inhuman plakat er én plakat for mye (disclaimer).

** For ordens skyld støtter ikke MST Hamas, som etter deres mening ikke representerer det palestinske folket.