Hvem er disse kroppene?

Hadde jeg kommet fra Mars til Oslo idag, hadde jeg ikke trodd at kvinner var mennesker på lik linje med andre.

H&M, Cubus og Gina Tricot lanserer i disse dager sine bademoter. Sammen med Clear Channel og JCDs ekteskap med Oslo kommune, setter de sitt preg på byen.

Siden likestilling ble "offisielt" for 35 år siden, skulle vi tro at det hadde skjedd en forbedring siden da. Men dessverre virker det ikke sånn. Samfunnsutviklingen har bidratt til at utfordringen stadig skifter form. I øyeblikket virker full likestilling for meg som en utopi.

En av aspektene med samfunnsutviklingen jeg vil trekke frem som eksempel på en ny type utfordring, er rollen unge, sexy kvinner har fått i vårt hverdagsliv. Den tiden da vi reagerte på dristige Cindy Crawford/H&M-plakater og Pamela Anderson som dårlig rollemodell for unge jenter, er over. Nå reagerer vi ikke lenger. Som det står skrevet i A-Magasinet denne uken, er "glamour"-modellenes bidrag til den norske offentlighet er tragedie. Både som forbilder for unge jenter og som en påvirkning til vårt syn på kvinner.

Det er OK at vi leier inn damer i bikini som smører hverandre inn i såpe når en bil skal lanseres. Det er OK at Lene-Alexandras musikk blir solgt til over 80 land, flere kun ved å ha sett bilde av artisten. Det er OK at markedskreftene ser på kvinnen som en mulighet til stadig å lansere drøyere og mer sexistiske kampanjer. Vi godtar det; faktisk så liker vi det.

Det er OK at barn vokser opp og tror at det er slik det skal være.

Drap som salgsvare

VGs forside fredag 25 mai er noe av det mest groteske jeg har sett i en norsk avis.

"Ikke drep meg, du dreper meg!" står skrevet i sitatform over hele VGs forside fredag. Dette fra noe VG kaller en "dødskamp".

Om dette er en del av VGs skrekkampanje for å selge flere aviser, eller om dette har nyhetsverdi, skulle jeg gjerne hørt fra VG selv. Jeg trenger en forklaring på hvorfor drap skal beskrives så detaljert som det VG gjør på side seks:

"Eks-kjæresten gikk løs på henne med en grønnsakskniv, og stakk henne flere ganger, blant annet i halsen. Dødskampen foregikk i diverse rom over flere minutter (...). Da Laursen åpnet døren ved 17-tiden, sto mannen utenfor med en blomsterbukett i den ene hånda og en kniv i den andre".

Kvinnen var utstyrt med en voldsalarm. At politet brukte for lang tid til å nå frem til stedet, er kritikkverdig og gir VG og andre aviser en god grunn til å dekke saken. Men det finnes ingen grunn til å gå så detaljert til verks som VG og andre aviser gjør gang på gang. Aftenposten viste oss for en tid tilbake en grafisk fremstilling av et drap på en mor og datter, med tittelen "drepte med kniv og hammer". Stedet der offererene hadde blitt drept, var markert med en liten illustrert eksplosjon, som i en tegneserie. I tillegg til beskrivelsene, finnes det heller ingen grunner til å blåse det opp slik de gjør. Jeg har to grunner til å si det.

Barn: barn får med seg VG og Aftenpostens forsider. Avisene har en tydelig plassering i alle kiosker og butikker i landet. Barn ned i seksårs-alderen leser dette. Dette skaper frykt og en følelse av at dette er normaltilstanden. Det er en følelse som kan være vanskelig å hanskes med for et barn.

Underholdningen: jeg ser ingen andre grunner enn underholdningsverdien til å servere leserne sine en drapssak på denne måten. Den grafiske fremstillingen forsterker dette inntrykket. Å lage underholdning ut av en drapssak sender oss avgårde i retning en utvikling som jeg ikke vil la mine barn vokse opp i. I tillegg setter de pårørende antageligvis liten pris på dette.

Jeg setter store spørsmålstegn ved at VG i det hele tatt skal vurdere å tenke over disse aspektene ved å fremstille en nyhet på denne måten.