Damer

Moren til hovedpersonen Arvid i Per Pettersons ”Jeg forbanner tidens elv” er ei dame i 60- årene. Vi som er unge studenter kan jo alle tjene noe på å spørre oss selv hva vi tenker om disse menneskene. Påminnelse: en gang har de vært som oss. Virile, fulle, høye, kleine eller kåte. På toppen av samfunnet.

Arvids mor er ei sabb. Hun er tung, taus og trøtt. Litt forbanna. Men hun har ikke alltid vært sånn, for hun har ikke alltid vært 60 år. Dette er jo ganske basic, men likevel nokså åpenbarende når jeg tenkte nøye nok gjennom det. Åpenbaringen skjer når hun mister sin todimensjonalitet.
Jeg leste ”Til Sibir” før ”(...) tidens elv”, mest fordi pocketer er billige, den hadde en fin forside, jeg begynte å like Petterson, og det handlet om en kvinne.

Arvids mor var ikke 60 lenger, hun var ni. Og tolv og fjorten og tjue. Hun var fortsatt forbanna, men hun var faen så fet. Hun løper barbeint over de danske åkrene, sykler fra tyskerne, ypper på SS, sminker seg sexy (som fjortenåring) og elsker broren sin som bare småsøsken kan elske hverandre. Dette er samme dama. Hun ble plutselig mer spennende. Jeg blir klar over alt som ligger bak den forfalte kroppen hennes.

Jeg ble fortalt en episode mellom ”Bestemødre for Fred” og noen koole bois. Disse damene har opplevd, vent, overlevd en av de viktigste periodene i Europas historie. De solgte vafler på gata mens de fremmet freden, fordi de vet hvordan det er når landet ditt blir pantsatt. Men for kidsa var disse damene gamle kjærringer som ikke hadde greie på hva de snakket om. Det hadde mannfolka, gjennom sin tjeneste i mil’tæret. Sachsenhausen møter Heistadmoen.

Kjærringer skal spørre deg om veien til Vestre Aker Kirke eller kjøpe kunstkort av deg hvis du jobber i bokhandel, eller sitte sammen med andre kjærringer og snakke om sine små ting. De har aldri vært mer, og det passer oss bra. Vi bestemmer mye, blant annet hvordan de andre er. De innstrenkes, og vi innskrenker dem. Vi sier det er fetest å være som oss. 30-åringene (de nye 20-åringene) prøver å henge med, det samme gjør 40-åringene (de nye 30-åringene). Men før eller siden er slaget tapt.

Å miste sin lek, intellekt, samfunnsbetydning og seksualitet kan ikke være en enkel greie. Du kan ha vært ut på en lang lang reise, men faen om folk gidder å spørre deg hvordan du har hatt det. Gamle menn kan ri av dette på en imponerende måte (bare se hvordan mannlige skuespillere vandrer potent over en teaterscene). Som dame blir du nesten kjønnsløs. ”Dame” har oftest positivt fortegn når menn snakker om dem, men som dame er du ferdig. Hennes epoke er over, og skyggen hennes prøver å gjøre seg så yppig som mulig. Hennes samtid er ikke nå. Hennes samtid er på 30-, 40-, 50-, 60-, 70- og 80-tallet, og det er fantastisk. Problemet er at dette ikke er vår samtid, og da blir det uaktuelt.