Slik blir det interne flyktninger av: Kun Sudan har flere enn Colombia innefor sitt 'eget' territorium. 4,6 millioner mennesker er jaget. Under president Uribes regjering steg dette tallet betraktelig; bare i 2008 ble 380'000 mennesker jordløse. Konflikten er ikke i nærheten av den militære løsningen den foreslo. Geriljagrupper, militære og paramilitære nyter godt av den behagelige fastlåste situasjonen.
Et ubehagelig aspekt ved denne boken er likevel det skytset som rettes mot muslimer og politisk islam. Forfatteren bruker tid på å benekte at vi står overfor en "islamisering" av Europa, men jeg synes likevel presset fra høyrefascister er så sterkt at ubehaget melder seg fort i det muslimer befinner seg midt i en debatt om demokrati vs. totalitarisme. Politisk islam er, som forfatteren legger vekt på, ikke det samme som islam, men dette skillet blir ofte oversett.
Jeg mener at "Allahu Akbar" ikke er en truende uttalelse i seg selv, og det fryser ikke kaldt nedover ryggen min når jeg leser folk sier det (heller ikke hos forfatteren). "Allahu Akbar" blir i et tilfelle i boken sagt samtidig med "jødesvin". Fram til 1870-årene var jødehatet religiøst fundert, før den siden fikk sine "vitenskapelige" forklaringer, med "raseteoretiske" og "antropologiske" fundament. Holocaust ble altså gjennomført uten en religiøs slagside. Derfor mener jeg at det i dette tilfellet ikke er et poeng i seg selv at det er en muslimsk person som fremmer jødehat.
På tross av dette, må vi selvsagt se framover. For å unngå en tilbakevending til religiøst fundert antisemittisme, må slike uttalelser hele tiden holdes under oppsikt. Til denne bevisstgjøringen deltar også muslimer, og jeg understreker dette, fordi jeg er redd for den islamofobiske stemningen i Norge og i Europa.
Ytringsfriheten blir svært ofte brukt som et kjøretøy for islamofobiske fortropper. I boken blir islam-kritikken presisert som en kritikk av politisk islam. Kritikken er på sin plass, og boken viser til flere eksempler som illustrerer islamistisk antisemittisme. Blant de verste finner vi "Get ready for the real Holocaust" (s. 82).
Karikaturstriden taes opp i boka, og Jonas Gahr Støres reaksjon på den, som vektla at religiøse følelser hadde blitt såret og fremmet dialog, blir portrettert som veikt og "mumlete". Dette dreier seg om ytringsfrihet, som er et minefelt. Ytringsfriheten blir ofte sett på som en individuell frihet til å fornærme, krenke og enfoldiggjøre andre mennesker – nettopp fordi man har retten til å gjøre det. Jeg har problemer med kritikkløst ha dette som premiss for meningsutvekslinger mellom mennesker. Jeg vil ikke støtte sjokkbehandling av muslimers forhold til sin profet. Forfatteren foreslår ikke å for eksempel trykke nye karikaturer av profeten Muhammed, men det er det andre som gjør, i et ledd for å 'vende dem til å takle det'.
Jeg er uklar på hva jeg selv mener hvor grensen bør gå. Dersom premisset er at alle ytringer skal være lov, inkluderes også hatmeldingene i opptøyene. Kun de mest ekstreme liberalister vil forsvare slike utsagt under paraplyen "ytringsfrihet". Islam-kritiske stemmer som ønsker mer konfrontasjon med prinsippfaste religiøse står ikke for den samme ytringsfriheten som demostrantene bak hatmeldingene vi så og hørte i opptøyene.
Mennesker som blir truet på livet og mennesker som får truet sin religion er ikke det samme - men jeg er usikker på om en dypt religiøs person vil si det samme. Som ateist er det vanskelig å sette seg inn i disse følelsene, derfor synes jeg det er vanskelig å forsvare uhemmet konfrontasjon av religiøs tro.
Jeg har selv opplevd å bli konfrontert med mine politiske oppfatninger, og fått dem snudd på hodet, vel som et resultat av en spent politisk uenighet. I 2007 var jeg med Latin-amerikagruppene og besøkte De Jordløses Bevegelse (Movimento dos trabalhadores Sem Terra - MST) i Brasil. Jeg bodde og arbeidet på et småbruk i 4 måneder. Jeg deltok også på politiske markeringer og sosiale mobiliseringer i mer urbane strøk. MST støtter eksplisitt palestinere i sin kamp mot okkupasjonsmakten Israel.
På en busstasjon i Florianópolis i Sør-Brasil ble jeg stoppet av en kvinne i 30-årene, hun snakket engelsk og spurte meg: "Er du klar over at du har på deg en Nazi-skjorte?" Hun refererte til min MST t-skjorte, den er rød, men et stort MST-trykk på. Jeg ble svært nervøs og veldig sint, men jeg forble rolig og undrende - linken til Palestina-konflikten slo meg ikke umiddelbart, og jeg forstod ikke hvorfor hun sa dette. Hun fortalte meg at MST støtter terroristgruppen Hamas.** Med siden jeg var utlending, mente hun, kunne jeg ikke vite bedre, og vi skiltes som venner, om enn på litt snodige premisser.
For meg er dette et eksempel på hvor langt linjene kan trekkes i Israel/Palestina-konflikten, og at det ofte går for langt. Selv legger jeg merke til at boka starter med å referere til "anti-Jødisk sinne" og slutter med å si at januar-dagene ifjor "avslørte at kronisk anitsemettiske fordommer er sterke til og med her i Norge". Hva er jødehat og hva er antisemittisme? Antisemittisme.no skiller ikke mellom disse to ordene, det gjør heller ikke SOS Rasisme på sine nettsider. Kan jødehat være for antisemittisme som fremmedfrykt er for rasisme? Fremmedfrykt kan definitivt være en årsak til rasisme, men jeg er usikker på om ordene kan forstås som synonymer. Skillet mellom jødehat og antisemittisme, er ikke like klart.
Som et bidrag til å se de ungdommene som deltok i opprøret, står samtalen mellom en umaskert ung gutt og forfatteren igjen som den mest (positive) humanistiske passasjen i boka (s.22). Jeg blir glad av å lese den. Selv satt jeg i bussen på vei til politistasjonen hele ettermiddagen og kvelden den 10. januar, og hørte ikke en eneste referanse til jøder i løpet av den tiden. Diskusjonen i bussen dreide seg om politiet.
Samlet sett sitter jeg igjen med følelsen av å ha lest et klarsynt og uvanlig konsekvent humanistisk perspektiv på hva som skjedde i Oslo i januar 2009, og hvordan venstresida og det autonome miljøet i Norge forholder seg til Israel/Palestina-konflikten. Det er motiverende. Omtalen av Israels forsvars- og angrepspolitikk er jeg ikke enig i, eksempelvis på side 92: "(...) criticism of Israeli policies and actions is often warrented" "Does the Israeli Defense Force commit war crimes? Yes, sometimes, and the IDF should be held responsible for them". For meg er dette underdrivelser. Et skuffende øyeblikk var da jeg leste betegnelsen "andre-generasjons innvandrer", et begrep jeg forbinder med en drøy, nasjonalistisk verdensforståelse. Jeg forholder meg også mer positiv til en handelsboikott av Israel og til mer pragmatiske tilnærminger som kunstnerne Goksøyr/Martens appell til den Norske Kirke om mer deltagelse i fredsprosessen. Men for å avslutte med den positive tonen en slik bok fortjener, vil jeg gjenta noen av de viktigste aspektene som blir tatt opp i denne boka:
1. Hvorfor var det ingen som reagerte og stoppet anti-jødismen?
2. Anti-imperialisme er nasjonalisme. "Nasjonal frigjøring" overskygger ofte "sosial frigjøring", som burde være vårt fokus.
3. Venstresida og det autonome miljøet i Oslo er ukritisk i sin støtte til Palestina. Hamas er en fascistorganisasjon.
Så vidt meg bekjent - og etter et søk på nett - har ingen fra venstresida eller den autonome bevegelsen kommentert boka. Særlig Tjen Folket kommer dårlig ut - slike direkte referanser pleier å kontres.
Tittel: "The Anti-Jewish Riots in Oslo"
Forfatter: Eirik Eiglad
103 sider
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Communalism
