Adriana "Nega" Alves de Farias Barcello (13)

"Her, ta kjelen og sett den på komfyren. Hvis det regner mer, har vi rent vann til lunsj". Drikkevannskilden i skogen skifter farge i hardt vær. Hun strekker armene sine opp mot meg og jeg tar imot. Klokken er halv ni. De barbeinte føttene fører henne inn på kjøkkenet igjen. Svart topp og mørk olabukse, håret i hestehale. Adriana Alves de Farias Barcello (13) har vært min brasilianske søster i tre måneder.

Kuene gresser stille utenfor vinduet. Hønene er nettopp ferdige å sloss, vi hører bare en lav, avtagende klukking. Duskregnet avløste regnskuren. Brødet vi laget hever på ovnen. Adriana gjorde mesteparten, jeg hjalp bare til. Helte deigen ut i formene, den letteste delen av jobben. Som å tørke oppvasken, er det en lettkjøpt bit god samvittighet. Føttene hennes er fortsatt på farta. Med en kjele i hendene skyter hun rumpa bakover, og døra åpner seg. ”Har du tid nå?” spør jeg henne når hun kommer inn igjen. ”Nå… ja. Bare vent litt”. Hun setter fra seg balja med klær og feier gulvet.

”Få se om jeg skjønner håndskriften din. Å, du skriver på norsk!” Å plutselig sitte med en skriveblokk mellom meg og søsteren min, virker rart. Med den tiden jeg har blitt kjent med familien jeg bor hos, har jeg aldri følt meg som en undersøker, en student. Vi snakker om tida før familien hennes bestemte seg for å okkupere jord med MST. ”Jeg var 6-7 år da vi dro i okkupasjon.”, sier hun. ”Jeg husker lite fra tiden før det. Husker at jeg dro fra barnehagen og til huset. Bare det”.

Faren hennes, Sergio Barcello (65), jobbet med å hugge eukalyptustrær. Moren, Oraides Alves de Farias (51), jobbet i hjemmet. Da de flyttet under landbruksplast, var de seks søsken. De flyttet fra leir til leir fem ganger. Slik bodde de i over seks år før de fikk sin egen jord. ”Der bor den ene ved siden av den andre”, forteller hun. ”Barn leker mye sammen. Nå, i bosettingen, er det mindre. Det er best her. Jeg liker ikke å bo så nære folk, før fikk man fort stygge kallenavn og folk gjorde narr av hverandre. Nå er det ikke sånn”, sier hun før hun går og sjekker brødet.

Hennes oppgaver i huset? ”Ordne gårdsplassen, vaske opp, tørke, lage mat også. Vaske klær. Alt som man må gjøre i hjemmet”, sier hun. ”Jeg liker ikke å arbeide i huset. Alle dagene det samme, det er dritt”, fortsetter hun i en rolig og klar tone. ”Er det noe av dette du liker?” spør jeg. ”Bare noen ting. Jeg liker å vaske opp. Tror det bare er det. Men jeg jobber heller i huset enn på jordet”.

Adriana har to brødre på 14 og 17 år som bor hjemme. Jeg spør henne hvorfor de jobber så lite. ”Jeg vet ikke. Fordi de… jeg vet ikke.”, sier hun, før oppmerksomheten lander på beina mine. Jeg klør. ”Haha, Petter er full av stikk”, ler hun. ”Er det ikke urettferdig?”, spør jeg i et forsøk på å holde på samtalen om arbeidsdelingen hjemme. ”Det er det”, sier hun, uten å sette punktum. ”Urettferdig”, sier hun, hun smaker på ordet.

Forrige måned var det samling for barn og unge som bor i området, arrangert av MST. ”Der var en lek hvor vi skulle finne en mynt med munnen, gjemt i masse mel. Alle måtte vete ansiktet sitt da det var deres tur. Laget mitt vant. Det var kult.”, forteller hun. Flest venner har Adriana på skolen. I bosettingen har hun få. ”Det er ikke fordi jeg ikke liker noen her, at jeg ikke går med dem. Det er bare ikke så mange 13-åringer her”, sier hun. På samfunnshuset spiller barn og voksne fotball i helgene. Hun har banket meg i fotball hjemme på gården, men liker ikke å være på samfunnshuset. ”De skulle hatt et damelag her, bare med damer, uten å blande med menn.”

Når Adriana blir eldre, vil hun ikke bli i bosettingen. Det er hun sikker på. Hun vil heller ikke okkupere selv. Kanskje hun vil studere, hun liker skolen. ”Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, klart jeg ikke vet, hvem vet hva som vil skje. Men en dag må jeg forlate huset…”, sier Adriana. ”Da… det er vanskelig. Jeg vil ikke til byen. Jeg vil bli på landet.” Hun forteller om byene i nærheten, at hun kan dra dit for å utdanne seg etter videregående. Hun nevner pedagogikk. ”De har alt mulig der”, sier hun.

Før hun spør - ”Vil du ha kaffe og brød?”.