Maktapparatet

Brasil ble mer firkantet enn jeg hadde forventet. Hvorfor ser vi så mye på TV her?

Jeg har tråkket over noen dørstokker i løpet av to måneder på solidaritetsbrigade. Nye og gamle venner gir meg kaffe, søt bakst og språklige anstrengelser. Og TV. Men TV spør ikke om jeg er mett eller om jeg snakker portugisisk. TV kjører på.

I stua klokken syv på kvelden. Jeg ser to stuntreportere på en klassisk brasiliansk strand. Når jentene inviteres opp av solsenga, viser kvinnesynet seg å være like klassisk. Rumpene skal vises frem, og bedømmes av den mannlige forsamlingen. Godt tilbakelent belønnes dommeren for sin dvaske (les: mannlige) kropp. Rumpene dusjes til lyden av reporternes teatralske gryntelatter. Talkshowverter viser oss slapstick hjemmevideoer med 15 jenter i bikini oppstilt i bakgrunnen. Som en stikkprøve på god positur finner kameraet sin utvalgte, og hun smiler pent til deg. Det feministiske perspektivet er forferdelig.

Brasilianerne selv trekker fram såpeoperaene når de kritiserer TV. ”Barn ser barn som ikke respekter foreldrene sine” sier en venninne av meg. Verdiene i nasjonale såpeseriene er klare: klær, pels, penger og frisyrer. Dette er verdier som har boret seg godt ned i både det norske og det brasilianske samfunnet. Likevel er det fjernt for meg å sitte på den brasilianske landsbygda å se det så tydelig. TV viser en rikdom og konsumkultur langt fra det livet vi lever her, det livet de fleste brasilianere lever. Men det presenteres som det skulle vært normalen.

Hvis kommunikasjon skal være kriteria for demokrati, er det igjen duket for diktatur i Brasil. Ni familier eier all mediekommunikasjon i Brasil: TV, aviser og radio. Nettverket Globo eier over halvparten. Brasils kommunikasjonsminister var Globos første utenrikskorrespondent, og jobbet i USA og Europa i 30 år.

Eliten i Brasil har fulgt strømmene i historien for å holde på sin rikdom og maktovertak. Edelmetall, kaffe eller melk – rikdommene, sammen med menneskene, blir sugd inn i det svarte hullet og absorbert der. Sørøst er maktsentrum i Brasil. Jeg ser på TV og det blir tydelig. Lite kommer fra andre steder enn São Paulo eller Rio de Janeiro. Eliten, like liten i Brasil som en måne i universet, snakker til folk som om alle planeter dreier seg rundt dem. Selv om det er sant, blir det ikke mindre absurd. Hvordan er det mulig å opprettholde denne skjevheten?

”Jeg behøver ikke dere. Jeg har mine såpeserier å se på”, sier Ivone Salete Rodrigues dos Santos i skuespillet om MSTs møte med en byslumbeboer. Ironien hennes er klar. TV-underholdningens forførende rus er ikke nok for henne, for hun vet at mennesker ikke er skapt for å sløves ned. Ei heller for å lenkes fast, selv ikke så frivillig som det virker å skje i dagens samfunn.

TV skriker igjen. Et nytt attentat i São Paulo. En ny bande. Flere skudd løsnet, flere likposer snørt igjen. Som et angrepet krypdyr skutter du deg sammen, og tenker ”Enda godt det ikke var meg”. Nyheten som ønsker et tenkende publikum forsvinner. Både Brasil-eliten og akersgata elsker det. Slike reaksjoner gjør at du finner din plass i samfunnet: oppgaven mediene har hatt som folkeopplysere blir erstattet med oppgaven som fangevoktere – og det er vi som er bak murene.

Bak murene er det umulig få et riktig blikk på MST. Derfor går det slik når du forteller sidemannen på fotballkampen at du jobber med MST: ”Hva? Men du ser jo ikke voldelig ut?” MST blir omtalt, men får ikke snakke selv. Fordi MST jobber for å utjevne forskjellen mellom rik og fattig i Brasil, skyter mediene fra hofta, og sikter på folks svakeste punkt: fordommene mot fattige mennesker. De er skitne, late fylliker som ikke vil arbeide, og alle i MST er fattige.  MST ”invaderer” i medienes øyne jorden som landets fremste folk eier. MST okkuperer med mine øyne jord som ikke blir brukt.  Millioner mener det samme som meg, men ingen av dem har fått informasjonen sin fra landsdekkende medier.

Og alternativet? For å ta mediet i forsvar, representerer det et hav av muligheter. Debatten om et TV-medium som utdannende, holdningsskapende og bevisstgjørende eksisterer. Det finnes kanaler som snakker disse ordene. Canal Futura flagger med likhet, demokrati og utdanning. Men det er som å høre USA snakke om frihet. Fordi når Canal Futura er stiftet av det patentbeskyttende helsemiddelselskapet Bayer, de vinningskriminelle Vale do Rio Doce og Bradesco (se "Et spørsmål om råderett") og Globo, som allerede har makten over halve riket, undrer jeg hva som er motivet. 82% av all mediekommunikasjon i Brasil er eid av slike selskaper. Hvilke sannheter ønsker de å fortelle?

Hva vi ser på TV må nødvendigvis reflektere det som finnes bak det. ”Du kan tenke at TV er skapt for å dominere. Det eneste du ikke kan gjøre, er å ikke tenke” sier reklamen til Canal Futura. Med en stemme så forførende og rolig at selv George Orwell skjelver i skjelettet.

Makten i Brasil er delt i fire. Statsmakt, finansmakt, jordmakt og kommunikasjonsmakt. Samfunnet klarer ikke sette spørsmålstegn ved dette når forholdene for å delta er så dårlige som nå.

Brasil har mange banker. MST har én.

Skrevet av Martin Sveinsson Melvær: Sveinsson@yahoo.no

Banco de Sementes er en noe utradisjonell bank. Den tilbyr deg ikke lån, finansrådgivning eller boligsparing for ungdom. Den har ingen filialer, ansatte eller eiere. Den har ikke engang penger. Banken er ikke noe annet enn en samling med frø. Naturlige frø. Økologiske frø. Utrydningstruede frø. Brasil har utallige forskjellige frøsorter, men mange av disse er i dag i ferd med å forsvinne, som følge av utbredelsen av monokultur og genmodifiserte organismer (GMO) i landbruket.

 

Så lite, men likevel så stort

For bøndene i Brasil så vel som andre steder kan ikke frøets betydning understrekes for mye. Frøet er begynnelsen på livet, grunnlaget for avlingene, grunnsteinen i jordbruket. Bøndenes autonomi har direkte sammenheng med tilgangen på frø. Fordi frøet er så viktig, er det naturlig at den eskalerende bruken av genmodifiserte arter blir møtt med skepsis. Skepsisen baserer seg også på erfaring; genmodifisert mat har i flere tilfeller vist seg å være svært helseskadelig. Bruk av kloningsteknikk fører til avlinger der plantene er hundre prosent identiske, noe som gjør dem ekstremt sårbare overfor sykdom. Samtidig kan mange naturlige arter bli utkonkurrert hvis de genmodifiserte får fritt spillerom. Det store problemet er at selskapene som produserer frøene ikke er interessert i å undersøke faremomentene ved artene som fremstilles før de tas i bruk.

 

”For ren mat, god helse og håp for fremtiden”

            Monsanto slagord 1999

 

Monsanto er verdens ledende produsent av GMO-frø, og har lang historie i den kjemiske industrien. På begynnelsen av 1900-tallet ble selskapet en hovedleverandør til Coca-Cola, senere var det involvert i dumping av giftavfall, utviklingen av atombomben og produksjon av det kjemiske våpenet Agent Orange, som ble brukt i Vietnam-krigen.

Monsanto har også produsert store deler av miljøgiftene som i dag skaper problemer i Oslofjorden. I nyere tid har selskapet blitt dømt for bestikkelser i Indonesia, anklaget for barnearbeid i India og for bevisst å ha solgt helseskadelige produkter i opptil flere land.

I Argentina ble det gjort stor suksess med GMO-soya, noe som har ført til utarming av jorda og at mange småbønder har mistet livsgrunnlaget sitt. Selskapet solgte frø som ikke lar seg gjenprodusere – såkalte Terminator-frø, noe som gjorde bøndene avhengig av å kjøpe fra Monsanto hvert år. Slike frø er foreløpig forbudt i Brasil.

Et annet multinasjonalt selskap som gjør seg gjeldene på frømarkedet er det sveitsiske Syngenta. Dette har et lignende rulleblad som Monsanto, og har nylig vært involvert i en voldelig sak i staten Paraná. I mars 2006 okkuperte Via Campesina* og MST et område der Syngenta ulovlig hadde plantet genmodifisert soya. Syngenta brukte blant annet trusler og vold for å drive okkupantene på flukt, og i oktober i år førte det til drapet på den 31 år gamle aktivisten Valmir Mota de Oliveira, kjent som Keno.

 

”Avgjørelsene blir ikke lenger tatt av politikerne, men av de store selskapene. Selskapene utgjør en parallell regjering.

                   – Geraudo Gaspari, pedagogisk leder,                                 MSTs nasjonale skole.

 

De multinasjonale selskapene tilstreber seg gradvis kontrollen over frøproduksjonen i Brasil. Det finnes enkelte lover for å begrense bruken av GMO, men disse blir for det meste ignorert, både av selskapene og det offentlige. Selskapene har så mye penger og makt at de praktisk talt kan gjøre som de vil, og dette gjelder ikke bare i Brasil.

Selskapenes makt må innskrenkes drastisk for at vestens såkalte demokrati skal kunne sitte igjen med et snev av integritet. Politikere og media er allerede under selskapenes kontroll. Bare de sosiale bevegelsene står igjen for å ta opp kampen. Banco de Sementes er et viktig symbol i denne kampen.

Et mer konkret tiltak er BioNatur - et merke som selger økologiske frø. Det kjempes nå også for å få omgjort Syngentas ulovlige testområde i Paraná til et senter for agroøkologisk frøproduksjon. Med slike tiltak er det fortsatt et håp om å vinne krigen mot kapitalistene. Krigen for naturen. For frøet. For livet.

Kapitalistenes banker verner om penger. MSTs bank verner om livet. Hvilken bank vil du velge?

 

*Den internasjonale bevegelsen for småbønder

 

Biodrivstoff: en hvilepute for aktivistene - en pengesekk for kapitalistene?

Skrevet av Martin Sveinsson Melvær: sveinsson@yahoo.no

 

Den siste tiden har det blitt rettet mye kritikk mot satsingen på biodrivstoff som del av løsningen på verdens klimaproblemer. Det er blitt sådd tvil om bruken av slikt drivstoff i det hele tatt kan føre med seg noen miljøgevinst, samtidig som mange frykter at teknologien blir en hvilepute for miljøbevegelsen i kampen mot klimaendringene. Produksjonsmetodene i Brasil preges av eksportlandbruk, men det finnes alternative aktører. Vi ble med Gøril Andreassen fra den norske miljøvernsorganisasjonen ZERO, for å besøke to av dem.

Coceagro skiller seg fra den gjennomsnittlige aktør på biodrivstoffmarkedet ved at det er et samvirkelag, men ellers er produksjonen lite oppsiktsvekkende. Genmodifisert soya dyrkes på store områder ved hjelp av gift og kunstgjødsel. Senere leveres soyaen til fabrikken, der den blir omgjort til dyrefôr og planteolje. Oljen selges videre som basis for biodiesel, eller som matolje.

Det overrasker meg hvor åpent Coceagro forteller oss om sine produksjonsmetoder. Metodene har nemlig en sterk negativ innvirkning på samfunn og miljø. Bruken av kunstgjødsel fører til utslipp av klimagasser og til lokale forurensinger av vann og jord, mens monokultur og gift ødelegger jordsmonnet. Utbredelse av genmodifiserte frø truer den naturlige biodiversiteten. I tillegg kan bruken bane vei for såkalte Terminator-frø, som fortsatt er ulovlige de fleste steder i verden. Dette er frø som er gjort ufruktbare ved genteknologi, slik at de gir én og bare én avling. Over tid kan bøndene bli avhengige av å måtte kjøpe frø, noe som i verste fall vil plassere kontrollen over hele verdens matproduksjon i hendene på de multinasjonale selskapene.

Blant de sterkeste kritikerne av produksjonsmåtene som kjennetegner eksportlandbruket, finner vi våre venner i MST. De påpeker biodrivstoff som en årsak til økt kamp om jordområder. Dette medfører en økning av matprisene i verden og en eskalering av regnskogshogsten. For MST er matsuvereniteten spesielt viktig. De mener president Lula overkjører Brasils sultende befolkning med sine ambisjoner om å gjøre Brasil til verdens ledende produsent av biodrivstoff. I tillegg reduseres klimavennligheten kraftig av drivstoffets bidrag til regnskogshogsten – rydding av regnskog står ifølge Regnskogsfondet for hele 20 prosent av CO2-økningen i atmosfæren.

Samme dag som vårt besøk hos Coceagro ble vi med landbruksingeniør Marcelo Leal på omvisning hos samvirkelaget CooperBio. Her er leverandørene nesten utelukkende småbønder som er selvforsynte med mat. Samtidig produserer de olje og etanol til selskapet. Produksjonen består av etanol fra sukkerør, i tillegg til olje fra nøtter og frø, som selges videre som basis for biodiesel. All etanolen er agroøkologisk, det vil si framstilt på naturens premisser, uten bruk av gift, kunstgjødsel eller genmodifisert materiale. I tillegg er 25 prosent av mat- og oljeproduksjonen agroøkologisk.

CooperBio har løst mange av utfordringene knyttet til biodrivstoff, men fortsatt gjenstår trusselen mot matproduksjon og regnskog. Disse problemene er vanskeligere, men Gørils organisasjon ZERO mener de kan løses. Hun forteller oss at mye jord som er definert udyrkbar, egner seg for produksjon av råvarer til biodrivstoff. Det er i tillegg store muligheter i såkalt andregenerasjons biodrivstoff. Dette drivstoffet vil muliggjøre bruken av flere planter og en større del av plantene, slik at drivstoffet kan bli 100 prosent CO2-nøytralt og samtidig kreve mindre landarealer. Andregenerasjons biodrivstoff har imidlertid noen år igjen før det er ferdigutviklet.

Etter omvisningen tar Marcelo oss med på churrasco – grilling på brasiliansk vis. Spiddene kommer på løpende bånd, og jeg spiser som en helt, men kjenner et stikk av dårlig samvittighet. Kvegdriften er en hovedårsak til regnskoghogst i Brasil, et problem som må løses uavhengig av biodrivstoffspørsmålet. Det er nødvendig med internasjonale føringer for å starte en bærekraftig produksjon innen mat- og energisektoren. Slik kan biodrivstoff oppfylle sitt potensial og bli et kraftig våpen i kampen mot klimaendringene. Spørsmålet jeg sitter igjen med er om makthaverne noen gang vil la biodrivstoffet nå dette potensialet.

Adriana "Nega" Alves de Farias Barcello (13)

"Her, ta kjelen og sett den på komfyren. Hvis det regner mer, har vi rent vann til lunsj". Drikkevannskilden i skogen skifter farge i hardt vær. Hun strekker armene sine opp mot meg og jeg tar imot. Klokken er halv ni. De barbeinte føttene fører henne inn på kjøkkenet igjen. Svart topp og mørk olabukse, håret i hestehale. Adriana Alves de Farias Barcello (13) har vært min brasilianske søster i tre måneder.

Kuene gresser stille utenfor vinduet. Hønene er nettopp ferdige å sloss, vi hører bare en lav, avtagende klukking. Duskregnet avløste regnskuren. Brødet vi laget hever på ovnen. Adriana gjorde mesteparten, jeg hjalp bare til. Helte deigen ut i formene, den letteste delen av jobben. Som å tørke oppvasken, er det en lettkjøpt bit god samvittighet. Føttene hennes er fortsatt på farta. Med en kjele i hendene skyter hun rumpa bakover, og døra åpner seg. ”Har du tid nå?” spør jeg henne når hun kommer inn igjen. ”Nå… ja. Bare vent litt”. Hun setter fra seg balja med klær og feier gulvet.

”Få se om jeg skjønner håndskriften din. Å, du skriver på norsk!” Å plutselig sitte med en skriveblokk mellom meg og søsteren min, virker rart. Med den tiden jeg har blitt kjent med familien jeg bor hos, har jeg aldri følt meg som en undersøker, en student. Vi snakker om tida før familien hennes bestemte seg for å okkupere jord med MST. ”Jeg var 6-7 år da vi dro i okkupasjon.”, sier hun. ”Jeg husker lite fra tiden før det. Husker at jeg dro fra barnehagen og til huset. Bare det”.

Faren hennes, Sergio Barcello (65), jobbet med å hugge eukalyptustrær. Moren, Oraides Alves de Farias (51), jobbet i hjemmet. Da de flyttet under landbruksplast, var de seks søsken. De flyttet fra leir til leir fem ganger. Slik bodde de i over seks år før de fikk sin egen jord. ”Der bor den ene ved siden av den andre”, forteller hun. ”Barn leker mye sammen. Nå, i bosettingen, er det mindre. Det er best her. Jeg liker ikke å bo så nære folk, før fikk man fort stygge kallenavn og folk gjorde narr av hverandre. Nå er det ikke sånn”, sier hun før hun går og sjekker brødet.

Hennes oppgaver i huset? ”Ordne gårdsplassen, vaske opp, tørke, lage mat også. Vaske klær. Alt som man må gjøre i hjemmet”, sier hun. ”Jeg liker ikke å arbeide i huset. Alle dagene det samme, det er dritt”, fortsetter hun i en rolig og klar tone. ”Er det noe av dette du liker?” spør jeg. ”Bare noen ting. Jeg liker å vaske opp. Tror det bare er det. Men jeg jobber heller i huset enn på jordet”.

Adriana har to brødre på 14 og 17 år som bor hjemme. Jeg spør henne hvorfor de jobber så lite. ”Jeg vet ikke. Fordi de… jeg vet ikke.”, sier hun, før oppmerksomheten lander på beina mine. Jeg klør. ”Haha, Petter er full av stikk”, ler hun. ”Er det ikke urettferdig?”, spør jeg i et forsøk på å holde på samtalen om arbeidsdelingen hjemme. ”Det er det”, sier hun, uten å sette punktum. ”Urettferdig”, sier hun, hun smaker på ordet.

Forrige måned var det samling for barn og unge som bor i området, arrangert av MST. ”Der var en lek hvor vi skulle finne en mynt med munnen, gjemt i masse mel. Alle måtte vete ansiktet sitt da det var deres tur. Laget mitt vant. Det var kult.”, forteller hun. Flest venner har Adriana på skolen. I bosettingen har hun få. ”Det er ikke fordi jeg ikke liker noen her, at jeg ikke går med dem. Det er bare ikke så mange 13-åringer her”, sier hun. På samfunnshuset spiller barn og voksne fotball i helgene. Hun har banket meg i fotball hjemme på gården, men liker ikke å være på samfunnshuset. ”De skulle hatt et damelag her, bare med damer, uten å blande med menn.”

Når Adriana blir eldre, vil hun ikke bli i bosettingen. Det er hun sikker på. Hun vil heller ikke okkupere selv. Kanskje hun vil studere, hun liker skolen. ”Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, klart jeg ikke vet, hvem vet hva som vil skje. Men en dag må jeg forlate huset…”, sier Adriana. ”Da… det er vanskelig. Jeg vil ikke til byen. Jeg vil bli på landet.” Hun forteller om byene i nærheten, at hun kan dra dit for å utdanne seg etter videregående. Hun nevner pedagogikk. ”De har alt mulig der”, sier hun.

Før hun spør - ”Vil du ha kaffe og brød?”.

Mentaliteten

De utrolig bra bildene er tatt av Kine Skogås Fristad: kine_fristad@msn.com.

Alle mennesker har et potensial. Vi kan flire av denne klisjeen som av alle andre klisjeer. Jeg vil foreslå at vi tenker over den istedenfor. Dra inn pusten og slipp den: hva kan vi bli, og hva gjør at vi blir som vi blir?

Vi blir påvirket av alt rundt oss. Hva er alt rundt oss? Det er verden. Hva er verden? Jeg kan si mye om verden; at den er grønn og blå, at den er vakker og at jeg kjenner mange fine mennesker som bor på den. Dessverre vil jeg fremheve noe annet. Verden er kapitalistisk. Sterke hender har formet jorda da den var myk og formelig; snart vil den smuldre opp, tørr og tungrodd.

Den kapitalistiske verdenen vår deler mennesker opp i forskjellige båser. Noen mennesker får fine båser, andre får stygge båser. Noen får hoppe rett i himmelsenga, med over- undermadrass, og ikke engang med en ert underst. Andre havner på en litt ukomfortabel feltseng som du kjenner sprinklene på – men det går greit likevel; livet er helt ok. Så har vi de som havner rett i søpla. Vår verden, den kapitalistiske verden – der frihet er et sentralt ord – har tatt seg frihet til å forandre litt på den menneskelige natur. Noen mennesker blir ikke født for å leve, de blir født for å dø. En hel verden forteller dem det – vi kaller dem fattige mennesker og de er en klamp om foten, et uheldig biprodukt, en skitten side i en hellig historiebok.

Hvor radikalt er det å kalle vår verden et system? Jeg synes det er en innlysende sannhet, for vi blir satt i system med en gang vi blir født. Blir du født i et blikkskur i São Paulos slum, er alt lagt opp for deg slik at du skal dø i et blikkskur i São Paulos slum. En gang til: hvis du er en mørk jente og født i Morro de Piolho – lusenes haug - er du satt i det samme systemet som en hvit gutt født få kilometer unna, men i feil ende: Barrio Paraiso trenger ingen norsk oversettelse. Dette er rike mennesker og fattige mennesker og deres potensial. Som en bonde svimerker kua si, svimerker vår verden barn som denne jenta: UBRUKELIG – eller hvis hun er heldig – ARBEIDSKRAFT. Billig arbeidskraft. Utdanning, jobb, hverdag; alle handlinger skjer med tillatelse fra disse allmektige og magiske ordene. Magien er forbløffende; uten den vanskeligste knuten eller den største hengelåsen blir folk bundet opp og låst inne for livstid – og jeg vil heller lage et nytt ord mens jeg er i gang – låst inne for dødstid. Tiden du er fanget før du dør.

I et hvert vepsebol finnes det honning, i enhver asfaltjungel finnes spor av våt sement, i et hvert diktatur finnes det en illegal avis, en illegal radio, noen stemmer som egentlig ikke skulle snakket. I Brasil; et land med overskudd av matproduksjon og tv-apparater, med 23 millioner mennesker som sulter og 30 millioner analfabeter; 30 millioner svimerkede mennesker som kun har kunnskap om sin egen ubrukelighet – finnes MST. MST jobber for jordreform, de jobber mot at én prosent av befolkningen eier femti prosent av landområdet, slik det er i dag. MST er den portugisiske forkortelsen for ”de jordløse bønders bevegelse”.

Dette er kampen, men taktikken for å vinne den er like bred som porten til himmelriket er smal. Hvis dette hadde vært en kamp kun for bønder uten jord, hadde den kommet til kort. MST kjemper for sosial rettferdighet og folkelig suverenitet. Dette er deres ord, og jeg formulerer det på min måte: MST kjemper for at en hver person skal bli født inn i denne verden uten at historien allerede er skrevet for henne. Hun skal selv skrive historien, være en aktiv del av den. For å skrive historien, må vi vite at vi er i stand til det: jeg kan. Du får ikke lenger servert et tankesett ved fødselen. Tankesettet skal du skape selv. Dette er hva vår kapitalistiske verden frykter mest: mentalitetsforandringer.

”Hvorfor”, sier Enio de Farias, ”hvorfor – er det viktigste ordet i MST”. Vertsbroren støtter albuen mot spaden. Jeg lener meg mot oksekjerra. Vi er på jordet. Oksekjerra er snart fullastet med kalk. ”Hvorfor bruker jeg kalk og ikke kjemiske midler? Jo, det er fordi dette er bedre for jorda. Hvorfor bruker jeg okse og kjerre og ikke traktor? Jo, fordi dette er bedre for jorda. Og jeg behøver ikke olje og diesel”.

Han smiler bredt. Jorda smiler tilbake. Snakkingen tar over for arbeidet. For når de Farias snakker om MST tar det en stund før han stopper. ”Enio har våknet til etter han ble aktiv i bevegelsen”, forteller naboene. Fra å være en stille og beskjeden fyr er han nå koordinator for utdanning i bosettingen. Ved siden av å dyrke jorda sammen med foreldrene sine, studerer han. I januar begynner han på universitetet. Etter syv år i forskjellige okkupasjonsleire, har han bodd fire år i bosettingen Anita Garibaldi. Enio er 26 år.

”Jeg har lært mer på syv måneder enn det jeg gjorde seks år på skolen”, forteller Luis Fernando i mørket på vei hjem fra dagens MST-skoleøkt. ”Da jeg gikk på skolen sloss og kranglet jeg mye med læreren”, sier han. På aktivistskolen i bosettingen Patría Livre sloss de ikke, men de lærer å kjempe. Kjempe for et fritt fedreland og for en fri og deltagende stemme.

Luis Fernando ble med i MST i januar, og har siden bodd i en okkupasjonsleir. Jeg blir overrasket da han sier han er sytten år, ”du virker mer moden enn en syttenåring i Norge”, sier jeg. Da han forteller hva han har brukt livet sitt på etter sjetteklasse, faller brikkene på plass. Først jobbet han med å høste og tørke tobakk. Ingen advarte om helsefarene ved tobakkplantasjen, og ingen brydde seg. Ovnen som tørket tobakken var ødelagt og herjet med arbeiderne. Høstingen var tung. ”Faktisk, en lidelse” sier han på en behersket og nøktern måte. Da ovnen ikke orket mer, måtte han finne en ny måte å selge kroppen sin på. Tømmer ble neste hans neste herre. Felling og lemping av trær, for én jordeier.

Via noen venner av Luis Fernandos far, kom familien i kontakt med MST. ”Jeg har blitt interessert politikk”, sier han, og han ser allerede nå sin utvikling i forhold til sine venner som fortsatt arbeider for jordeieren.

”En autonom, kulturell ledetråd, når den er genuin, krever og fremmer dype forandringer i alle eksisterende strukturer” skrev Eduardo Galeano ni år før de første jordløse bøndene slå over ende sin første storgods-grind. ”Det finnes en vei, det finnes en fremtid”, sier Enio før han leier oksene av gårde. Slike ord finner man ikke i lushaugen i São Paulo, i kapitalismens kjerne. MST skaper en bevissthet som ellers ikke er tilgjengelig i det brasilianske samfunn, eller i et hvert kapitalistisk samfunn. MST vil bruke alle mennesker og deres tanker i kampen for en bedre verden.

"Alle de jordløse - studerer"