Én type Brasil

Nå har jeg bodd to uker i Florianópolis i Sør-Brasil. Sammen med gruppa jeg reiser med har jeg gått på språkskole. Vi har møtt en masse spennende folk også, deriblant MST i Santa Catarina. Vi har også deltatt i folkeavstemningen for avprivatiseringen av et gruveselskap (Les egen sak).

Først og fremst er Florianópolis europeisk. Jeg tenker faktisk mer ”europa” enn jeg tenker Latin Amerika, hvertfall når jeg sammenligner med Guatemala hvor jeg bodde for to år siden. En ting er hudfargen til folk; de er en fin miks her som ellers i Brasil, men flesteparten av folka her er hvite. En annen ting er hvem de identifiserer seg med. Og de identifiserer seg med Europa, som mange andre Brasilianere gjør. Dette har vel med velstanden å gjøre. Mange folk har det veldig bra i Florianópolis, og fylket Santa Catarina er et av de mest velstående fylkene i Brasil. Likevel har de en slum (favela) i sentrum som vokser, likevel er du privilegert dersom du går på skole. Jeg tror det er naturlig for folk å identifisere seg med Europa, fordi i Europa er vi rike, og ikke fattige og skitne som i Brasil og resten av Latin-Amerika.

Brasilianere er først og fremst konsumenter. Dette fortalte læreren min på språkskolen, og det overrasket meg. Folk i Norge er først og fremst konsumenter sa jeg, og tvilte på at det kunne være like ille her. Læreren sa at brasilianere kjøper utrolig mye ting, ting de ikke har bruk for. Hun kommer fra middelklassen, og var ikke radikal i måten hun snakket på. Da jeg var på de store kjøpesentrene her i byen, kunne jeg skjønne hva hun snakket om. Som i Nord-Amerika, er konsumkulturen enda mer hissig enn i Norge. Mer om dette senere…

Jeg vet at noen av dere som leser dette kjenner godt til Brasil og folk her. Føl dere fri til å legge til ting her! Trykk på blyanten i bund.

Jeg ble kjent med studentene her i Florianópolis. Det var en utrolig sterk opplevelse. Dette er i og for seg en klisjéuttalelse, men det var noe spesielt med å bli kjent med studenter som sier de gikk sulten for å studere, og som ikke har nok professorer i fagene sine. En av dem sa ”Jeg gjør tre ting: jeg studerer, jobber og leser. Jeg dropper sovingen”. Jeg møtte han en søndag på en kafé i utkanten av øya i Florianópolis. Et par dager senere prikker han meg på skulderen inne i rektoratet som studentene hadde okkupert. Jeg ble glad og overrasket over å se han igjen i den settingen.

I morgen drar vi til hver vår MST-bosetting. Jeg skal leve sammen med en familie der. Jeg vet svært lite – men det jeg fikk høre, høres bra ut: jeg skal bo sammen med Enio, en fyr på 26-27 år. Vi kommer til å bo i huset rett ved siden av moren hans. Hun har født elleve barn, og ligner visst på en romantisert versjon av en 1800-talls bonde fra den norske fjellheimen, men stakk og det hele. Det blir bra. Snakkes!