Kort om Brasils historie

Brasils historie som bakgrunn for MSTs jordreform!

Brasil er verdens femte største land. Samtlige europeiske land får plass inne i Brasil. Samtidig er Brasil en av de landene hvor eierskapet av jord er mest konsentrert. Ifølge IBGE (Brasils Institutt for Geografi) eier 1% av befolkningen 46% av jordområdene. Hvordan ble det slik?

Brasil er en tidligere portugisisk koloni, og det eneste landet i Latin-Amerika hvor det snakkes portugisisk.

Den første europeeren vi er sikre på kom til Brasil, het Cabral. Året var 1500, og hans flåte var på vei til India, da de dumpet borti Brasils østkyst. Portugiserne hadde allerede funnet sjøveien til India, og planen var å ta veien dit via de mange handelsstasjonene langs afrikas vestkyst. Men strømmene i atlanterhavet går slik at når man skal sørover, lønner det seg å dra vestover. Cabral kom ut av kurs, og vips var han i Brasil. Dette er ikke så rart, fordi avstanden mellom afrikas og amerikas kyst er ikke lenger enn avstanden Oslo – Tromsø. Cabral hevdet at dette tilhørte portugisiske kongen. Fordi:

1500-tallet var tiden for de store oppdagelsene. Columbus hadde akkurat ”oppdaget” det som ble det spansktalende Amerika. Portugisiske handelsreisende hadde reist ut i løpet av 1400-tallet og hadde baser hele veien langs vest-Afrikas kyst, videre til India, faktisk hele veien til Nagasaki i Japan. Man var varme i trøya. Dermed hadde Dronningen av Castilla (Spania) og Kongen av Portugal i 1494 blitt enige om å dele alle nye land mellom seg. De trakk en linje på kartet, kartet de trodde var det korrekte bildet av verden; denne linjen gikk derfor tvers gjennom atlanterhavet. Det viste seg at dette var feil, og at denne linjen delte det amerikanske kontinentet i to.

Da portugiserne kom til det vi i dag kaller Brasil, møtte de ingen store imperier, slik spanjolene gjorde da de okkuperte dagens Mexico og Peru. Portugiserne støtte på nomader og halvnomader.

Å se hvilke rolle Brasil har hatt i verdenshandelen er en av hovedgrunnene for Brasils utvikling. Dette dreier seg om hva som ble produsert, og eksporten av disse produktene til Europa, USA og det Portugisiske imperiet.

Brasil var uinteressant for Portugal i mange tiår. Først midt ut på 1500-tallet de interessert i å etablere seg skikkelig; hittil hadde Brasil fungert som et slags stoppested og en havnestasjon for Portugal. Brasiltreet – opphavet til landets navn – var det eneste av interesse for Portugiserne. Ellers fantes det ikke mange produkter som Portugiserne kunne ta med seg til Europa og gjøre profitt på.

Dette endret seg når franskmennene begynte å blande seg inn i hva som skjedde i Brasil. De utvekslet varer i samme området, og Portugal måtte nå etablere seg for å ikke miste kontrollen. Portugal deler nå Brasil inn i 15 soner; såkalte donativos. Vi snakker om 15 stater, delt opp horisontalt med en linjal på kartet. Hvert område ble gitt til en portugisisk handelsmann: ”vær så god, her er en innmari verdifull gave, gjør hva dere vil med dem, men sørg for at dere ikke mister det til franskmennene”.

Denne måten å kolonisere dette enorme området på ga rom for dannelsen av storgods. Dette i tillegg til Brasils rolle i verdenshandelen, er essensielt for å forstå landets utvikling frem til i dag. Hvert av disse områdene hadde råderett på alle råvarer og andre ressurser som måtte finnes der. De fikk monopol på det legale systemet, de kunne danne byer og militærstyrker og dele ut land. Slik ble koloniseringen mer aristokratisk, mer patriarkalsk, og skapte et større behov for slaver enn noen av de andre amerikanske koloniene. Denne måten å analysere det på kan spesielt anvendes i forhold til nordøst-Brasil. Her ble det i enda større grad produsert få varer (monokultur) i store områder for eksport, som krevde en stor arbeidsstyrke, altså slaver. Dette gjør seg fortsatt gjeldende i Brasil.

0,2 % av urbefolkningen som levde i Brasil i år 1500, gjenstår i dag: tallet har sunket fra 3-5 millioner til 300’000.

Brasil var ledende på slavemarkedet: i 1789 fantes det flere slaver i Brasil enn frie mennesker. Fra 1540 til 1850 regner man med at 12 millioner afrikanske slaver nådde hele amerika. Av disse endte 7-8 millioner opp i Brasil. Ikke medregnet i disse tallene er de som døde under transporten. I tillegg kommer alle mørketallene.
Brasils rolle på verdens handelsmarked var klar: fra 1500 – 1700 var sukker en av de mest betydelige varene som ble omsatt globalt sett. Fra 1700-tallet kom kaffe og andre produkter.

Det som er verdt å merke seg når man leser om hvilke område som ble utsatt for intensiv produksjon først, er at det er disse områdene som er de mest underutviklede i dag. Sørstatene i USA, de karibiske øyer (med Haiti som eksempel) og Nordøst-Brasil er alle områder som er preget av stor fattigdom. Datidens sukkerplantasjer er det nærmeste man kommer et kapitalistisk system før den industrielle revolusjon: en intensiv, kapitalkrevende og utbyttende form for kapitalisme. Sukkerplantasjene var et helt konsept som ble innprentet i Brasil, og krevde sykt mye arbeidskraft. Områder som var svært viktige på 16- og 1700-tallet hang ikke med når industrialiseringen skøyt fart på 1800-tallet.
Man ser en framvoksende, global handel.

På 1800-tallet blir Brasil verdens største produsent av kaffe. Dette krevde ikke like mye humankapital. Italienere, Portugisere, Grekere, Spanjoler, Tyskere, Franskmenn og folk fra Balkan innvadrer til Brasil og leier jorda av jordeieren. Etter hvert kom gull, sølv og diamanter til å ta fullstendig av i Brasil. Gullrushet gjorde seg gjeldende, og innlandet ble utforsket.

Mellom 1503 og 1660, ankom 185’000 kg gull og 16’000’000 kg sølv den spanske havnen Sanlucár. I perioder ankom Brasiliansk gull verdt 50’000 pund i uken London, i alt verdier tre ganger de europeiske reservene. Da må vi også huske på at disse tallene ikke er fullstendige. Amerika finansierte den europeiske industrielle revolusjon.

På slutten av 1700-tallet fikk man mange nye reformer i Portugal, som også gjorde seg gjeldende i Brasil. Kongen skulle ha mer makt, og det på bekostning av kirken. Jesuittene, som var en slags religiøs orden, var de største jordeierne i Brasil. Derfor var det logisk at dersom man utviste jesuittene, kunne Kongen da over jorda. Som konger flest, levde kong P med konstant underskudd. Derfor trengte han penger. Dette fikk han ved å selge jorda si til høystbydende. Dette kan høres rart ut, men det var faktisk en slik var altså tankegangen.

Samtidig, i tråd med de franske filosofene på den tida, ble en stor befolkning sett på som et grunnlag for velferd og rikdom. Ikke nødvendigvis for Brasil sitt beste, men slik fikk man flere mennesker å skattelegge. Det ble det oppfordret til innvandring og ekteskap mellom alle raser.

Fortsatt var fortsatt gull, til en viss grad, og kaffe som fortsatte å være de viktigste produktene i Brasil. Samtidig med det forbudt med Brasiliansk industri som konkurrerte med Portugal. Dette gjaldt blant annet vin og tekstiler, og det var forbudt å lage veier inn til spesielle områder hvor det fantes gull. Dette var en klar kolonitankegang. Portugal ville sørge for at Brasil ikke ble så sterk og moderne at de ville kvitte seg med Portugal. Brasil skulle være et stort marked for å selge relativt dårlige, portugisiske produkter. Samtidig skulle Portugal tjene penger på eksport av gull, diamanter, sukker, kaffe og andre monopolordninger.
Før uavhengigheten i 1822, var det lite samarbeid mellom de forskjellige provinsene i Brasil. Hver provins fungerte som sin egen koloni med sin egen forbindelse til Portugal.

På nasjonalt plan kan konsekvensene av det omtalte storgodssystemet fortsatt sees i økonomien, i sosiale relasjoner og relasjonene mellom byen og utkanten. Økonomien er sårbar for prisvariasjoner i verdensmarkedet på grunn av avhengigheten til enkeltprodukter. Brasil har en av verdens største utenlandsgjeld; i år 2000 skyldte Brasil 235 milliarder dollar.

Til tross for at man ser en økonomisk oppsving og vekst i historiske dimensjoner, er ikke dette å se andre steder enn i statistikken. Økonomisk vekst for landet (overskuddet handelsbalansen: hva som blir eksportert – hva som blir importert) har sjeldent vært enstydende med utvikling, spesielt ikke i latin-amerika. Det blir hevdet at den utbyttingen og avhengigheten som karakteriserte slaveøkonomien før i tiden, fortsatt kan sees i Brasil i dag. Mange av dem som blir rammet av dette har afrikansk bakgrunn. De lever i dag som fattige landarbeidere eller har innvandret til byene hvor de er blant de mest sårbare. Favelaen, slummen i São Paulo, får 3000 nye innbyggere hver dag.





Steinar A. Sæther, 1. Ameniensus Latin-Amerika, UiO. Foredrag om Brasil.

Ellen Hestnes sin Cand.Polit oppgave ”Struggle over land in Brazil” (med sitater fra Freyre 2001 og Wolf og Hansen 1972), egen oversettelse.

Niodo Riques, økonomiprofessor og president i Latinamerika-instituttet, Det føderale universitetet i Santa Catarina.

Eduardo Galleano, 1973