Folk ass

Sykt bra dag på torsdag. Jeg skulle hente noen bilder jeg hadde levert inn på "Digital Timefoto" på St.Hanshaugen. Jeg har en sykkel. Den parkerte jeg utenfor butikken. Da jeg kom ut etter å hentet bildene mine, stod det en dame i døra ved siden av fotobutikken. Der lå det en sushiresturant. Hun var rundt seksti, grått skulderkort hår, og ellers kledd i svart. Hun var rystet.

"Du skjønner at du ikke kan parkere der?!" Jeg kikket på henne, ikke helt sikker på om hun køddet eller ikke. "Du skjønner det?!" sa hun en gang til. Jeg fattet alvoret. "Jeg flytter den nå" sa jeg. "Jeg kom meg nemlig såvidt forbi den når jeg skulle inn her, ser du det?!" fortsatte hun. Jeg stoppet opp, kikket på henne og sa at jeg ikke gjorde det med vilje og viten. Hun ristet på hodet og forferdet seg, og samtalen døde ut. Faen! Det er det jeg har og si om det. Som alltid når sånne ting skjer, finner man på lure og stikkende ting å si i etterkant. "Smil til verden og verden smiler til deg". Det skulle jeg sagt. Drittkjerring.

Jeg syklet nedover Ullevålsveien og Akersgata for å møte Andreas på Oslo S. Da jeg sykla forbi regjeringskvartalet syklet jeg ganske sakte og i sikk-sakk forbi fotgjengerne. En eller annen fyr ropte etter meg. "SE DER. SER DU DET? SER DU DET?" Han var femti-sekstiåra, litt feit og med et oppsvulmet ansikt. Lignet en fisk. "HVORFOR TROR DU DET ER LAGA SYKKELSTI?!" ropte han til meg. Jeg stod ved siden av og kikket mot himmelen. Jeg begynner å bli ganske god på å være rolig i sånne situasjoner som det her, tenkte jeg. Som da han fyren (også en eldre en) slang meg inn i veggen på Underwater Pub fordi hun jeg var med "snakket så jævli mye". Jeg kikket på han, og registrerte at han fortsatte å instruere meg i bysykling. "Smil til verden så smiler verden til deg. Det har du sikkert hørt før", sa jeg. Han gikk. Men han fortsatte å rope etter meg. Da ropte jeg tilbake. "JEG GIDDER IKKE Å HØRE PÅ SÅNNE GAMLE SURE GUBBER SOM DEEEEG!" Perfekt.

Jeg lurer på hvorfor folk er så stygge mot hverandre. Tidenes mest naive måte å formulere seg på, sitér meg gjerne på det. Men jeg fatter ikke hva som skjer oppi huene på folk. De kan ikke ha det særlig bra, det er egentlig det første jeg tenker. Resten av ettermiddagen var jeg litt i beredskap, alltid klar for nestemann som skulle klikke. Det var en uggen følelse.

Heldigvis så jeg to fremmede som kolliderte, begynte å le og tok hverandre på skuldra mens jeg gikk hjem med Andreas. Og et par andre bra ting. Håper generasjonen vår ikke blir sure og bitre.