Menn i Latin-Amerika

Menn i Latin-Amerika er kanskje blant dem som lider mest under hva som forventes av dem som menn. Utfallet blir selvsagt enda verre for kvinnene, og enda verre for de som må hanskes med slike typer:

"Å være mann betyr alt. Det å være mann gir deg rett til kvinner, til å ta del i livet, det gir deg rett til å tilfredstille deg selv som mann"

og

"da jeg hadde sex for første gang, det var da jeg forstod at kvinnene var laget for menn".

'Sterke menn' har preget Latin-Amerikas historie, kanskje særlig i det politiske landskapet, hvor statsledere med en klar maskulin profil har stor oppslutning. Hugo Chavéz (Venezuela), Álvaro Uribe Velez (Colombia), Luiz Inácio Lula da Silva (Brasil), Rafael Correa (Ecuador) og Alan García (Peru) skiller seg etter min mening ut som statsledere med utpregede maskuline politiske identiteter.

Toppmøtene i for eksempel Unasur er først og fremst et oppgjør mellom disse mennene. De kvinnelige presidentene har andre roller i disse møtene; fra Unasur-møtet i august i fjor kunne Caracol TV melde at Argentinas president, Cristina Fernández de Kirchner, ble utsatt for flest spøker fra de andre deltagerne på møtet. Hun tok også det moderlige ansvaret for å få Álvaro Uribe Velez med på gruppebildet etter møtet, da hun tok Uribe i hånden og leide han bort til de andre representantene. Jeg fant dessverre ikke noe YouTube-klipp som viser dette. Lula da Silva fra Brasil tok på seg den faderlige rollen og mekle mellom uroen i skolegården (Chavéz - Uribe. Kalle dem til seg, la dem snakke ferdig én og én, si "er det ok?" (de mumler "ok"), før de begynner å kjekle igjen på skoleveien).