Arbeidslivets nytale

personalutleie = sysselsetting
bemanningsløsninger = sysselsetting
tjeneste = arbeidskraft
kandidat = vikar
diskusjonspartner = selger
medspiller = selger
arbeidsgiver = kunde

Språk er et instrument vi skaper og gjenskaper til våre egne behov. Når arbeidsgiverne slutter å være arbeidsgivere, men blir spist opp av fleksibilitetens språk og selv blir kunder, viser dette. Tilbake står arbeiderne, som tjenester du kan kjøpe på nett. Rettelse: Du kan leie dem på nett. Fotløst er fresht. Transportarbeiderne på Bring godsterminal på Karihaugen utenfor Oslo synes ikke dette er særlig fresh, og gikk onsdag 19. mai ut i streik. Tirsdag 25. mai utvidet arbeiderne streiken.

"Vi streiker ikke om penger i det hele tatt, vi streiker om prinsipper", sier Dag Tønder, leder av Transportarbeiderforbundets bransjeråd for spedisjon til Klassekampen. Prinsippene han snakker om berører strukturelle aspekter ved dagens arbeidsliv, i tillegg til de mer mellommenneskelige prinsippene for hvordan vi ønsker å behandle folk.

Jeg kunne lagt til "fleksibilitet = usikkerhet" i den introduserende ordlista for arbeidsnytale. Usikkerhet er viktig, særlig for arbeidsgiverne, og dermed også for arbeiderne. Premissene for arbeidslivet har forandret seg radikalt de siste tiårene, og har siden 90-tallet blitt skildret blant andre av Ulrich Beck og Richard Sennett. Hvordan arbeidstakere orienterer seg i det de skal organisere livene sine er endret i tråd med det økonomiske lingoet, og følger en slags løpegutt-logikk.

Tidligere hadde arbeidstakere i hovedsak stabile jobber, og lojalitet mot bedriften du jobbet i var vanlig. Videreutdanning og 'karrieremuligheter' fantes innenfor bedriften; referansepunktet for arbeideren var arbeidsplassen.

Dette har forandret seg. I dagens situasjon er det først og fremst arbeidsmarkedet i sin helhet arbeideren må forholde seg til. Arbeidslivet utøves ikke lenger innenfor én bedrift. Mobilitet og fleksibilitet har blitt viktige egenskaper, derfor har korttidsengasjement gjort at den stabile arbeidsplassen ikke lenger er like utbredt som før. Prekære arbeidere kan du kalle det, fra engelske precarious workers, et uttrykk det tar lang tid å inkorporere i det norske språket.

Ulrich Beck sier at risiko, en sentral del av den kapitalistiske økonomiske tenkning, også forventes av arbeideren selv, i det hun opererer i dagens arbeidsmarked. Migrasjon for å skaffe seg arbeid er et typisk trekk ved den globale økonomien, om enn på en annen måte for nordmenn født i Norge. Fotløsheten foregår på en mindre skala.

"Innleie av arbeidskraft har eksplodert innenfor bransjen, innenfor enkelte firmaer er det helt ekstremt", sier Tønder. I firmaene han refererer til, er 50 til 80 prosent av arbeidsstokken innleide vikarer. Vikarene mangler ofte en definisjon av arbeidsoppgaver når de tiltrer.
Arbeidsgiverne ønsker å 'møte' de sammensatte og skiftende kravene slik de blir definert i øyeblikket. Tungrodde krav om forutsigbarhet og stabilitet blir hindringer i den opportunistiske, fleksible, sanntidsfilosofien: "Det forventes at arbeiderne skal være kjappe i vendingen, åpne for endringer på kort varsel, ta sjanser kontinuerlig og ble enda mindre avhengige av regler og formelle prosedyrer", skriver Richard Sennett: i 1996.

De streikende på DHL på Ulven sier at vikarer og midlertidige ansatte opplever å få "avsluttet arbeidsforholdet" via SMS. Selgeren på Upper Cut på Oslo S fikk sparken av to Securitas-vakter, i det han ble presset til å underskrive oppsigelse - mens det hele ble ulovlig tatt opp på bånd. Selgeren måtte selv betale Securitas-vaktene for oppdrag vel utført.

Med mange prekære arbeidere blir det vanskelig å få til en effektiv streik, dette vet selvsagt Bring. Vikarer er uorganisert og blir beordret i jobb - vikarer som i følge Tønder "er redde for å organisere seg". Slik blir vikararbeidsstokken en kontrollmekanisme. Den er også mye billigere: De prekære arbeiderne i DHL og Bring får ikke skifttillegget på 20 prosent. En stor del av lønna til disse arbeiderne er skifttillegg.

Hva slags samfunn skaper vikar-arbeidslivet? Arbeidsgiveren blir en arbeidsformidler, en kunde av det arbeidsgivende vikarbyrået. Kunden eier produksjonsmidlene og vikarbyråene eier arbeiderne. Arbeideren blir selv en vare som handles/leies inn. Økt usikkerhet bryter ned personlig integritet. Kollektiv interessedannelse og fellesskap har vanskelige kår: Sosiale bånd skapes gjennom en følelse av avhengighet. Avhengighet er en pine i det fleksible arbeidslivet, der finnes ikke vi, vi, som i til tider har vært arbeidernes forsvarsmekanisme. Kan prekære arbeidere etablere et vi?

Sennett, ofte sett frekventere pessimistenes skyttergrav, sier noe som kan tyde på dette: "(...) jeg vet at et regime som ikke gir mennesker noen grunn til å bry seg om hverandre, ikke kan bevare sin legitimitet veldig lenge". Hvis denne streiken kan vekke lengselen etter et fellesskap, kan motstanden mot fleksibilitetens arbeidsliv samtidig vekkes til live.


--
Et historisk apropos. 1899: Kristiania Bryggearbeideres Forening i streik. De var lavt lønnet og midlertidig ansatt. Kaotiske forhold rådet på kaia, i det både grossister, redere, skippere og ekspeditører fungerte som arbeidsgivere. Regelmessig arbeidsløshet gjorde inntektene usikre. Noen betalte timelønn direkte til arbeiderne, andre outsourcet laste- og losseoppdragene bort til mellommenn for en avtalt sum. Arbeiderne jobbet også på akkord. Det ble viktig for Bryggearbeiderforeningen å få en ensartet akkordtariff, for å unngå at arbeiderne underbød hverandre.

Engelske arbeidere loset inn som streikebrytere. I avisene ble det lyst ut tremåneders-kontrakter for bryggearbeid. Mange tok disse jobbene ettersom nøden var blitt for stor. Slik ble arbeiderne presset til å godta arbeidskontraktene de ble tilbudt. Resten av medlemmene fulgte etter, og streiken ble avsluttet. Men ekspeditørene lot være å bruke foreningens medlemmer til lossing og lasting. I denne prosessen mistet Bryggearbeiderforeningen 700 av sine 800 medlemmer.