Eirik Eiglads bok 'The Anti-Jewish Riots in Oslo'

'The Anti-Jewish Riots in Oslo' retter en glassklar kritikk mot jødehat i Oslo under opptøyene i januar 2009. Kritikken er helt på sin plass, og viser til store svik fra venstresida under og i etterkant av opptøyene. Jeg var ikke tilstede under de første demonstrasjonene, og visste ikke rekkeviddene av de anti-jødiske aspektene da jeg deltok på den siste demonstrasjonen 10. januar. Jeg trodde de innslagene av anti-jødisme som jeg så var isolerte og ekstreme tilfeller. Dette i seg selv er uakseptabelt og jeg angrer på at jeg ikke tok affære.*

Et ubehagelig aspekt ved denne boken er likevel det skytset som rettes mot muslimer og politisk islam. Forfatteren bruker tid på å benekte at vi står overfor en "islamisering" av Europa, men jeg synes likevel presset fra høyrefascister er så sterkt at ubehaget melder seg fort i det muslimer befinner seg midt i en debatt om demokrati vs. totalitarisme. Politisk islam er, som forfatteren legger vekt på, ikke det samme som islam, men dette skillet blir ofte oversett.

Jeg mener at "Allahu Akbar" ikke er en truende uttalelse i seg selv, og det fryser ikke kaldt nedover ryggen min når jeg leser folk sier det (heller ikke hos forfatteren). "Allahu Akbar" blir i et tilfelle i boken sagt samtidig med "jødesvin". Fram til 1870-årene var jødehatet religiøst fundert, før den siden fikk sine "vitenskapelige" forklaringer, med "raseteoretiske" og "antropologiske" fundament. Holocaust ble altså gjennomført uten en religiøs slagside. Derfor mener jeg at det i dette tilfellet ikke er et poeng i seg selv at det er en muslimsk person som fremmer jødehat.

På tross av dette, må vi selvsagt se framover. For å unngå en tilbakevending til religiøst fundert antisemittisme, må slike uttalelser hele tiden holdes under oppsikt. Til denne bevisstgjøringen deltar også muslimer, og jeg understreker dette, fordi jeg er redd for den islamofobiske stemningen i Norge og i Europa.

Ytringsfriheten blir svært ofte brukt som et kjøretøy for islamofobiske fortropper. I boken blir islam-kritikken presisert som en kritikk av politisk islam. Kritikken er på sin plass, og boken viser til flere eksempler som illustrerer islamistisk antisemittisme. Blant de verste finner vi "Get ready for the real Holocaust" (s. 82).

Karikaturstriden taes opp i boka, og Jonas Gahr Støres reaksjon på den, som vektla at religiøse følelser hadde blitt såret og fremmet dialog, blir portrettert som veikt og "mumlete". Dette dreier seg om ytringsfrihet, som er et minefelt. Ytringsfriheten blir ofte sett på som en individuell frihet til å fornærme, krenke og enfoldiggjøre andre mennesker – nettopp fordi man har retten til å gjøre det. Jeg har problemer med kritikkløst ha dette som premiss for meningsutvekslinger mellom mennesker. Jeg vil ikke støtte sjokkbehandling av muslimers forhold til sin profet. Forfatteren foreslår ikke å for eksempel trykke nye karikaturer av profeten Muhammed, men det er det andre som gjør, i et ledd for å 'vende dem til å takle det'.

Jeg er uklar på hva jeg selv mener hvor grensen bør gå. Dersom premisset er at alle ytringer skal være lov, inkluderes også hatmeldingene i opptøyene. Kun de mest ekstreme liberalister vil forsvare slike utsagt under paraplyen "ytringsfrihet". Islam-kritiske stemmer som ønsker mer konfrontasjon med prinsippfaste religiøse står ikke for den samme ytringsfriheten som demostrantene bak hatmeldingene vi så og hørte i opptøyene.

Mennesker som blir truet på livet og mennesker som får truet sin religion er ikke det samme - men jeg er usikker på om en dypt religiøs person vil si det samme. Som ateist er det vanskelig å sette seg inn i disse følelsene, derfor synes jeg det er vanskelig å forsvare uhemmet konfrontasjon av religiøs tro.

Jeg har selv opplevd å bli konfrontert med mine politiske oppfatninger, og fått dem snudd på hodet, vel som et resultat av en spent politisk uenighet. I 2007 var jeg med Latin-amerikagruppene og besøkte De Jordløses Bevegelse (Movimento dos trabalhadores Sem Terra - MST) i Brasil. Jeg bodde og arbeidet på et småbruk i 4 måneder. Jeg deltok også på politiske markeringer og sosiale mobiliseringer i mer urbane strøk. MST støtter eksplisitt palestinere i sin kamp mot okkupasjonsmakten Israel.

På en busstasjon i Florianópolis i Sør-Brasil ble jeg stoppet av en kvinne i 30-årene, hun snakket engelsk og spurte meg: "Er du klar over at du har på deg en Nazi-skjorte?" Hun refererte til min MST t-skjorte, den er rød, men et stort MST-trykk på. Jeg ble svært nervøs og veldig sint, men jeg forble rolig og undrende - linken til Palestina-konflikten slo meg ikke umiddelbart, og jeg forstod ikke hvorfor hun sa dette. Hun fortalte meg at MST støtter terroristgruppen Hamas.** Med siden jeg var utlending, mente hun, kunne jeg ikke vite bedre, og vi skiltes som venner, om enn på litt snodige premisser.

For meg er dette et eksempel på hvor langt linjene kan trekkes i Israel/Palestina-konflikten, og at det ofte går for langt. Selv legger jeg merke til at boka starter med å referere til "anti-Jødisk sinne" og slutter med å si at januar-dagene ifjor "avslørte at kronisk anitsemettiske fordommer er sterke til og med her i Norge". Hva er jødehat og hva er antisemittisme? Antisemittisme.no skiller ikke mellom disse to ordene, det gjør heller ikke SOS Rasisme på sine nettsider. Kan jødehat være for antisemittisme som fremmedfrykt er for rasisme? Fremmedfrykt kan definitivt være en årsak til rasisme, men jeg er usikker på om ordene kan forstås som synonymer. Skillet mellom jødehat og antisemittisme, er ikke like klart.

Som et bidrag til å se de ungdommene som deltok i opprøret, står samtalen mellom en umaskert ung gutt og forfatteren igjen som den mest (positive) humanistiske passasjen i boka (s.22). Jeg blir glad av å lese den. Selv satt jeg i bussen på vei til politistasjonen hele ettermiddagen og kvelden den 10. januar, og hørte ikke en eneste referanse til jøder i løpet av den tiden. Diskusjonen i bussen dreide seg om politiet.

Samlet sett sitter jeg igjen med følelsen av å ha lest et klarsynt og uvanlig konsekvent humanistisk perspektiv på hva som skjedde i Oslo i januar 2009, og hvordan venstresida og det autonome miljøet i Norge forholder seg til Israel/Palestina-konflikten. Det er motiverende. Omtalen av Israels forsvars- og angrepspolitikk er jeg ikke enig i, eksempelvis på side 92: "(...) criticism of Israeli policies and actions is often warrented" "Does the Israeli Defense Force commit war crimes? Yes, sometimes, and the IDF should be held responsible for them". For meg er dette underdrivelser. Et skuffende øyeblikk var da jeg leste betegnelsen "andre-generasjons innvandrer", et begrep jeg forbinder med en drøy, nasjonalistisk verdensforståelse. Jeg forholder meg også mer positiv til en handelsboikott av Israel og til mer pragmatiske tilnærminger som kunstnerne Goksøyr/Martens appell til den Norske Kirke om mer deltagelse i fredsprosessen. Men for å avslutte med den positive tonen en slik bok fortjener, vil jeg gjenta noen av de viktigste aspektene som blir tatt opp i denne boka:

1. Hvorfor var det ingen som reagerte og stoppet anti-jødismen?
2. Anti-imperialisme er nasjonalisme. "Nasjonal frigjøring" overskygger ofte "sosial frigjøring", som burde være vårt fokus.
3. Venstresida og det autonome miljøet i Oslo er ukritisk i sin støtte til Palestina. Hamas er en fascistorganisasjon.

Så vidt meg bekjent - og etter et søk på nett - har ingen fra venstresida eller den autonome bevegelsen kommentert boka. Særlig Tjen Folket kommer dårlig ut - slike direkte referanser pleier å kontres.

Tittel: "The Anti-Jewish Riots in Oslo"
Forfatter: Eirik Eiglad
103 sider
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Communalism

* En "lærepenge" som minner meg om én inhuman plakat er én plakat for mye (disclaimer).

** For ordens skyld støtter ikke MST Hamas, som etter deres mening ikke representerer det palestinske folket.

Kvinnehat og homofobi

Hvis det maskuline definerer seg som det motsatte av det feminine*, gir vi såvel kvinnehat som homofobi en viktig rolle når vi bygger vår maskuline identitet. Homofobi, ved å knytte seg så nært til det maskuline og heteroseksuelle, får da en psykologisk nytte: å stigmatisere den homofile.

Homofobi = å stigmatisere den homofile, javel? Et eksempel fra virkeligheten, mer nøyaktig, fra Tranen, tirsdag 20. april: Å være i et rom med bare menn er ganske absurd hvis du tenker over det (jeg så to kvinner der, en av dem fant ikke veien til damedoen - kanskje det ikke var damedo der?), dessuten er det interessant og se hvordan enkelte menn markerer seg fritt etter sine egne verdier, når det ikke er kvinner til stede å moderere seg overfor (dette skjer ikke bare på fotballkamp. Ville du tegna kuk i blokka til ei venninne?).

Selvsagt var det en som ropte "homo" når en spiller gjorde noe han ikke likte (boo, different shirt). Med det ovenfornevnte i minnet er det ganske pussig at han også roper "kjærring" til de samme tingene, altså han bytter mellom "homo" og "kjærring" i sanksjonsgævlinga si. Han har en klar oppfatning av at homofile er dårlige i fotball, likeså "kjærringer"**. De er begge på den feminine siden av grensen.

Slik "hindrer han" - i sin egen forestilling - heteroseksuelle menn i å anerkjenne enhver feminin komponent, og når han gjør det, forsterker han også det heteroseksuelle i seg selv. Maskulin homofili får, som kvinnen, en helt sentral rolle i reguleringen av hva som er maskulin (les: mannlig) oppførsel.




**Ivar Hoff: "Kvinnefotball er verken kvinner eller fotball."


--
ad notam 28. april: Det er verdt å påpeke at maskuline identiteter er svært stedsbundne - de finner nødvendigvis sted. En mann har ulike forventninger knyttet til seg [selv] i ulike situasjoner, og har ulike behov for å demonstrere at han oppfyller disse forventningene i forskjellige rom. En konkurrerende, pågående og aggressiv mann i arbeidet kan være en tålmodig og mild mann i hjemmet. Slik utvikles divergerende definisjoner av hva som er mann.

At det er rom for å utvide maskuliniteten, eller å utøve en annen art av den på samme sted, har jeg også opplevd. Igjen; fotballkamp, denne gangen Manchester United - Hull City. En lett match for United. Likevel, da United scorer, blir mannen ved siden av meg så glad for dette at han tar tak i meg og gir meg en god klem. Jeg jublet også; det var her han så sitt stikk, eller, han klarte ikke å dy seg - han handlet i affekt.

Fysisk kontakt mellom gutter/menn er ikke et ukjent eller særlig oppsiktsvekkende aspekt ved fotballen. Gary Neville pleier av og til å kysse sine medspillere når de gjør noe bra. Menn som klemmer ser vi hele tiden på fotballkamp.

Likevel følte jeg at dette var annerledes. Var det fordi jeg opplevde denne episoden som mer intriguing? Hans introverte figur og hans svarte skinnjakke gjorde at jeg ikke hadde forventet dette av ham. Vi hadde heller ikke vekslet et ord før klemmen. Han jobber på Universitetsbiblioteket på Blindern. Jeg husker ham, men jeg tror ikke han husker meg. Jeg ser ham på puben av og til. Vi har ikke klemmet siden.

En del konkrete og kule tiltak for sykkel

Det er mange andre gode videoer på streetfilms.org!

Flere indikasjoner på hva det vil si å være mann

Disse er fra helgen som var:

"Jeg har funnet ut at det å spørre menn om hvor mye de tar i benk, er som å spørre damer hvor mye de veier"

"Ganske mann med det skjegget da, kanke klage på det!"

"Så du sier at du forbereder deg til badesesongen? Si meg, er det X eller Y-kromonson du har?"

Menn i Latin-Amerika

Menn i Latin-Amerika er kanskje blant dem som lider mest under hva som forventes av dem som menn. Utfallet blir selvsagt enda verre for kvinnene, og enda verre for de som må hanskes med slike typer:

"Å være mann betyr alt. Det å være mann gir deg rett til kvinner, til å ta del i livet, det gir deg rett til å tilfredstille deg selv som mann"

og

"da jeg hadde sex for første gang, det var da jeg forstod at kvinnene var laget for menn".

'Sterke menn' har preget Latin-Amerikas historie, kanskje særlig i det politiske landskapet, hvor statsledere med en klar maskulin profil har stor oppslutning. Hugo Chavéz (Venezuela), Álvaro Uribe Velez (Colombia), Luiz Inácio Lula da Silva (Brasil), Rafael Correa (Ecuador) og Alan García (Peru) skiller seg etter min mening ut som statsledere med utpregede maskuline politiske identiteter.

Toppmøtene i for eksempel Unasur er først og fremst et oppgjør mellom disse mennene. De kvinnelige presidentene har andre roller i disse møtene; fra Unasur-møtet i august i fjor kunne Caracol TV melde at Argentinas president, Cristina Fernández de Kirchner, ble utsatt for flest spøker fra de andre deltagerne på møtet. Hun tok også det moderlige ansvaret for å få Álvaro Uribe Velez med på gruppebildet etter møtet, da hun tok Uribe i hånden og leide han bort til de andre representantene. Jeg fant dessverre ikke noe YouTube-klipp som viser dette. Lula da Silva fra Brasil tok på seg den faderlige rollen og mekle mellom uroen i skolegården (Chavéz - Uribe. Kalle dem til seg, la dem snakke ferdig én og én, si "er det ok?" (de mumler "ok"), før de begynner å kjekle igjen på skoleveien).

Den feminiserte dominerte

En mer vellykket oppsummeringer enn den Nina Hemmingsson gjør av den maskuline dominans finnes kanskje ikke:



Jeg skal ikke bruke tid på å utdype hvorfor kvinner tjener dårlig på å ikke ligne en spesiell type menn. Istedenfor vil jeg snakke kun om menn (her: eksplisitt), slik at det blir så himla opplagt hvordan kvinner blir til, og menn blir til, kun i forhold til hverandre.

For gutter som står overfor den paradoksale 'å-bli-mann-prosessen', er det viktig å huske på at de tilhører hankjønnet, fordi de har penis; det er biologisk ufravikelig. Samtidig må de hele tiden forsvare seg, de kan nemlig miste penisen - symbolsk. For å ikke miste den, eller for å gjøre seg fortjent til å beholde den, kan ikke grensene til det feminine krysses for mye eller for ofte. Det maskuline markeres i denne randsonen, med det feminine på andre siden av gjerdet*.

Da blir han feminisert, og blir han feminisert, mister han makta si. Det hadde vært interessant å opplevd tiende klasse om igjen, slik at jeg kunne ramse opp sanksjonene og belønningene for å være mer/mindre maskulin/feminin. Jeg tror lista hadde blitt lengre fra den tiden, da usikkerheten rundt manne-prosessen var større. Men jeg skal likevel legge litt krefter i å dokumentere feminiserende maskuline kommentarer fra menn sikre på sin identitet (opp-i-tjueårene):

"Shitt ass, han [Huseklepp] ser ut som ei traktorlespe".

Det vil komme mer, selv om jeg skuffende nok vil måtte forholde meg til et helt annet sted av verden, hvor menn er enda mer menn enn nordmenn og fedrene tar med sønnene sine på horehus (eller betaler hushjelpen 'litt ekstra') for 'å vise hva det går ut på'.




* får meg til å tenke på den gamle gesten Lillefingern, svært lik på én langefinger opp, som betyr "sleng pikken over gjerdet". Ved å vise noen Lillefingern, indikerer du da at vedkommende (et hankjønn) har krysset grensen til det feminine (femi-land) og at han da må slenge pikken over igjen (til macho-land), siden han har mistet den?

Nærhet og identifikasjon – nyhetskriteriene i parantes.

Når norske medier skriver oss fra Latin-Amerika, får vi høre om krig, kriser og uro (vesentlighet, aktualitet, konflikt). Noen ganger får vi høre om naturkatastrofer også – sammen med kriminalitet er dette saker som passer godt det tabloide formatet (sensasjon). Naturkatastrofer virker i utgangspunktet ganske upolitisk [les: ukomplisert], og krever heller ingen bakgrunnskunnskap. Det er med andre ord, bare å ‘gunne på’.

Dagbladets nettutgave gunner på og skriver om jordskjelvet som rammet Mexico mandag. Høyhusene i LA svaiet som følge av jordskjelvet, målt til 7,2 på Richters skala (kulturell nærhet, følelsesmessig nærhet, identifikasjon). Dette var overskriften: et stykke ned på siden kunne vi lese at, jo, det ristet der nede også, en person hadde visst omkommet.

Det fine med nettaviser er at du kan forandre hva som er skrevet etter du har publisert en artikkel. Kanskje til og med Dagbladet kjente på sin egen frekkhet da overskriften senere på dagen ikke fokuserte på høyhusene i California, men på hvor skjelvet fant sted (at det ristet på grensen til California hadde flyttet seg til ingressen).

Jeg vil protestere mot norske avisers hang til å melde inn saker fra USA med lokal-tv relevans. Jeg vil protestere mot at norske aviser kan vise til følelsesmessig nærhet som et nyhetskriterie, fordi de selv mener jeg ikke føler så mye for meksikanere.

Jeg måtte skrive det i “jeg protesterer”-formen, fordi det er den eneste måten jeg kan unngå å bli matt, eller riste på hodet mens jeg ler (kun med inn/utpust).