Damer

Moren til hovedpersonen Arvid i Per Pettersons ”Jeg forbanner tidens elv” er ei dame i 60- årene. Vi som er unge studenter kan jo alle tjene noe på å spørre oss selv hva vi tenker om disse menneskene. Påminnelse: en gang har de vært som oss. Virile, fulle, høye, kleine eller kåte. På toppen av samfunnet.

Arvids mor er ei sabb. Hun er tung, taus og trøtt. Litt forbanna. Men hun har ikke alltid vært sånn, for hun har ikke alltid vært 60 år. Dette er jo ganske basic, men likevel nokså åpenbarende når jeg tenkte nøye nok gjennom det. Åpenbaringen skjer når hun mister sin todimensjonalitet.
Jeg leste ”Til Sibir” før ”(...) tidens elv”, mest fordi pocketer er billige, den hadde en fin forside, jeg begynte å like Petterson, og det handlet om en kvinne.

Arvids mor var ikke 60 lenger, hun var ni. Og tolv og fjorten og tjue. Hun var fortsatt forbanna, men hun var faen så fet. Hun løper barbeint over de danske åkrene, sykler fra tyskerne, ypper på SS, sminker seg sexy (som fjortenåring) og elsker broren sin som bare småsøsken kan elske hverandre. Dette er samme dama. Hun ble plutselig mer spennende. Jeg blir klar over alt som ligger bak den forfalte kroppen hennes.

Jeg ble fortalt en episode mellom ”Bestemødre for Fred” og noen koole bois. Disse damene har opplevd, vent, overlevd en av de viktigste periodene i Europas historie. De solgte vafler på gata mens de fremmet freden, fordi de vet hvordan det er når landet ditt blir pantsatt. Men for kidsa var disse damene gamle kjærringer som ikke hadde greie på hva de snakket om. Det hadde mannfolka, gjennom sin tjeneste i mil’tæret. Sachsenhausen møter Heistadmoen.

Kjærringer skal spørre deg om veien til Vestre Aker Kirke eller kjøpe kunstkort av deg hvis du jobber i bokhandel, eller sitte sammen med andre kjærringer og snakke om sine små ting. De har aldri vært mer, og det passer oss bra. Vi bestemmer mye, blant annet hvordan de andre er. De innstrenkes, og vi innskrenker dem. Vi sier det er fetest å være som oss. 30-åringene (de nye 20-åringene) prøver å henge med, det samme gjør 40-åringene (de nye 30-åringene). Men før eller siden er slaget tapt.

Å miste sin lek, intellekt, samfunnsbetydning og seksualitet kan ikke være en enkel greie. Du kan ha vært ut på en lang lang reise, men faen om folk gidder å spørre deg hvordan du har hatt det. Gamle menn kan ri av dette på en imponerende måte (bare se hvordan mannlige skuespillere vandrer potent over en teaterscene). Som dame blir du nesten kjønnsløs. ”Dame” har oftest positivt fortegn når menn snakker om dem, men som dame er du ferdig. Hennes epoke er over, og skyggen hennes prøver å gjøre seg så yppig som mulig. Hennes samtid er ikke nå. Hennes samtid er på 30-, 40-, 50-, 60-, 70- og 80-tallet, og det er fantastisk. Problemet er at dette ikke er vår samtid, og da blir det uaktuelt.

Velferd og rettigheter - ikke kontroll og overvåkning

Skrevet av Audun Myhra Bergwitz, Tiago Matos, Matias Bals og resten fra Aksjonsgruppa for et friere byrom



Beboeraksjonens forsøker i sitt leserinnlegg i Aften 9.oktober å tillegge oss enkelte synspunkt det vil være hensiktsmessig å oppklare om aksjonen vår mot utplassering av vektere langs Akerselva. Vår aksjon og argumentasjon er ikke retta mot beboernes ønske om å ferdes i området. Vi kjemper heller ikke for å beholde hasjsalg langs elva, slik beboeraksjonen prøver å fremstille det.

Vårt argument om at dette er et fattigdomsproblem referer ikke til hasjkjøperne, eller ”2000-tallets ubekymrede individualister som gir blaffen i konsekvensen av egne handlinger for andre enn seg selv!” slik beboeraksjonen omtaler dem. Slik vi ser det er ikke dette en snever narkotikapolitisk debatt.

Etter vårt syn handler dette om et voksende fattigdomsproblem og en stadig mindre human praksis i asylpolitikken. Hasjselgerne representerer et fattigdomsproblem.

En del hasjselgere kontaktet med oss i etterkant av aksjonen. Deres eksempel illustrerer hvem hvorfor dette er et spørsmål som må sees både i et fattigdomsperspektiv og i en innvandringspolitisk sammenheng. Hasjselgerne vi prata med er i en vanskelig situasjon. De er papirløse flyktninger uten oppholds- eller arbeidstillatelse. De er dermed uten sosiale rettigheter og uten muligheter til å skaffe seg arbeid og bolig.

Det er en situasjon som er prekær, men ikke prekær nok til at å reise tilbake til opprinnelseslandet er et alternativ. Da er det til og med bedre å leve fra dag til dag i et samfunn som stenger deg ute. Selv sa disse personene at hasjsalg ikke var noe de ønsket å drive med, men noe de ble nødt til i mangel av andre muligheter. Det er ingen som ønsker å stå utendørs hele dagen, uglesett av beboere og myndigheter med konstant frykt for å bli tatt og deportert. Og alt dette for å tjene såvidt nok til livets opphold.

Som de sa selv; vi sparer ikke til ny bil, vi håper bare å få tjent nok til middag i dag òg. Ergo holder ikke Beboeraksjonens påstand om at dette ikke er fattigdom, men organisert kriminalitet, tvert i mot er det noen som tjener seg rike på andres elendighet. For å få en bedre forståelse av situasjonen burde kanskje beboerne ta seg tid til å snakke med disse personene som gjør dem så utrygge.

Beboeraksjonen etterlyser løsninger og ønsker ikke destruktiv kritikk, men det er beboeraksjonen som har tatt initiativ til en lite konstruktiv utvikling av byrommet. Vi registrer at beboerforeninga ønsker å forflytte problemet. Vekk fra sitt eget boligområde og eget synsfelt. Spørsmålet som da melder seg er hvor problemet skal forflyttes. Beboerforeninga har kanskje et forslag selv? Det er vel ikke slik at Oslo har ledige tomter klare til å huse et hasjsalgmiljø.

Forflytter man problemet, forflytter man det til andres boligområde. Og så er man like langt. Men det er kanskje langt nok for beboerforeninga. De innrømmer selv at deres eget forslag ikke løser noen ting utover å fjerne det fra deres eget synsfelt. Med en slik målsetning er det vanskelig å ikke omtale deres engasjement som annet enn egoisme.

Hvorfor er så hasjselgerne egnet til å vekke beboernes frykt? I følge politiet, i sin egen høringsuttalelse datert 26.09.08, er det mindre vold i dette området enn andre steder i byen. Volden på Grünerløkka er stort sett knytta til skjenkestedene. Vold og overstadig fulle folk burde skape mer utrygghet enn hasjselgere. Men helgefylla er velkjent for ola nordmann og føles derfor ikke så ukjent og fremmed og dermed heller ikke utrygt.

Selgere finnes det jo overalt ellers i byen. Og en gjennomsnittlig omega 3 - pusher er ikke mindre pågående enn hasjselgere. Forskjellen er at langs akerselva selges det et ulovlig produkt av mennesker som ikke ser ut, snakker som eller ter seg som en grünerløkka-beboer trygt plassert i sin dyrkjøpte leilighet bør gjøre.

Politiet erkjenner i høringsuttalelsen at vektere trolig vil øke trygghetsfølelsen for noen, men samtidig vil det også bidra til forflytting av kriminalitet, økt sosial og geografisk ulikhet i fordelingen av kriminalitet og gjøre det offentlige rom utilgjengelig for noen grupper. Disse konsekvensene mener altså beboerforeninga at er en billig pris å betale for å sikre deres boligområde mot uønskete elementer. Det er vi uenige i.





Aftenposten Aften, onsdag 22 oktober.

Vektere flytter problemet

Skrevet sammen med Audun Myhra Bergwitz, Matias Bals og resten fra Aksjonsgruppa for et friere byrom.

De løser det ikke.
Byrådet i Oslo vil bevilge penger til "trygghetsskapende tiltak" på nedre Grünerløkka. På to måneder skal man bruke 2 millioner kroner på å ikke løse problemet.

Stolmakergate borettslag er initativtaker for å få ryddet opp i sitt nabolag, og Erling Lae berømmer deres sosiale engasjement. Men dette er et egoistisk engasjement som ikke tar tak i noe annet enn ubehaget i deres eget nabolag. De sosiale problemene som ligger bak er fullstendig oversett.

“Problemet”, som definert av byrådet, er svarte, arbeidsløse asylsøkere og innvandrere som selger hasj og narkotika, på gata, for å livnære seg. At de har få andre muligheter er ingen overdrivelse. Uten gode norskkunnskaper, og ofte uten en ferdigbehandlet asylsøknad, og med svart hudfarge har de ikke en sjanse på det normale arbeidsmarkedet. Med andre ord så er de fattige.

Fattigdom er ubehagelig. Det er ikke noe man vil ha tett på. Er fattigdommen langt unna derimot, som der asylsøkerne og innvandrerne kommer fra, er den langt lettere å forholde seg til. Men fattigdommen er global. Vi kan ikke stenge den ute.

Erling Lae og byrådet har sitt forslag til løsning på problemet med narkotikasalg og den synlige fattigdommen. I tråd med lignende renovasjonskampanjer, som plata-aksjonen, skal vektere i to måneder patruljere på Nedre Grünerløkka. Ufaglærte, unge gutter med hvite skjorter, et emblem på ermet og svarte støvler skal i løpet av to måneder fjerne et omfattende samfunnsproblem. Dette er en løsning med mange skumle effekter.

Det eneste som er sikkert er at dopsalget flyttes ut av Stolmakergate borettslags nabolag. Men kun til et annet nabolag. Verken dopselgerne eller kjøperne forsvinner. Ubehaget ved å ha dem tett på forsvinner, men blir erstattet av et annet ubehag. Vi får en by hvor vi trenger vektere for å føle oss trygge.

Smitteeffekten er allerede igang. Nå ønsker naboene ved Ila hybelhus liknene tiltak i sitt boligområde. Områder uten synlig politi eller private kontrolltiltak som vektere, kameraer eller inngjerdinger, blir "farlige". I land som vi ikke liker å sammenlikne oss med er dette standarden. Der er velstående boligområder og kjøpesentere gjerdet inn og strengt kontrollert, med fattigdom på utsiden. De innenfor frykter de utenfor, og de utenfor utestenges fra det offentlige rom.

Dette ser vi allerede på Oslo S. Narkomane blir utsatt for trakassering og vold fra vektere. De er uønskede mennesker. Innbyggere i den samme byen, men uønsket blant oss andre. Noe tilsvarende vil skje med vektere på Grünerløkka. Men denne gangen vil det ramme flere enn bare narkotikaselgere.

Alle unge menn med afrikansk bakgrunn er allerede mistenkliggjort langs Akerselva, på lik linje med hvordan kvinner med afrikansk bakgrunn blir oppfattet som prostituerte på Karl Johan. Hudfarge er det eneste kjennetegnet vekterne har å jobbe ut i fra, og det vil få konsekvenser.

Det mest pussige med denne saken, er at beboerne i Stolmakergata ikke står ovenfor en trussel eller et voldsproblem. De plages av at det foregår kriminelt narkotikasalg i nabolaget deres, men de rammes ikke direkte av kriminaliteten selv. Det er ubehaget i seg selv som er problemet. Vektere fjerner ubehaget, men løser ellers ingenting. Narkotikasalget fortsetter et annet sted. Svarte mennesker vil bli stoppet av vektere. Alle blir reddere i områder uten "trygghetsskapende tiltak". Er det slik Erling Lae vil ha det på Grünerløkka? Tenker han og byrådet lenger fram enn to måneder?

Aftenposten Aften, fredag 26. september.

Maktapparatet

Brasil ble mer firkantet enn jeg hadde forventet. Hvorfor ser vi så mye på TV her?

Jeg har tråkket over noen dørstokker i løpet av to måneder på solidaritetsbrigade. Nye og gamle venner gir meg kaffe, søt bakst og språklige anstrengelser. Og TV. Men TV spør ikke om jeg er mett eller om jeg snakker portugisisk. TV kjører på.

I stua klokken syv på kvelden. Jeg ser to stuntreportere på en klassisk brasiliansk strand. Når jentene inviteres opp av solsenga, viser kvinnesynet seg å være like klassisk. Rumpene skal vises frem, og bedømmes av den mannlige forsamlingen. Godt tilbakelent belønnes dommeren for sin dvaske (les: mannlige) kropp. Rumpene dusjes til lyden av reporternes teatralske gryntelatter. Talkshowverter viser oss slapstick hjemmevideoer med 15 jenter i bikini oppstilt i bakgrunnen. Som en stikkprøve på god positur finner kameraet sin utvalgte, og hun smiler pent til deg. Det feministiske perspektivet er forferdelig.

Brasilianerne selv trekker fram såpeoperaene når de kritiserer TV. ”Barn ser barn som ikke respekter foreldrene sine” sier en venninne av meg. Verdiene i nasjonale såpeseriene er klare: klær, pels, penger og frisyrer. Dette er verdier som har boret seg godt ned i både det norske og det brasilianske samfunnet. Likevel er det fjernt for meg å sitte på den brasilianske landsbygda å se det så tydelig. TV viser en rikdom og konsumkultur langt fra det livet vi lever her, det livet de fleste brasilianere lever. Men det presenteres som det skulle vært normalen.

Hvis kommunikasjon skal være kriteria for demokrati, er det igjen duket for diktatur i Brasil. Ni familier eier all mediekommunikasjon i Brasil: TV, aviser og radio. Nettverket Globo eier over halvparten. Brasils kommunikasjonsminister var Globos første utenrikskorrespondent, og jobbet i USA og Europa i 30 år.

Eliten i Brasil har fulgt strømmene i historien for å holde på sin rikdom og maktovertak. Edelmetall, kaffe eller melk – rikdommene, sammen med menneskene, blir sugd inn i det svarte hullet og absorbert der. Sørøst er maktsentrum i Brasil. Jeg ser på TV og det blir tydelig. Lite kommer fra andre steder enn São Paulo eller Rio de Janeiro. Eliten, like liten i Brasil som en måne i universet, snakker til folk som om alle planeter dreier seg rundt dem. Selv om det er sant, blir det ikke mindre absurd. Hvordan er det mulig å opprettholde denne skjevheten?

”Jeg behøver ikke dere. Jeg har mine såpeserier å se på”, sier Ivone Salete Rodrigues dos Santos i skuespillet om MSTs møte med en byslumbeboer. Ironien hennes er klar. TV-underholdningens forførende rus er ikke nok for henne, for hun vet at mennesker ikke er skapt for å sløves ned. Ei heller for å lenkes fast, selv ikke så frivillig som det virker å skje i dagens samfunn.

TV skriker igjen. Et nytt attentat i São Paulo. En ny bande. Flere skudd løsnet, flere likposer snørt igjen. Som et angrepet krypdyr skutter du deg sammen, og tenker ”Enda godt det ikke var meg”. Nyheten som ønsker et tenkende publikum forsvinner. Både Brasil-eliten og akersgata elsker det. Slike reaksjoner gjør at du finner din plass i samfunnet: oppgaven mediene har hatt som folkeopplysere blir erstattet med oppgaven som fangevoktere – og det er vi som er bak murene.

Bak murene er det umulig få et riktig blikk på MST. Derfor går det slik når du forteller sidemannen på fotballkampen at du jobber med MST: ”Hva? Men du ser jo ikke voldelig ut?” MST blir omtalt, men får ikke snakke selv. Fordi MST jobber for å utjevne forskjellen mellom rik og fattig i Brasil, skyter mediene fra hofta, og sikter på folks svakeste punkt: fordommene mot fattige mennesker. De er skitne, late fylliker som ikke vil arbeide, og alle i MST er fattige.  MST ”invaderer” i medienes øyne jorden som landets fremste folk eier. MST okkuperer med mine øyne jord som ikke blir brukt.  Millioner mener det samme som meg, men ingen av dem har fått informasjonen sin fra landsdekkende medier.

Og alternativet? For å ta mediet i forsvar, representerer det et hav av muligheter. Debatten om et TV-medium som utdannende, holdningsskapende og bevisstgjørende eksisterer. Det finnes kanaler som snakker disse ordene. Canal Futura flagger med likhet, demokrati og utdanning. Men det er som å høre USA snakke om frihet. Fordi når Canal Futura er stiftet av det patentbeskyttende helsemiddelselskapet Bayer, de vinningskriminelle Vale do Rio Doce og Bradesco (se "Et spørsmål om råderett") og Globo, som allerede har makten over halve riket, undrer jeg hva som er motivet. 82% av all mediekommunikasjon i Brasil er eid av slike selskaper. Hvilke sannheter ønsker de å fortelle?

Hva vi ser på TV må nødvendigvis reflektere det som finnes bak det. ”Du kan tenke at TV er skapt for å dominere. Det eneste du ikke kan gjøre, er å ikke tenke” sier reklamen til Canal Futura. Med en stemme så forførende og rolig at selv George Orwell skjelver i skjelettet.

Makten i Brasil er delt i fire. Statsmakt, finansmakt, jordmakt og kommunikasjonsmakt. Samfunnet klarer ikke sette spørsmålstegn ved dette når forholdene for å delta er så dårlige som nå.

Brasil har mange banker. MST har én.

Skrevet av Martin Sveinsson Melvær: Sveinsson@yahoo.no

Banco de Sementes er en noe utradisjonell bank. Den tilbyr deg ikke lån, finansrådgivning eller boligsparing for ungdom. Den har ingen filialer, ansatte eller eiere. Den har ikke engang penger. Banken er ikke noe annet enn en samling med frø. Naturlige frø. Økologiske frø. Utrydningstruede frø. Brasil har utallige forskjellige frøsorter, men mange av disse er i dag i ferd med å forsvinne, som følge av utbredelsen av monokultur og genmodifiserte organismer (GMO) i landbruket.

 

Så lite, men likevel så stort

For bøndene i Brasil så vel som andre steder kan ikke frøets betydning understrekes for mye. Frøet er begynnelsen på livet, grunnlaget for avlingene, grunnsteinen i jordbruket. Bøndenes autonomi har direkte sammenheng med tilgangen på frø. Fordi frøet er så viktig, er det naturlig at den eskalerende bruken av genmodifiserte arter blir møtt med skepsis. Skepsisen baserer seg også på erfaring; genmodifisert mat har i flere tilfeller vist seg å være svært helseskadelig. Bruk av kloningsteknikk fører til avlinger der plantene er hundre prosent identiske, noe som gjør dem ekstremt sårbare overfor sykdom. Samtidig kan mange naturlige arter bli utkonkurrert hvis de genmodifiserte får fritt spillerom. Det store problemet er at selskapene som produserer frøene ikke er interessert i å undersøke faremomentene ved artene som fremstilles før de tas i bruk.

 

”For ren mat, god helse og håp for fremtiden”

            Monsanto slagord 1999

 

Monsanto er verdens ledende produsent av GMO-frø, og har lang historie i den kjemiske industrien. På begynnelsen av 1900-tallet ble selskapet en hovedleverandør til Coca-Cola, senere var det involvert i dumping av giftavfall, utviklingen av atombomben og produksjon av det kjemiske våpenet Agent Orange, som ble brukt i Vietnam-krigen.

Monsanto har også produsert store deler av miljøgiftene som i dag skaper problemer i Oslofjorden. I nyere tid har selskapet blitt dømt for bestikkelser i Indonesia, anklaget for barnearbeid i India og for bevisst å ha solgt helseskadelige produkter i opptil flere land.

I Argentina ble det gjort stor suksess med GMO-soya, noe som har ført til utarming av jorda og at mange småbønder har mistet livsgrunnlaget sitt. Selskapet solgte frø som ikke lar seg gjenprodusere – såkalte Terminator-frø, noe som gjorde bøndene avhengig av å kjøpe fra Monsanto hvert år. Slike frø er foreløpig forbudt i Brasil.

Et annet multinasjonalt selskap som gjør seg gjeldene på frømarkedet er det sveitsiske Syngenta. Dette har et lignende rulleblad som Monsanto, og har nylig vært involvert i en voldelig sak i staten Paraná. I mars 2006 okkuperte Via Campesina* og MST et område der Syngenta ulovlig hadde plantet genmodifisert soya. Syngenta brukte blant annet trusler og vold for å drive okkupantene på flukt, og i oktober i år førte det til drapet på den 31 år gamle aktivisten Valmir Mota de Oliveira, kjent som Keno.

 

”Avgjørelsene blir ikke lenger tatt av politikerne, men av de store selskapene. Selskapene utgjør en parallell regjering.

                   – Geraudo Gaspari, pedagogisk leder,                                 MSTs nasjonale skole.

 

De multinasjonale selskapene tilstreber seg gradvis kontrollen over frøproduksjonen i Brasil. Det finnes enkelte lover for å begrense bruken av GMO, men disse blir for det meste ignorert, både av selskapene og det offentlige. Selskapene har så mye penger og makt at de praktisk talt kan gjøre som de vil, og dette gjelder ikke bare i Brasil.

Selskapenes makt må innskrenkes drastisk for at vestens såkalte demokrati skal kunne sitte igjen med et snev av integritet. Politikere og media er allerede under selskapenes kontroll. Bare de sosiale bevegelsene står igjen for å ta opp kampen. Banco de Sementes er et viktig symbol i denne kampen.

Et mer konkret tiltak er BioNatur - et merke som selger økologiske frø. Det kjempes nå også for å få omgjort Syngentas ulovlige testområde i Paraná til et senter for agroøkologisk frøproduksjon. Med slike tiltak er det fortsatt et håp om å vinne krigen mot kapitalistene. Krigen for naturen. For frøet. For livet.

Kapitalistenes banker verner om penger. MSTs bank verner om livet. Hvilken bank vil du velge?

 

*Den internasjonale bevegelsen for småbønder

 

Biodrivstoff: en hvilepute for aktivistene - en pengesekk for kapitalistene?

Skrevet av Martin Sveinsson Melvær: sveinsson@yahoo.no

 

Den siste tiden har det blitt rettet mye kritikk mot satsingen på biodrivstoff som del av løsningen på verdens klimaproblemer. Det er blitt sådd tvil om bruken av slikt drivstoff i det hele tatt kan føre med seg noen miljøgevinst, samtidig som mange frykter at teknologien blir en hvilepute for miljøbevegelsen i kampen mot klimaendringene. Produksjonsmetodene i Brasil preges av eksportlandbruk, men det finnes alternative aktører. Vi ble med Gøril Andreassen fra den norske miljøvernsorganisasjonen ZERO, for å besøke to av dem.

Coceagro skiller seg fra den gjennomsnittlige aktør på biodrivstoffmarkedet ved at det er et samvirkelag, men ellers er produksjonen lite oppsiktsvekkende. Genmodifisert soya dyrkes på store områder ved hjelp av gift og kunstgjødsel. Senere leveres soyaen til fabrikken, der den blir omgjort til dyrefôr og planteolje. Oljen selges videre som basis for biodiesel, eller som matolje.

Det overrasker meg hvor åpent Coceagro forteller oss om sine produksjonsmetoder. Metodene har nemlig en sterk negativ innvirkning på samfunn og miljø. Bruken av kunstgjødsel fører til utslipp av klimagasser og til lokale forurensinger av vann og jord, mens monokultur og gift ødelegger jordsmonnet. Utbredelse av genmodifiserte frø truer den naturlige biodiversiteten. I tillegg kan bruken bane vei for såkalte Terminator-frø, som fortsatt er ulovlige de fleste steder i verden. Dette er frø som er gjort ufruktbare ved genteknologi, slik at de gir én og bare én avling. Over tid kan bøndene bli avhengige av å måtte kjøpe frø, noe som i verste fall vil plassere kontrollen over hele verdens matproduksjon i hendene på de multinasjonale selskapene.

Blant de sterkeste kritikerne av produksjonsmåtene som kjennetegner eksportlandbruket, finner vi våre venner i MST. De påpeker biodrivstoff som en årsak til økt kamp om jordområder. Dette medfører en økning av matprisene i verden og en eskalering av regnskogshogsten. For MST er matsuvereniteten spesielt viktig. De mener president Lula overkjører Brasils sultende befolkning med sine ambisjoner om å gjøre Brasil til verdens ledende produsent av biodrivstoff. I tillegg reduseres klimavennligheten kraftig av drivstoffets bidrag til regnskogshogsten – rydding av regnskog står ifølge Regnskogsfondet for hele 20 prosent av CO2-økningen i atmosfæren.

Samme dag som vårt besøk hos Coceagro ble vi med landbruksingeniør Marcelo Leal på omvisning hos samvirkelaget CooperBio. Her er leverandørene nesten utelukkende småbønder som er selvforsynte med mat. Samtidig produserer de olje og etanol til selskapet. Produksjonen består av etanol fra sukkerør, i tillegg til olje fra nøtter og frø, som selges videre som basis for biodiesel. All etanolen er agroøkologisk, det vil si framstilt på naturens premisser, uten bruk av gift, kunstgjødsel eller genmodifisert materiale. I tillegg er 25 prosent av mat- og oljeproduksjonen agroøkologisk.

CooperBio har løst mange av utfordringene knyttet til biodrivstoff, men fortsatt gjenstår trusselen mot matproduksjon og regnskog. Disse problemene er vanskeligere, men Gørils organisasjon ZERO mener de kan løses. Hun forteller oss at mye jord som er definert udyrkbar, egner seg for produksjon av råvarer til biodrivstoff. Det er i tillegg store muligheter i såkalt andregenerasjons biodrivstoff. Dette drivstoffet vil muliggjøre bruken av flere planter og en større del av plantene, slik at drivstoffet kan bli 100 prosent CO2-nøytralt og samtidig kreve mindre landarealer. Andregenerasjons biodrivstoff har imidlertid noen år igjen før det er ferdigutviklet.

Etter omvisningen tar Marcelo oss med på churrasco – grilling på brasiliansk vis. Spiddene kommer på løpende bånd, og jeg spiser som en helt, men kjenner et stikk av dårlig samvittighet. Kvegdriften er en hovedårsak til regnskoghogst i Brasil, et problem som må løses uavhengig av biodrivstoffspørsmålet. Det er nødvendig med internasjonale føringer for å starte en bærekraftig produksjon innen mat- og energisektoren. Slik kan biodrivstoff oppfylle sitt potensial og bli et kraftig våpen i kampen mot klimaendringene. Spørsmålet jeg sitter igjen med er om makthaverne noen gang vil la biodrivstoffet nå dette potensialet.

Adriana "Nega" Alves de Farias Barcello (13)

"Her, ta kjelen og sett den på komfyren. Hvis det regner mer, har vi rent vann til lunsj". Drikkevannskilden i skogen skifter farge i hardt vær. Hun strekker armene sine opp mot meg og jeg tar imot. Klokken er halv ni. De barbeinte føttene fører henne inn på kjøkkenet igjen. Svart topp og mørk olabukse, håret i hestehale. Adriana Alves de Farias Barcello (13) har vært min brasilianske søster i tre måneder.

Kuene gresser stille utenfor vinduet. Hønene er nettopp ferdige å sloss, vi hører bare en lav, avtagende klukking. Duskregnet avløste regnskuren. Brødet vi laget hever på ovnen. Adriana gjorde mesteparten, jeg hjalp bare til. Helte deigen ut i formene, den letteste delen av jobben. Som å tørke oppvasken, er det en lettkjøpt bit god samvittighet. Føttene hennes er fortsatt på farta. Med en kjele i hendene skyter hun rumpa bakover, og døra åpner seg. ”Har du tid nå?” spør jeg henne når hun kommer inn igjen. ”Nå… ja. Bare vent litt”. Hun setter fra seg balja med klær og feier gulvet.

”Få se om jeg skjønner håndskriften din. Å, du skriver på norsk!” Å plutselig sitte med en skriveblokk mellom meg og søsteren min, virker rart. Med den tiden jeg har blitt kjent med familien jeg bor hos, har jeg aldri følt meg som en undersøker, en student. Vi snakker om tida før familien hennes bestemte seg for å okkupere jord med MST. ”Jeg var 6-7 år da vi dro i okkupasjon.”, sier hun. ”Jeg husker lite fra tiden før det. Husker at jeg dro fra barnehagen og til huset. Bare det”.

Faren hennes, Sergio Barcello (65), jobbet med å hugge eukalyptustrær. Moren, Oraides Alves de Farias (51), jobbet i hjemmet. Da de flyttet under landbruksplast, var de seks søsken. De flyttet fra leir til leir fem ganger. Slik bodde de i over seks år før de fikk sin egen jord. ”Der bor den ene ved siden av den andre”, forteller hun. ”Barn leker mye sammen. Nå, i bosettingen, er det mindre. Det er best her. Jeg liker ikke å bo så nære folk, før fikk man fort stygge kallenavn og folk gjorde narr av hverandre. Nå er det ikke sånn”, sier hun før hun går og sjekker brødet.

Hennes oppgaver i huset? ”Ordne gårdsplassen, vaske opp, tørke, lage mat også. Vaske klær. Alt som man må gjøre i hjemmet”, sier hun. ”Jeg liker ikke å arbeide i huset. Alle dagene det samme, det er dritt”, fortsetter hun i en rolig og klar tone. ”Er det noe av dette du liker?” spør jeg. ”Bare noen ting. Jeg liker å vaske opp. Tror det bare er det. Men jeg jobber heller i huset enn på jordet”.

Adriana har to brødre på 14 og 17 år som bor hjemme. Jeg spør henne hvorfor de jobber så lite. ”Jeg vet ikke. Fordi de… jeg vet ikke.”, sier hun, før oppmerksomheten lander på beina mine. Jeg klør. ”Haha, Petter er full av stikk”, ler hun. ”Er det ikke urettferdig?”, spør jeg i et forsøk på å holde på samtalen om arbeidsdelingen hjemme. ”Det er det”, sier hun, uten å sette punktum. ”Urettferdig”, sier hun, hun smaker på ordet.

Forrige måned var det samling for barn og unge som bor i området, arrangert av MST. ”Der var en lek hvor vi skulle finne en mynt med munnen, gjemt i masse mel. Alle måtte vete ansiktet sitt da det var deres tur. Laget mitt vant. Det var kult.”, forteller hun. Flest venner har Adriana på skolen. I bosettingen har hun få. ”Det er ikke fordi jeg ikke liker noen her, at jeg ikke går med dem. Det er bare ikke så mange 13-åringer her”, sier hun. På samfunnshuset spiller barn og voksne fotball i helgene. Hun har banket meg i fotball hjemme på gården, men liker ikke å være på samfunnshuset. ”De skulle hatt et damelag her, bare med damer, uten å blande med menn.”

Når Adriana blir eldre, vil hun ikke bli i bosettingen. Det er hun sikker på. Hun vil heller ikke okkupere selv. Kanskje hun vil studere, hun liker skolen. ”Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, klart jeg ikke vet, hvem vet hva som vil skje. Men en dag må jeg forlate huset…”, sier Adriana. ”Da… det er vanskelig. Jeg vil ikke til byen. Jeg vil bli på landet.” Hun forteller om byene i nærheten, at hun kan dra dit for å utdanne seg etter videregående. Hun nevner pedagogikk. ”De har alt mulig der”, sier hun.

Før hun spør - ”Vil du ha kaffe og brød?”.