kald krig

et slags kollektivt arbeid

2010-09-17T07:18:00.001-07:00

Til føydalnorge kommer totusen-tallet sent

2010-07-08T14:01:00.000-07:00

Latin-amerikaboka 2010

2010-06-16T02:46:00.000-07:00

Under følger artikkelen om Colombia som du finner i Latin-amerikaboka for 2010, som handler om norske interesser i Latin-Amerika. Boka er delt i to: en temadel, og en del med artikler fra hvert land på kontinentet. Lanseringsfest og debatt på litteraturhuset torsdag 17. juni klokken 18.30. Vær invitert.

Álvaro Uribe Vélez avslutter august sin åtte år lange presidentperiode. Den interne væpnede konflikten i Colombia har passert 60 år og verken en militær eller politisk løsning er innen rekkevidde. Snarere utvikler konflikten seg langs nye linjer. Narkotikahandelen får en mer sentral plass når konflikten skal forklares og nabolandene blir involvert i større grad enn før.

Da Uribe ble valgt til president i 2002, ble sikkerhetspolitikken hans symbolsak nummer én. Den politiske doktrinen den første Uribe-regjeringen lanserte i 2003 ble kalt "demokratisk sikkerhet", og var svært populær. I starten ble denne politikken oppfattet som suksessrik, blant annet fordi man styrket veisikkerheten i landet og presset geriljaen tilbake fra hovedstadsområdet og fra en stor andel av småkommunene. Før valget i 2006 endret man grunnloven, slik at presidenten kunne stille til gjenvalg. Uribe vant valget overlegent, med 62% av stemmene.

Militært fokus
En av årsakene til Álvaro Uribe Vélez sin suksess er hans hardhendte politikk mot den væpnede opposisjonen i landet. Forgjengeren i presidentembetet, Andrés Pastrana, mislyktes i sine forhandlinger med geriljagruppene FARC og ELN - i et forsøk som ble karakterisert som halvhjertet. Dette skapte de rette forutsetningene for Uribes "stødige hånd" og "store hjerte" .

Militærutgiftene hadde økt gjennom hele 90-tallet, og særlig fra 1999 gjennom Plan Colombia, hvor Colombia mottok 860 millioner dollar i bistand fra Clinton-administrasjonen. Statens tilstedeværelse skulle styrkes over hele landet, og Uribe fortsatte den allerede påbegynte styrkingen av militæret. Militærbudsjettet ble mer enn doblet fra 2002 til 2009. Antall soldater økte, og teknologien ble betraktelig bedret. Man startet med "bondesoldater" - atten måneders obligatorisk militærtjeneste - en ordning som involverer Colombias borgere i større grad. Uribe lanserte også "Informasjonsnettverket", et slags folkelig etterretningsnettverk med nærmere 4,5 million sivile medlemmer.

Narkoterrorisme?
11. september 2001 har fått sine konsekvenser også i Colombia. Der det før har vært enighet om de historiske årsakene til den interne væpnede konflikten i Colombia, har retorikken nå endret seg. President Uribe sa selv i 2003 at han ikke anerkjenner geriljagruppene som en stridende part i en væpnet konflikt. Geriljagruppene og andre væpnede grupper blir nå omtalt som "narkoterrorister". Slik har man ønsket å implementere Colombia i "krigen mot terror". Samtidig avviser man at det finnes en intern væpnet konflikt i landet. Betegnelsen "narkoterrorisme" overser de sosiale aspektene ved den væpnede motstanden i Colombia, med dype historiske røtter.

Colombias historiske særegenheter
Colombia har hatt rykte på seg for å være blant de mest robuste demokratiene i Latin-Amerika. Som eksempel vises det til at Colombia ikke har opplevd militærdiktatur slik som sine naboer og at det har blitt gjennomført regelmessige valg siden 1830-tallet. Likevel har det colombianske demokratiet blitt betegnet som "kontrollert", "begrenset" eller "oligarkisk". Grunnen til disse tilnavnene er det elitistiske topartisystemet som har preget Colombia siden de to tradisjonelle partiene ble dannet på midten av 1800-tallet: Det konservative partiet og det liberale partiet. Det fantes ingen måte å delta i samfunnet på dersom du ikke gjorde det gjennom ett av disse to partiene. Slik ble også identiteten til colombianerne bygget: enten var du blå - konservativ - eller så var du rød - liberal -. Dersom du ikke var noen av delene ble du regnet som en annenrangs borger.

På det lokale plan var det derfor svært viktig å ha tilknytning til ett av disse partiene. Slik ble du tildelt midler fra sentralt hold, og dette skjedde gjennom renskårede klientilistiske forbindelser: man institusjonaliserte kompis-tjenesten. Slik fordret man et Colombia basert på mini-makter over hele landet, innenfor rammene av et politisk monopol som har utestengt nesten alle colombianere i å bidra til å bygge landet sitt.

Den katolske kirkens på sin side bidro ikke til å utvikle sivilsamfunnet. Det viktigste for dem var å skape gode katolikker, fremfor gode borgere. Å reservere seg mot smugling, korrupsjon eller fremme demokratisk spilleregler i politikken var ikke deres oppgave. På grunn av den katolske kirkens nære bånd til Det Konservative Partiet, holdt kirken bånd på utdanningssystemet helt fram til 1970-tallet. Konsekvensene har vært enorm ikke minst for kvinnene, som gjennom grepet den katolske kirke har hatt på kvinnenes kropp og seksualitet, og deres rolle i familie og samfunn forøvrig. Slik skapte kirken enda større hindringer for vanlige colombianere til å delta i samfunnet.

Fortvilelsen over denne utestengelsen nådde et klimaks på slutten av 1940-tallet i Colombia, da selv de liberale følte seg utenfor det gode selskap. Da deres populære og folkelige presidentkandidat Jorge Eliécer Gaitán ble drept utenfor sitt kontor 9. april 1948, startet epoken kalt "La Violencia" - Volden - i Colombia. Liberale og kommunister tok til våpnene og dannet geriljagrupper med politisk innflytelse som målsetting. En annen viktig katalysator for opprøret har vært og er omfordelig av jord. Kun Brasil har større konsentrasjon av rikdom enn Colombia, derfor er konflikten i Colombia et jordspørsmål. Konflikten er derfor i seg selv en politisk konflikt. De to største og mest omfangsrike geriljagruppene, FARC og ELN, har til tross for opp- og nedturer beholdt sin sentrale rolle i Colombia, både geografisk og politisk. I 1999 var FARC tilstede i nesten 60% av landets kommuner. Som et svar til dette, og som et utfall av Colombias svake militære, organiserte de regionale maktelitene egne selvforsvarsstyrker. Disse gruppene, omtalt som de paramilitære, får fra 80-tallet en helt sentral rolle i den interne væpnede konflikten i Colombia. I begynnelsen var de paramilitære offisielt fremmet og støttet av staten, men ble erklært ulovlig i 1989.

"Behagelig fastlåst"
Narkotikaproblematikken er historisk sett en ny side ved den interne væpnede konflikten i Colombia. Væpnede aktører, deriblant geriljaen, begynte å dyrke marihuana på 70-tallet, før planting av kokablader til kokain skjøt fart på 80- og 90-tallet. Ifølge USAs statsdepartement fantes de i 1992 41'000 hektar tilegnet kokaproduksjon i Colombia. I 1998 passerte man 100'000, før produksjonen nådde ifølge USA 167'000 hektar i 2007. FN opererer med langt mer moderate tall, og sier at det ble produsert i underkant av 100'000 hektar med kokablader samme år. Med FNs anslag i mente, sier den colombianske regjeringen at Colombia produserer 79% av all kokain omsatt på verdensmarkedet. Narkotikaproduksjonen er den største inntekten til alle parter i den interne væpnede konflikten i Colombia. Jordkonflikten styrkes som en følge av dette; regjeringen selv sier det finnes 2,6 millioner internt fordrevne flyktninger i landet, mens Flyktningehjelpen sier at tallet er på 4,6 millioner. Under president Uribes regjering steg dette tallet betraktelig; bare i 2008 ble 380'000 mennesker jordløse. Dette til tross for at Uribes regjering sier de har økt bevilgningene til fordrevne fra 245 millioner til 4,5 milliarder kroner.

Grunnlovsdomstolen i Colombia anerkjente i 2008 at særlig kvinner, barn og urfolk blir drevet fra sine hjem. UNHCR slår fast at hele 27 urfolksgrupper risikerer å bli utryddet. 80% av de internt fordrevne er kvinner og barn. Kvinner er en viktig ressurs for Colombia. De bidrar til kontinuitet for de rammede, da familieoverhodet ofte er en kvinne. Narkotikaproduksjonens enorme fortjenester fører med seg de mest paradoksale konstellasjoner. Gerilja, paramilitære og militære samarbeider på tvers av politiske skillelinjer. Situasjonen Colombia befinner seg i har blitt kalt "behagelig fastlåst", hvor konfliktens hovedaktører har tilpasset seg konflikten og hvor en fredlig løsning på den vil ha store økonomiske konsekvenser for dem. Konflikten skaper også en sentral rolle for den militære yrkesgruppen, med mulighet for sosial mobilitet, politisk makt, og som vi har sett, økonomisk støtte.

Regionale ringvirkninger
Et av de siste utviklingstrekkene ved den interne væpnede konflikten i Colombia er dens ringvirkninger på Colombias forhold til sine naboland Venezuela, Ecuador, Brasil og Bolivia. Konflikten representerer nå en trussel mot stabiliteten i regionen. Årsaken til dette er det spente forholdet mellom Colombia og Venezuela, i kjølevannet av den militære avtalen mellom Colombia og USA. I juli 2009 erklærte Colombia at nordamerikansk militærpersonell skal benytte seg av syv militærbaser ulike steder i Colombia. Reaksjonene var særlig sterke fra venezuelansk hold, da Venezuela betrakter USA som den største trusselen mot sin stats sikkerhet. I bakgrunnen ligger Colombias angrep på ecuadoriansk territorium i mars 2008, da en FARC-forlegning ble bombet av colombiansk militære.

Venezuela har erklært seg nøytral til den interne væpnede konflikten i Colombia, og dette blir oppfattet som en støtteerklæring til opprørsstyrkene i Colombia. Slike oppfatninger styrkes når svenskproduserte håndvåpen kjøpt av Venezuela blir funnet i FARC sine hender.

Mens forholdet mellom Ecuador og Colombia stadig bedret seg gjennom andre halvdel av 2009, har det bilaterale forholdet mellom Venezuela og Colombia forholdt seg kjøling. Narkotikaproduksjonen i Colombia påvirker også mistilliten mellom de to landene. Colombia på sin side hevder at Venezuela ikke gjør nok for å bekjempe narkotikatrafikken som når nabolandet. Forvarsminister Gabriel Silva Luján sa i oktober 2009 at det finnes "fri narkotikatrafikk" gjennom Venezuela, via Honduras og til USA. Som svar til dette, sier venezuelanske myndigheter at de "ikke er noe annet enn ofre for en paramilitær stat i forfall." "Mikrofondiplomatiet" vil fortsette å karakterisere forholdet mellom de to landene i tiden fremover. Colombias støtte til det nye regimet i Honduras har også vakt oppsikt, da det kun er Colombia og Peru i regionen som ikke har tatt sterk avstand fra militærkuppet.

Arven fra Uribe
Spøkelset som fulgte Álvaro Uribe Vélez gjennom begge hans presidentperioder, var beskyldningene om hans bånd til paramilitære grupper. Under opprullingen av parapolítica-skandalen i 2007 ble det vist til bånd mellom Uribes familie og ledende paramilitære. Blant annet ble Uribes fetter og tidligere president i kongressen Mario Uribe Escobar avslørt for å ha bånd til lederen av den største paramilitære gruppen i Colombia, AUC (Colombias Forente Selvforsvarsgrupper). AUC er den paramilitære gruppen som har stått ansvarlig for flest forsvinninger og drap mot sivilbefolkningen. Det eksisterer en parlamentarisk krise i Colombia: siden 2006 har høyesterett og påtalemyndighetene etterforsket 63 kongressmedlemmer for bånd til paramilitære grupper, hvor 30 av dem er fengslet. En stor andel av disse tilhører koalisjonen som har støttet Uribe-regjeringen.

Det største provet på de paramilitæres virksomhet er den systematiske utryddelsen av medlemmer fra det politiske partiet UP (Patriotisk Union). UP ble startet opp i 1984 som et ledd i fredsforhandlingene med FARC og hadde medlemmer fra et svært bredt spekter i det colombianske sivilsamfunnet. Da partiet formelt sett ble oppløst i 2002, var over 3000 medlemmer og sympatisører drept, og mange var drevet på flukt. Også militæret og politivesenet var innblandet.

Renskingen av UP står som et eksempel på hvor vanskelig det er å organisere seg politisk i Colombia. De paramilitære representerer også et enormt, økonomisk kriminelt mafialignende nettverk, engasjert i både lovlig og ulovlige bransjer. Gruppene utøver også en utstrakt geografisk kontroll. President Uribe frontet en demobiliseringsprosess av de paramilitære kort tid etter han tok over presidentembetet. Da prosessen ble avsluttet i 2006 var beskjeden klar; de paramilitære var ikke lenger en stridende part og 30'000 personer fordelt på 37 ulike grupperinger ble avvæpnet.

Tilsynelatende suksess til tross; kort tid etter demobiliseringen dukket det opp nye grupper med lik struktur over hele landet. Human Rights Watch viser til tall som sier at opptil 10'200 personer er gjenintegrert i de nye gruppene, som nå er operative i 24 av Colombias 32 delstater. Myndighetene omtaler ikke disse gruppene som paramilitære, men som "nye kriminelle bander" og forbinder dem først og fremst med narkotikahandel, og mener at disse gruppene skiller seg fra forgjengere som AUC. Andre eksperter og innbyggere ser på dem som en fortsettelse av de samme gruppene. Uavhengig av hvilke navn man gir de nye gruppene, overgrep mot fagforeningsfolk, studenter, journalister, afro-colombianere og urfolk fortsetter. Trusler mot menneskerettsforkjempere kommer per telefon, e-post og husbesøk. De paramilitære er også representert i Colombias klasserom. Frittalende undervisere og studenter har merket dette. 416 elever og lærere har blitt drept siden 2002, viser rapporten "Colombias Classroom Wars" fra 2009.

Situasjonen bedrer seg ikke når president Uribe i januar 2010 gikk ut og lovet studenter 300 kroner i måneden for å melde inn mistenkelig adferd blant lærere til politi og militære. Regjeringen har ikke fulgt opp med de nødvendige tiltakene for å stoppe disse overgrepene, og Human Rights Watch sier at de paramilitærets aktiviteter i stor grad tolereres av landets politi og militære.

Norge ønsker frihandel med Colombia
Norge har sammen med EFTA-landene siden 2007 forhandlet om en frihandelsavtale med Colombia. Avtalens innhold ble ikke offentliggjort før den ble signert i november 2008. Frihandelsavtalen forsterker Colombias rolle som eksportør av råvarer og importør av videreforedlede varer. Den rammer også dårlige stilte colombianeres tilgang til billig medisin. Avtalen gir utenlandske selskap adgang til offentlige anbudsrunder, hvor land som Colombia normalt sett har kunnet prioritere lokale leverandører. Frihandelsavtalen går også så langt som å anerkjenne colombianske myndigheters rett til bruk av unntakstilstand som virkemiddel til å slå ned på opposisjon. Etter press fra sivilsamfunnet i Norge og Colombia har regjeringen utsatt ratifiseringen av avtalen.

- Frihandel skaper ikke bærekraftig utvikling. Norge må støtte sosiale bevegelser og marginaliserte grupper slik de gjorde før, sier Juana Camacho fra Friends of the Earth Colombia. Næringsutvikling i Colombia basert på plantasjebaserte megaprosjekter - slik handelsavtalen fremmer - er svært miljøskadelig, i tillegg til å bidra til å drive mennesker på flukt og forverre situasjonen for millioner av utsatte colombianere.

Tusenvis av mennesker kjemper for fred i Colombia, til tross for risikoen de utsetter seg for. Blant annet utmerker "la minga" seg, hvor urfolk, bønder, afro-colombianere og andre organiserer seg nasjonalt i forsvar for miljø, landrettigheter og for sitt folks autonomi. 25'000 mennesker marsjerte i oktober 2009 for å fremme disse kravene. På veien møtte de motstand fra det colombianske militæret, som ved flere anledninger har åpnet ild og tatt livet av demonstranter.

Det parlamentariske alternativet i Colombia er representert ved sentrum/venstre-partiet PDA. PDA har god oppslutning, men har enda en lang vei å gå før de reelt sett kan utfordre det gjeldende colombianske regimet. De ble slått ut i første valgrunde i mai i år, og har tapt mange stemmer siden sist valg. Presidentkanditaten til Partiet De Grønne, tidligere ordfører i Bogotá Antana Mockus, overrasket mange da han fremstod som den klareste motkandidaten til Álvaro Uribe Vélez' etterfølger, tidligere forsvarsminister Juan Manuel Santos under valgkampen. Mockus presenterte imidlertidig ikke noe konkret forslag i sin kampanje, og ligner mer en populistisk figur uten særlig substans. Det spås en valgseier som overgår Uribes, idet Santos tar over og gir kontinuitet til det politiske regimet "Gudfaren" Álvaro Uribe Vélez startet i 2002.

Colombia
Hovedstad: Santa Fé de Bogotá
Areal: 1 138 910 km2
Befolkning: 48,3 millioner
Befolkning under nasjonal fattigdomsgrense: 64%
Forventet levealder: 73 år
Spedbarnsdødelighet: 21 per 1000
BNP per innbygger: 7967 USD (2006)
Religion: romersk-katolsk 90%
Offisielle språk: Spansk Nasjonaldag: 20. juli (uavh.)
Mynt: colombiansk peso
Valgdeltagelse: 36,2%
Viktigste eksportartikler: olje, kaffe, kull, nikkel, smaragder, klær, bananer, blomster.
Fra FN-sambandet: www.globalis.no

Kildehendvisning
• Vargas, Alejo. La especificidad colombiana: la seguridad democrática i "Seguridad Humana y nuevas políticas de Defensa en Iberoamérica", Isidro Sepúlveda (ed). Madrid, 2007.
• Hernandéz, Luis Humberto. "La crisis mundial fundamento del fisuramento del pretendido régimen de la seguridad democrática". Universidad Nacional de Colombia, 2009.
• Vargas, Alejo. "Reforma Militar en Colombia. Contexto internacional y resultados esperados". Colección Pensamiento Político Contemporáneo, No. 19. Medellín, 2006.
• Ane María Bejarano og Pizarro, E. From "Restricted" to "Besieged" i Frances Hagopian og Mainwaring. S (ed). "The Third Wave of Democratization in Latin America", Cambridge University Press. Cambridge, 2007. • Vargas, Alejo. "Las Fuerzas Armadas en el conflicto colombiano. Antecedentes y perspectivas. Intermedio Editores. Bogotá, 2002.
• Corredor Martínez, Consuelo. "Los limites de modernización". Cinep-Unal. Bogotá, 1997.
• Livingstone, Grace. "Inside Colombia:Drugs, Democracy and War". Latin America Bureau. London, 2003.
• Vargas Meza, Ricardo. Drogas, conflicto armado y seguridad global en Colombia i "Nueva Sociedad" No. 192, Caracas, Julio-Agosto 2004.
• Plan Nacional de Desarrollo 2006-2010. Estado Comunitario: desarrollo para todos. Departamento Nacional de Planeación, 2007. Se www.dnp.gov.co.
• Vargas, Alejo. "El papel de las Fuerzas Armadas en la Política Antidrogas Colombiana 1985-2006." Grupo de Investigación Seguridad y Defensa. Universidad Nacional de Colombia. Bogotá, 2008.
• Lundeberg, Heidi, Bank. H og Holguín, A. "Frihet for hvem? Frihandelsavtalen mellom Colombia og EFTA". Handelskampanjen. Oslo, 2009.

I dag: Til minne om den drøyeste sikkerhetsdoktrinen siden "den" kalde krigen

2010-05-30T09:19:00.001-07:00

I dag er det valg i Colombia. Det kan markere slutten på åtte år med autoritær statsbygging, autoritær statsbygging selv fra et liberalt demokratisk perspektiv.

Mannen heter Álvaro Uribe Velez, og sammen en av dagens presidentkandidater, Juan Manuel Santos, har de forfattet den mest autoritære sikkerhetsdoktinen siden franskmennene på 50-tallet, "Seguridad Democrática", demokratisk sikkerhet.

I sine to presidentperioder (2002-2010) har president Uribe doblet militærbudsjettet, og fulgte på denne måten opp de 860 millioner dollarene Clinton-administrasjonen ga i støtte gjennom "Plan Colombia" i 1999. Målet: Å utrydde landets geriljagrupper militært. En klassisk hard hånd, ispedd et "stort hjerte", skal vi tro Uribes slagord fra 2002: "Stødig hånd, stort hjerte".

Hjertet har pumpet ut blod siden, det er sikkert. Uribe har bedyret forskjellene denne sikkerhetsdoktrinen har hatt fra doktrinene fra det glade 70-tall i Latin-Amerika, hvor anti-opprørsstrategien fra den franske Algerie-krigen var mal for militærregimene på kontinentet. Uribe har lansert flere tiltak som har dratt sivilbefolkningen inn i krigen, blant annet "bondesoldatene" - en atten måneders obligatorisk militærtjeneste hvor soldatene utfører førstegangstjenesten i sin egen hjembygd. Uribe lanserte også "Informasjonsnettverket", et slags folkelig etterretningsnettverk med nærmere 4,5 million sivile medlemmer.

Overgrep mot fagforeningsfolk, studenter, journalister, afro-colombianere og urfolk følger. Trusler mot menneskerettighetsforkjempere kommer per telefon, e-post og husbesøk. Her tjener de såkalte paramilitære gruppene til livets opphold. Uribes bånd til disse ulovlige, private militsene har vært hans spøkelse i skapet gjennom hele presidentperioden, og vil prege hans ettermæle.

De paramilitære er også representert i Colombias klasserom. Frittalende undervisere og studenter har merket seg dette. 416 elever og lærere har blitt drept siden 2002, viser rapporten "Colombias Classrom Wars" fra 2009. Situasjonen bedrer seg ikke når president Uribe i januar i år gikk ut og lovet 300 kroner i måneden til dem som melder inn "mistenkelig adferd" blant lærere og studenter til politi og militære.

Slik blir det interne flyktninger av: Kun Sudan har flere enn Colombia innefor sitt 'eget' territorium. 4,6 millioner mennesker er jaget. Under president Uribes regjering steg dette tallet betraktelig; bare i 2008 ble 380'000 mennesker jordløse. Konflikten er ikke i nærheten av den militære løsningen den foreslo. Geriljagrupper, militære og paramilitære nyter godt av den behagelige fastlåste situasjonen.

Mens vi venter på at Juan Manuel Santos og Álvaro Uribe Velez forlater slottet sitt i Bogotá, kan vi høre på denne sangen, som i dag ga meg en helt ny mening. Den kunne vært skrevet som en politisk trojansk hest av samba-legendene i Brasil under militærregimet på 70-tallet, hvor kjærlighet ble en analogi for politikk og krig for å slippe gjennom sensuren. No you can't hide what you intend!

Dangermouse and Sparklehorse: Revenge

Pain
I guess it's a matter of sensation
But somehow you have a way of avoiding it all
In my mind
I have shot you and stabbed you through your heart
I just didn't understand
The ricochet is the second part

'Cause you can't hide what you intend
It glows in the dark
Once you've sought
The path of revenge
There's no way to stop
And the more I try to hurt you
The more it hurts me

Strange
It seems like a character mutation
Though I have all the means of bringing you fuckers down
I can't make myself
To destroy upon command
Somehow forgiveness lets the evil make the laws

No you can't hide what you intend
It glows in the dark
Once we've become the thing we dread
There's no way to stop
And the more I try to hurt you
The more it backfires

The more that it backfires
The more that it backfires

Kulturnytt

2010-05-27T00:38:00.000-07:00

NRK Radio P2, 27. mai, 08:03:
"Kun en av tre nordmenn bryr seg om Melodi i Grand Prix - likevel fulgte over 800.000 seere den første semifinalen tirsdag (...)"

"[åpningsfilmen på festspillene i Bergen] var en gammel film, fra 80-tallet, i analogt format, og dette blir jo veldig klumpene når vi ser den idag, med våre digitale øyne"

Arbeidslivets nytale

2010-05-25T04:50:00.001-07:00

personalutleie = sysselsetting
bemanningsløsninger = sysselsetting
tjeneste = arbeidskraft
kandidat = vikar
diskusjonspartner = selger
medspiller = selger
arbeidsgiver = kunde

Språk er et instrument vi skaper og gjenskaper til våre egne behov. Når arbeidsgiverne slutter å være arbeidsgivere, men blir spist opp av fleksibilitetens språk og selv blir kunder, viser dette. Tilbake står arbeiderne, som tjenester du kan kjøpe på nett. Rettelse: Du kan leie dem på nett. Fotløst er fresht. Transportarbeiderne på Bring godsterminal på Karihaugen utenfor Oslo synes ikke dette er særlig fresh, og gikk onsdag 19. mai ut i streik. Tirsdag 25. mai utvidet arbeiderne streiken.

"Vi streiker ikke om penger i det hele tatt, vi streiker om prinsipper", sier Dag Tønder, leder av Transportarbeiderforbundets bransjeråd for spedisjon til Klassekampen. Prinsippene han snakker om berører strukturelle aspekter ved dagens arbeidsliv, i tillegg til de mer mellommenneskelige prinsippene for hvordan vi ønsker å behandle folk.

Jeg kunne lagt til "fleksibilitet = usikkerhet" i den introduserende ordlista for arbeidsnytale. Usikkerhet er viktig, særlig for arbeidsgiverne, og dermed også for arbeiderne. Premissene for arbeidslivet har forandret seg radikalt de siste tiårene, og har siden 90-tallet blitt skildret blant andre av Ulrich Beck og Richard Sennett. Hvordan arbeidstakere orienterer seg i det de skal organisere livene sine er endret i tråd med det økonomiske lingoet, og følger en slags løpegutt-logikk.

Tidligere hadde arbeidstakere i hovedsak stabile jobber, og lojalitet mot bedriften du jobbet i var vanlig. Videreutdanning og 'karrieremuligheter' fantes innenfor bedriften; referansepunktet for arbeideren var arbeidsplassen.

Dette har forandret seg. I dagens situasjon er det først og fremst arbeidsmarkedet i sin helhet arbeideren må forholde seg til. Arbeidslivet utøves ikke lenger innenfor én bedrift. Mobilitet og fleksibilitet har blitt viktige egenskaper, derfor har korttidsengasjement gjort at den stabile arbeidsplassen ikke lenger er like utbredt som før. Prekære arbeidere kan du kalle det, fra engelske precarious workers, et uttrykk det tar lang tid å inkorporere i det norske språket.

Ulrich Beck sier at risiko, en sentral del av den kapitalistiske økonomiske tenkning, også forventes av arbeideren selv, i det hun opererer i dagens arbeidsmarked. Migrasjon for å skaffe seg arbeid er et typisk trekk ved den globale økonomien, om enn på en annen måte for nordmenn født i Norge. Fotløsheten foregår på en mindre skala.

"Innleie av arbeidskraft har eksplodert innenfor bransjen, innenfor enkelte firmaer er det helt ekstremt", sier Tønder. I firmaene han refererer til, er 50 til 80 prosent av arbeidsstokken innleide vikarer. Vikarene mangler ofte en definisjon av arbeidsoppgaver når de tiltrer.
Arbeidsgiverne ønsker å 'møte' de sammensatte og skiftende kravene slik de blir definert i øyeblikket. Tungrodde krav om forutsigbarhet og stabilitet blir hindringer i den opportunistiske, fleksible, sanntidsfilosofien: "Det forventes at arbeiderne skal være kjappe i vendingen, åpne for endringer på kort varsel, ta sjanser kontinuerlig og ble enda mindre avhengige av regler og formelle prosedyrer", skriver Richard Sennett: i 1996.

De streikende på DHL på Ulven sier at vikarer og midlertidige ansatte opplever å få "avsluttet arbeidsforholdet" via SMS. Selgeren på Upper Cut på Oslo S fikk sparken av to Securitas-vakter, i det han ble presset til å underskrive oppsigelse - mens det hele ble ulovlig tatt opp på bånd. Selgeren måtte selv betale Securitas-vaktene for oppdrag vel utført.

Med mange prekære arbeidere blir det vanskelig å få til en effektiv streik, dette vet selvsagt Bring. Vikarer er uorganisert og blir beordret i jobb - vikarer som i følge Tønder "er redde for å organisere seg". Slik blir vikararbeidsstokken en kontrollmekanisme. Den er også mye billigere: De prekære arbeiderne i DHL og Bring får ikke skifttillegget på 20 prosent. En stor del av lønna til disse arbeiderne er skifttillegg.

Hva slags samfunn skaper vikar-arbeidslivet? Arbeidsgiveren blir en arbeidsformidler, en kunde av det arbeidsgivende vikarbyrået. Kunden eier produksjonsmidlene og vikarbyråene eier arbeiderne. Arbeideren blir selv en vare som handles/leies inn. Økt usikkerhet bryter ned personlig integritet. Kollektiv interessedannelse og fellesskap har vanskelige kår: Sosiale bånd skapes gjennom en følelse av avhengighet. Avhengighet er en pine i det fleksible arbeidslivet, der finnes ikke vi, vi, som i til tider har vært arbeidernes forsvarsmekanisme. Kan prekære arbeidere etablere et vi?

Sennett, ofte sett frekventere pessimistenes skyttergrav, sier noe som kan tyde på dette: "(...) jeg vet at et regime som ikke gir mennesker noen grunn til å bry seg om hverandre, ikke kan bevare sin legitimitet veldig lenge". Hvis denne streiken kan vekke lengselen etter et fellesskap, kan motstanden mot fleksibilitetens arbeidsliv samtidig vekkes til live.

--
Et historisk apropos. 1899: Kristiania Bryggearbeideres Forening i streik. De var lavt lønnet og midlertidig ansatt. Kaotiske forhold rådet på kaia, i det både grossister, redere, skippere og ekspeditører fungerte som arbeidsgivere. Regelmessig arbeidsløshet gjorde inntektene usikre. Noen betalte timelønn direkte til arbeiderne, andre outsourcet laste- og losseoppdragene bort til mellommenn for en avtalt sum. Arbeiderne jobbet også på akkord. Det ble viktig for Bryggearbeiderforeningen å få en ensartet akkordtariff, for å unngå at arbeiderne underbød hverandre.

Engelske arbeidere loset inn som streikebrytere. I avisene ble det lyst ut tremåneders-kontrakter for bryggearbeid. Mange tok disse jobbene ettersom nøden var blitt for stor. Slik ble arbeiderne presset til å godta arbeidskontraktene de ble tilbudt. Resten av medlemmene fulgte etter, og streiken ble avsluttet. Men ekspeditørene lot være å bruke foreningens medlemmer til lossing og lasting. I denne prosessen mistet Bryggearbeiderforeningen 700 av sine 800 medlemmer.

Road to Peace - Tom Waits

2010-05-21T00:02:00.000-07:00

Young Abdel Mahdi (Shahmay) was only 18 years old,
He was the youngest of nine children, never spent a night away from home.
And his mother held his photograph, opening the New York Times
To see the killing has intensified along the road to peace

There was a tall, thin boy with a whispy moustache disguised as an orthodox Jew
On a crowded bus in Jerusalem, some had survived World War Two
And the thunderous explosion blew out windows 200 yards away
With more retribution and seventeen dead along the road to peace

Now at King George Ave and Jaffa Road passengers boarded bus 14a
In the aisle next to the driver Abdel Mahdi (Shahmay)
And the last thing that he said on earth is "God is great and God is good"
And he blew them all to kingdom come upon the road to peace

Now in response to this another kiss of death was visited upon
Yasser Taha, Israel says is an Hamas senior militant
And Israel sent four choppers in, flames engulfed, tears wide open
And it killed his wife and his three year old child leaving only blackened skeletons

It's found his toddlers bottle and a pair of small shoes and they waved them in front of the cameras
But Israel says they did not know that his wife and child were in the car
There are roadblocks everywhere and only suffering on TV
Neither side will ever give up their smallest right along the road to peace

Israel launched it's latest campaign against Hamas on Tuesday
Two days later Hamas shot back and killed five Israeli soldiers
So thousands dead and wounded on both sides most of them middle eastern civilians
They fill the children full of hate to fight an old man's war and die upon the road to peace

"And this is our land we will fight with all our force" say the Palastinians and the Jews
Each side will cut off the hand of anyone who tries to stop the resistance
If the right eye offends thee then you must pluck it out
And Mahmoud Abbas said Sharon had been lost out along the road to peace

Once Kissinger said "we have no friends, America only has interests"
Now our president wants to be seen as a hero and he's hungry for re-election
But Bush is reluctant to risk his future in the fear of his political failures
So he plays chess at his desk and poses for the press 10,000 miles from the road to peace

In the video that they found at the home of Abdel Mahdi (Shahmay)
He held a Kalashnikov rifle and he spoke with a voice like a boy
He was an excellent student, he studied so hard, it was as if he had a future
He told his mother that he had a test that day out along the road to peace

The fundamentalist killing on both sides is standing in the path of peace
But tell me why are we arming the Israeli army with guns and tanks and bullets?
And if God is great and God is good why can't he change the hearts of men?
Well maybe God himself is lost and needs help
Maybe God himself he needs all of our help
Maybe God himself is lost and needs help
He's out upon the road to peace

Well maybe God himself is lost and needs help
Maybe God himself he needs all of our help
And he's lost upon the road to peace
And he's lost upon the road to peace
Out upon the road to peace.

Eirik Eiglads bok 'The Anti-Jewish Riots in Oslo'

2010-05-03T05:01:00.000-07:00

'The Anti-Jewish Riots in Oslo' retter en glassklar kritikk mot jødehat i Oslo under opptøyene i januar 2009. Kritikken er helt på sin plass, og viser til store svik fra venstresida under og i etterkant av opptøyene. Jeg var ikke tilstede under de første demonstrasjonene, og visste ikke rekkeviddene av de anti-jødiske aspektene da jeg deltok på den siste demonstrasjonen 10. januar. Jeg trodde de innslagene av anti-jødisme som jeg så var isolerte og ekstreme tilfeller. Dette i seg selv er uakseptabelt og jeg angrer på at jeg ikke tok affære.*

Et ubehagelig aspekt ved denne boken er likevel det skytset som rettes mot muslimer og politisk islam. Forfatteren bruker tid på å benekte at vi står overfor en "islamisering" av Europa, men jeg synes likevel presset fra høyrefascister er så sterkt at ubehaget melder seg fort i det muslimer befinner seg midt i en debatt om demokrati vs. totalitarisme. Politisk islam er, som forfatteren legger vekt på, ikke det samme som islam, men dette skillet blir ofte oversett.

Jeg mener at "Allahu Akbar" ikke er en truende uttalelse i seg selv, og det fryser ikke kaldt nedover ryggen min når jeg leser folk sier det (heller ikke hos forfatteren). "Allahu Akbar" blir i et tilfelle i boken sagt samtidig med "jødesvin". Fram til 1870-årene var jødehatet religiøst fundert, før den siden fikk sine "vitenskapelige" forklaringer, med "raseteoretiske" og "antropologiske" fundament. Holocaust ble altså gjennomført uten en religiøs slagside. Derfor mener jeg at det i dette tilfellet ikke er et poeng i seg selv at det er en muslimsk person som fremmer jødehat.

På tross av dette, må vi selvsagt se framover. For å unngå en tilbakevending til religiøst fundert antisemittisme, må slike uttalelser hele tiden holdes under oppsikt. Til denne bevisstgjøringen deltar også muslimer, og jeg understreker dette, fordi jeg er redd for den islamofobiske stemningen i Norge og i Europa.

Ytringsfriheten blir svært ofte brukt som et kjøretøy for islamofobiske fortropper. I boken blir islam-kritikken presisert som en kritikk av politisk islam. Kritikken er på sin plass, og boken viser til flere eksempler som illustrerer islamistisk antisemittisme. Blant de verste finner vi "Get ready for the real Holocaust" (s. 82).

Karikaturstriden taes opp i boka, og Jonas Gahr Støres reaksjon på den, som vektla at religiøse følelser hadde blitt såret og fremmet dialog, blir portrettert som veikt og "mumlete". Dette dreier seg om ytringsfrihet, som er et minefelt. Ytringsfriheten blir ofte sett på som en individuell frihet til å fornærme, krenke og enfoldiggjøre andre mennesker – nettopp fordi man har retten til å gjøre det. Jeg har problemer med kritikkløst ha dette som premiss for meningsutvekslinger mellom mennesker. Jeg vil ikke støtte sjokkbehandling av muslimers forhold til sin profet. Forfatteren foreslår ikke å for eksempel trykke nye karikaturer av profeten Muhammed, men det er det andre som gjør, i et ledd for å 'vende dem til å takle det'.

Jeg er uklar på hva jeg selv mener hvor grensen bør gå. Dersom premisset er at alle ytringer skal være lov, inkluderes også hatmeldingene i opptøyene. Kun de mest ekstreme liberalister vil forsvare slike utsagt under paraplyen "ytringsfrihet". Islam-kritiske stemmer som ønsker mer konfrontasjon med prinsippfaste religiøse står ikke for den samme ytringsfriheten som demostrantene bak hatmeldingene vi så og hørte i opptøyene.

Mennesker som blir truet på livet og mennesker som får truet sin religion er ikke det samme - men jeg er usikker på om en dypt religiøs person vil si det samme. Som ateist er det vanskelig å sette seg inn i disse følelsene, derfor synes jeg det er vanskelig å forsvare uhemmet konfrontasjon av religiøs tro.

Jeg har selv opplevd å bli konfrontert med mine politiske oppfatninger, og fått dem snudd på hodet, vel som et resultat av en spent politisk uenighet. I 2007 var jeg med Latin-amerikagruppene og besøkte De Jordløses Bevegelse (Movimento dos trabalhadores Sem Terra - MST) i Brasil. Jeg bodde og arbeidet på et småbruk i 4 måneder. Jeg deltok også på politiske markeringer og sosiale mobiliseringer i mer urbane strøk. MST støtter eksplisitt palestinere i sin kamp mot okkupasjonsmakten Israel.

På en busstasjon i Florianópolis i Sør-Brasil ble jeg stoppet av en kvinne i 30-årene, hun snakket engelsk og spurte meg: "Er du klar over at du har på deg en Nazi-skjorte?" Hun refererte til min MST t-skjorte, den er rød, men et stort MST-trykk på. Jeg ble svært nervøs og veldig sint, men jeg forble rolig og undrende - linken til Palestina-konflikten slo meg ikke umiddelbart, og jeg forstod ikke hvorfor hun sa dette. Hun fortalte meg at MST støtter terroristgruppen Hamas.** Med siden jeg var utlending, mente hun, kunne jeg ikke vite bedre, og vi skiltes som venner, om enn på litt snodige premisser.

For meg er dette et eksempel på hvor langt linjene kan trekkes i Israel/Palestina-konflikten, og at det ofte går for langt. Selv legger jeg merke til at boka starter med å referere til "anti-Jødisk sinne" og slutter med å si at januar-dagene ifjor "avslørte at kronisk anitsemettiske fordommer er sterke til og med her i Norge". Hva er jødehat og hva er antisemittisme? Antisemittisme.no skiller ikke mellom disse to ordene, det gjør heller ikke SOS Rasisme på sine nettsider. Kan jødehat være for antisemittisme som fremmedfrykt er for rasisme? Fremmedfrykt kan definitivt være en årsak til rasisme, men jeg er usikker på om ordene kan forstås som synonymer. Skillet mellom jødehat og antisemittisme, er ikke like klart.

Som et bidrag til å se de ungdommene som deltok i opprøret, står samtalen mellom en umaskert ung gutt og forfatteren igjen som den mest (positive) humanistiske passasjen i boka (s.22). Jeg blir glad av å lese den. Selv satt jeg i bussen på vei til politistasjonen hele ettermiddagen og kvelden den 10. januar, og hørte ikke en eneste referanse til jøder i løpet av den tiden. Diskusjonen i bussen dreide seg om politiet.

Samlet sett sitter jeg igjen med følelsen av å ha lest et klarsynt og uvanlig konsekvent humanistisk perspektiv på hva som skjedde i Oslo i januar 2009, og hvordan venstresida og det autonome miljøet i Norge forholder seg til Israel/Palestina-konflikten. Det er motiverende. Omtalen av Israels forsvars- og angrepspolitikk er jeg ikke enig i, eksempelvis på side 92: "(...) criticism of Israeli policies and actions is often warrented" "Does the Israeli Defense Force commit war crimes? Yes, sometimes, and the IDF should be held responsible for them". For meg er dette underdrivelser. Et skuffende øyeblikk var da jeg leste betegnelsen "andre-generasjons innvandrer", et begrep jeg forbinder med en drøy, nasjonalistisk verdensforståelse. Jeg forholder meg også mer positiv til en handelsboikott av Israel og til mer pragmatiske tilnærminger som kunstnerne Goksøyr/Martens appell til den Norske Kirke om mer deltagelse i fredsprosessen. Men for å avslutte med den positive tonen en slik bok fortjener, vil jeg gjenta noen av de viktigste aspektene som blir tatt opp i denne boka:

1. Hvorfor var det ingen som reagerte og stoppet anti-jødismen?
2. Anti-imperialisme er nasjonalisme. "Nasjonal frigjøring" overskygger ofte "sosial frigjøring", som burde være vårt fokus.
3. Venstresida og det autonome miljøet i Oslo er ukritisk i sin støtte til Palestina. Hamas er en fascistorganisasjon.

Så vidt meg bekjent - og etter et søk på nett - har ingen fra venstresida eller den autonome bevegelsen kommentert boka. Særlig Tjen Folket kommer dårlig ut - slike direkte referanser pleier å kontres.

Tittel: "The Anti-Jewish Riots in Oslo"
Forfatter: Eirik Eiglad
103 sider
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Communalism

* En "lærepenge" som minner meg om én inhuman plakat er én plakat for mye (disclaimer).

** For ordens skyld støtter ikke MST Hamas, som etter deres mening ikke representerer det palestinske folket.

Kvinnehat og homofobi

2010-04-23T09:33:00.001-07:00

Hvis det maskuline definerer seg som det motsatte av det feminine*, gir vi såvel kvinnehat som homofobi en viktig rolle når vi bygger vår maskuline identitet. Homofobi, ved å knytte seg så nært til det maskuline og heteroseksuelle, får da en psykologisk nytte: å stigmatisere den homofile.

Homofobi = å stigmatisere den homofile, javel? Et eksempel fra virkeligheten, mer nøyaktig, fra Tranen, tirsdag 20. april: Å være i et rom med bare menn er ganske absurd hvis du tenker over det (jeg så to kvinner der, en av dem fant ikke veien til damedoen - kanskje det ikke var damedo der?), dessuten er det interessant og se hvordan enkelte menn markerer seg fritt etter sine egne verdier, når det ikke er kvinner til stede å moderere seg overfor (dette skjer ikke bare på fotballkamp. Ville du tegna kuk i blokka til ei venninne?).

Selvsagt var det en som ropte "homo" når en spiller gjorde noe han ikke likte (boo, different shirt). Med det ovenfornevnte i minnet er det ganske pussig at han også roper "kjærring" til de samme tingene, altså han bytter mellom "homo" og "kjærring" i sanksjonsgævlinga si. Han har en klar oppfatning av at homofile er dårlige i fotball, likeså "kjærringer"**. De er begge på den feminine siden av grensen.

Slik "hindrer han" - i sin egen forestilling - heteroseksuelle menn i å anerkjenne enhver feminin komponent, og når han gjør det, forsterker han også det heteroseksuelle i seg selv. Maskulin homofili får, som kvinnen, en helt sentral rolle i reguleringen av hva som er maskulin (les: mannlig) oppførsel.

**Ivar Hoff: "Kvinnefotball er verken kvinner eller fotball."

--
ad notam 28. april: Det er verdt å påpeke at maskuline identiteter er svært stedsbundne - de finner nødvendigvis sted. En mann har ulike forventninger knyttet til seg [selv] i ulike situasjoner, og har ulike behov for å demonstrere at han oppfyller disse forventningene i forskjellige rom. En konkurrerende, pågående og aggressiv mann i arbeidet kan være en tålmodig og mild mann i hjemmet. Slik utvikles divergerende definisjoner av hva som er mann.

At det er rom for å utvide maskuliniteten, eller å utøve en annen art av den på samme sted, har jeg også opplevd. Igjen; fotballkamp, denne gangen Manchester United - Hull City. En lett match for United. Likevel, da United scorer, blir mannen ved siden av meg så glad for dette at han tar tak i meg og gir meg en god klem. Jeg jublet også; det var her han så sitt stikk, eller, han klarte ikke å dy seg - han handlet i affekt.

Fysisk kontakt mellom gutter/menn er ikke et ukjent eller særlig oppsiktsvekkende aspekt ved fotballen. Gary Neville pleier av og til å kysse sine medspillere når de gjør noe bra. Menn som klemmer ser vi hele tiden på fotballkamp.

Likevel følte jeg at dette var annerledes. Var det fordi jeg opplevde denne episoden som mer intriguing? Hans introverte figur og hans svarte skinnjakke gjorde at jeg ikke hadde forventet dette av ham. Vi hadde heller ikke vekslet et ord før klemmen. Han jobber på Universitetsbiblioteket på Blindern. Jeg husker ham, men jeg tror ikke han husker meg. Jeg ser ham på puben av og til. Vi har ikke klemmet siden.

En del konkrete og kule tiltak for sykkel

2010-04-23T01:23:00.001-07:00

Det er mange andre gode videoer på streetfilms.org!

Flere indikasjoner på hva det vil si å være mann

2010-04-20T06:44:00.000-07:00

Disse er fra helgen som var:

"Jeg har funnet ut at det å spørre menn om hvor mye de tar i benk, er som å spørre damer hvor mye de veier"

"Ganske mann med det skjegget da, kanke klage på det!"

"Så du sier at du forbereder deg til badesesongen? Si meg, er det X eller Y-kromonson du har?"

Menn i Latin-Amerika

2010-04-20T06:24:00.000-07:00

Menn i Latin-Amerika er kanskje blant dem som lider mest under hva som forventes av dem som menn. Utfallet blir selvsagt enda verre for kvinnene, og enda verre for de som må hanskes med slike typer:

"Å være mann betyr alt. Det å være mann gir deg rett til kvinner, til å ta del i livet, det gir deg rett til å tilfredstille deg selv som mann"

og

"da jeg hadde sex for første gang, det var da jeg forstod at kvinnene var laget for menn".

'Sterke menn' har preget Latin-Amerikas historie, kanskje særlig i det politiske landskapet, hvor statsledere med en klar maskulin profil har stor oppslutning. Hugo Chavéz (Venezuela), Álvaro Uribe Velez (Colombia), Luiz Inácio Lula da Silva (Brasil), Rafael Correa (Ecuador) og Alan García (Peru) skiller seg etter min mening ut som statsledere med utpregede maskuline politiske identiteter.

Toppmøtene i for eksempel Unasur er først og fremst et oppgjør mellom disse mennene. De kvinnelige presidentene har andre roller i disse møtene; fra Unasur-møtet i august i fjor kunne Caracol TV melde at Argentinas president, Cristina Fernández de Kirchner, ble utsatt for flest spøker fra de andre deltagerne på møtet. Hun tok også det moderlige ansvaret for å få Álvaro Uribe Velez med på gruppebildet etter møtet, da hun tok Uribe i hånden og leide han bort til de andre representantene. Jeg fant dessverre ikke noe YouTube-klipp som viser dette. Lula da Silva fra Brasil tok på seg den faderlige rollen og mekle mellom uroen i skolegården (Chavéz - Uribe. Kalle dem til seg, la dem snakke ferdig én og én, si "er det ok?" (de mumler "ok"), før de begynner å kjekle igjen på skoleveien).

Den feminiserte dominerte

2010-04-16T05:22:00.000-07:00

En mer vellykket oppsummeringer enn den Nina Hemmingsson gjør av den maskuline dominans finnes kanskje ikke:

Jeg skal ikke bruke tid på å utdype hvorfor kvinner tjener dårlig på å ikke ligne en spesiell type menn. Istedenfor vil jeg snakke kun om menn (her: eksplisitt), slik at det blir så himla opplagt hvordan kvinner blir til, og menn blir til, kun i forhold til hverandre.

For gutter som står overfor den paradoksale 'å-bli-mann-prosessen', er det viktig å huske på at de tilhører hankjønnet, fordi de har penis; det er biologisk ufravikelig. Samtidig må de hele tiden forsvare seg, de kan nemlig miste penisen - symbolsk. For å ikke miste den, eller for å gjøre seg fortjent til å beholde den, kan ikke grensene til det feminine krysses for mye eller for ofte. Det maskuline markeres i denne randsonen, med det feminine på andre siden av gjerdet*.

Da blir han feminisert, og blir han feminisert, mister han makta si. Det hadde vært interessant å opplevd tiende klasse om igjen, slik at jeg kunne ramse opp sanksjonene og belønningene for å være mer/mindre maskulin/feminin. Jeg tror lista hadde blitt lengre fra den tiden, da usikkerheten rundt manne-prosessen var større. Men jeg skal likevel legge litt krefter i å dokumentere feminiserende maskuline kommentarer fra menn sikre på sin identitet (opp-i-tjueårene):

"Shitt ass, han [Huseklepp] ser ut som ei traktorlespe".

Det vil komme mer, selv om jeg skuffende nok vil måtte forholde meg til et helt annet sted av verden, hvor menn er enda mer menn enn nordmenn og fedrene tar med sønnene sine på horehus (eller betaler hushjelpen 'litt ekstra') for 'å vise hva det går ut på'.

* får meg til å tenke på den gamle gesten Lillefingern, svært lik på én langefinger opp, som betyr "sleng pikken over gjerdet". Ved å vise noen Lillefingern, indikerer du da at vedkommende (et hankjønn) har krysset grensen til det feminine (femi-land) og at han da må slenge pikken over igjen (til macho-land), siden han har mistet den?

Nærhet og identifikasjon – nyhetskriteriene i parantes.

2010-03-08T07:39:00.000-08:00

Når norske medier skriver oss fra Latin-Amerika, får vi høre om krig, kriser og uro (vesentlighet, aktualitet, konflikt). Noen ganger får vi høre om naturkatastrofer også – sammen med kriminalitet er dette saker som passer godt det tabloide formatet (sensasjon). Naturkatastrofer virker i utgangspunktet ganske upolitisk [les: ukomplisert], og krever heller ingen bakgrunnskunnskap. Det er med andre ord, bare å ‘gunne på’.

Dagbladets nettutgave gunner på og skriver om jordskjelvet som rammet Mexico mandag. Høyhusene i LA svaiet som følge av jordskjelvet, målt til 7,2 på Richters skala (kulturell nærhet, følelsesmessig nærhet, identifikasjon). Dette var overskriften: et stykke ned på siden kunne vi lese at, jo, det ristet der nede også, en person hadde visst omkommet.

Det fine med nettaviser er at du kan forandre hva som er skrevet etter du har publisert en artikkel. Kanskje til og med Dagbladet kjente på sin egen frekkhet da overskriften senere på dagen ikke fokuserte på høyhusene i California, men på hvor skjelvet fant sted (at det ristet på grensen til California hadde flyttet seg til ingressen).

Jeg vil protestere mot norske avisers hang til å melde inn saker fra USA med lokal-tv relevans. Jeg vil protestere mot at norske aviser kan vise til følelsesmessig nærhet som et nyhetskriterie, fordi de selv mener jeg ikke føler så mye for meksikanere.

Jeg måtte skrive det i “jeg protesterer”-formen, fordi det er den eneste måten jeg kan unngå å bli matt, eller riste på hodet mens jeg ler (kun med inn/utpust).

En liten melding ut

2009-02-26T03:32:00.000-08:00

Sitatet under tegningen er hentet fra Journal of Retail og skrevet av salgsanalytikeren Victor LeBow i 1955:

"Vår enormt produktive økonomi krever at vi gjør forbruk til en livvstil, at vi gjør kjøping og bruk av varer til ritualer, at vi finner vår spirituelle tilfredsstillelse, vårt egos tilfredsstillelse, i forbruk. Ting må bli kjøpt, brent, byttet ut og kastet i et evigstigende tempo."

Trykk på bildene - da ser dere tegningen bedre (!).

Aksjon mot rød-grønn asylpolitikk

2008-12-23T15:11:00.001-08:00

Tirsdag morgen den 23. oktober ønsket vi den rød-grønne regjeringen god jul. Gavene la vi fra oss ved juletreet utenfor regjeringskvartalet. Regjeringens innstramninger i asylpolitikken følger under bildene. Opplysningene er hentet fra Nettverk mot statlig rasismes hjemmeside, www.grenseland.org og avisartikler om emnet.

Én time senere var installasjonen fjernet. Vi håper noen morgenfugler fikk med seg meldingen. For politikernes skyld, vet de godt hva dette gjelder. Under følger de 13 punktene regjeringen har satt for neste års asylpolitikk, og konsekvenser dette vil få for menneskene som er involvert.

1. Gruppevurderingen som før lå til grunn ved en asylsøknad, skal opphøre. Istedenfor vil asylsøkerne bli vurdert individuelt. Slik vil generell fare ikke taes hensyn til. For eksempel kan dette bety at asylsøkeren blir sendt hjem til et område i krig, fordi hun ikke anses som spesielt utsatt for overgrep. En individuell fare må legges til den generelle faren dersom du får lov til å bo i Norge. Gjelder mennesker som søker opphold på humanitært grunnlag.

2. Dersom du har tilknytning til et område i krig, kan du bli sendt hjem til et annet sted i landet ditt. Andre sterke menneskelige hensyn må ligge til grunn dersom du får bli i Norge. Slik blir du internflyktning når du sendes tilbake. Dersom dette skjer, handler Norge mot FNs anbefalinger. Dette gjelder alle typer oppholdsgrunnlag: asyl, beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag.

3. Regjeringen ønsker at norges asylpolitikk skal samsvare med andre lands behandling av asylsøkere. Dette til tross for at norske velgere stemte på en rød-grønn regjering fremfor en borgelig, og det faktum at for eksempel Sverige og Danmark har regjeringer med andre politiske grunnsyn enn den norske (?). Departementet oppfordrer UDI til å følge svenske og danske retningslinjer fremfor UDIs egne. Se departementets egen instruks om behandling av asylsøkere fra Irak.

4. Praksis i henhold til Dublin-reglene skal sammenfalle med andre lands praksis. Dette gjelder blant annet retur av asylsøkere som først ble registert i Hellas. Regjeringen vil gjøre som andre land - å sende asylsøkere tilbake til Hellas, til tross for at de sluttet med dette i februar 2008. Grunnen til at UDI stoppet returen av asylsøkere til Hellas, var bevis på alvorlige brudd på menneskerettigheter i behandling av asylsøkere i Hellas. Her blir de utsatt for vold og er ikke sikret den rettsgangen de har krav på.

5. En innvandrer som har fått opphold i Norge, må ha enten fire års jobb- eller utdanningserfraring dersom hun skal få søke om familiegjenforening. Dette gjelder også mennesker som har flyktningerstatus. I all hovedsak dreier dette seg om personen fra totalitære stater (Tsjetsjenia, Eritrea, Somalia, Afghanistan) som ikke har mulighet til å gjenforenes andre steder enn i Norge. Alle som har kjennskap til norske innvandreres status på arbeidsmarkedet vet at fire års arbeidserfaring ikke tar fire år å erverve seg. Mennesker som kommer fra krig har heller ikke gode forutsetninger for uten videre å tre inn i det norske utdanningssystemet. I tillegg kommer tiden familien har vært fra hverandre fra en av dem flyktet, og tiden det tok for å behandle asylsøknaden i Norge. Regn selv ut.

6. Begrensede oppholdstillatelser uten rett til fornyelse kan bli et faktum. Dette vil gjelde ungdommer som har flyktet til Norge, og er 15,5 år når de ankommer Norge. Oppholdstillatelsen vil opphøre på asylsøkerens 18-årsdag. Bare en nordmanns virkelighet og fantasi setter begrensinger på hvordan en 16-åring vil oppleve å bo i Norge på lånt tid. I 2007 ville dette ha rammet 79 ungdommer i Norge.

7. Praksis som er i strid med FNs (UNHCR) anbefalinger om beskyttelse skal behandles i stornemda i UNE (ankeinstansen for asylsøkere som får avslag). Dette vil i midlertidig ikke gjelde dersom praksisen kommer som følge av instruks fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) til UDI. AID ber nå UDI stramme inn opphold gitt til mennesker fra Somalia og Irak. Disse instruksene overgår ikke en A4-side, og UNHCR (FNs høykommisær for flyktninger) blir ikke nevnt med ord. På hvilke grunnlag hever den Norske regjeringen seg over FNs anbefalinger? Er ikke FN hjertebarnet til Støre og den norske regjering?

8 og 9. Arbeidet om en tilbakesendingsavtale med Irak (pt. 8) og andre land (pt. 9) intensiveres.

10. Regjeringen ønsker å utarbeide et forslag om hurtig saksbehandling i de tilfeller hvor asylsøkeren ikke bidrar til å avklare sin identitet.

11. I alle tilfeller der Norge tviler på asylsøkerens identitet, skal de taes fingeravtrykk av asylsøkeren.

12. Regjeringen ønsker å begrense nemdmøtebehandlingen til å gjelde vesentlige tvilsspørsmål. Dette vil gjelde i omgjøringsbegjæringer, for eksempel hvis det foreligger ny informasjon om helsetilstanden til asylsøkeren, etter søknaden er avslått.

13. Regjeringen ønsker å innføre hurtig behandling av grupper som vanligvis har høy avslagsandel. Her gjelder tydeligvis ikke den individuelle vurderingen, jfr. pt. 1. Asylsøkerne plasseres i egne mottak på Torshov, og behandlingen kan ta åtte dager.

Løpeseddel om opprøret i Hellas

2008-12-23T15:05:00.000-08:00

Lørdag 20. desember delte norske aktivister ut følgende støtteærklæring til det sosiale opprøret i Hellas.

Hva skjer i Hellas?

Da seksten år gamle Alexandros Grigoropoulos ble skutt ned og drept av en erfaren politimann reagerte Hellas med avsky og sinne. Dette drapet var det siste i en lang rekke politiovergrep mot innvandrere, ungdommer og venstreradikale, og var dråpen som fikk begeret til å renne over.

Opptøyer brøt ut ikke bare i Athen, Thessaloniki og på Kreta, men i svært mange av landets byer og øysamfunn. Alle har sett bildene i media av nedbrente banker og luksusbutikker, og av harde sammenstøt mellom politi og studenter. Demonstrantenes mål har vært symbolene for politimakt, storkapital, og privilegier. Vi forstår de kraftige reaksjonene, og mener at knuste ruter kan ikke sammenliknes med et system gjennomsyret av vold, undertrykking og eksklusjon. Men dette er ikke alt: Det er verdt å merke seg de virkelig massive demonstrasjonene, og det faktum at seksti prosent av befolkningen i Hellas forstår dette som et sosialt opprør og ikke som isolerte aksjoner organisert av "voldelige demonstranter."

Denne frihetlige bevegelsen har blitt drevet framover av elever og studenter, men rommer også arbeidere, arbeidsløse og innvandrere. Studentene, som har bred støtte i befolkningen, har okkupert hundrevis av videregående skoler og universitetsbygninger. Med sine aksjoner og erklæringer setter de spørsmålstegn ved hele samfunnsstrukturen. De har også okkupert media og radiostasjoner for å gi sitt bilde av situasjonen. Overalt forsøker bevegelsen å eksperimentere med demokrati, og spre ideen om alternative samfunnsformer. Faktisk har det i en rekke byer og bydeler i skjedd en interessant utvikling: I Agios Dimitrios, Halandri og Sikeon har demonstrantene okkupert rådhusene og innkalt til åpne forsamlinger for bydelens innbyggere. Denne bevegelsen forsøker hele veien å vise folk et alternativ til dagens system.

Vi ønsker å bidra til at du ser gjennom medias ensidige fokus på konfrontasjoner og skadeverk.

Våre greske kamerater fører en kamp som er legitim og nødvendig!

Vi støtter våre greske kamerater i kampen mot politiovergrep.

Vi støtter dem i kampen for et varmere og mer solidarisk samfunn.

Vi støtter deres eksperimentering med demokrati.

Vi erkjenner at våre greske kameraters kamp er vår egen.

Politisk kultur på prøve

2008-12-16T10:17:00.000-08:00

Fredag forrige uke ble det klart at norsk TV kan ende opp med å vise politisk TV-reklame ved valget neste år. Menneskerettighetsdomstolen i Strasburg slo fast at et forbud mot politisk TV-reklame hindrer ytringsfriheten. Det er ingen grunn til å tro at det norske demokratiet vil komme styrket ut av dette.

Dette er et eldgammelt triks for å hindre en viss regulering av hva som får lov til å breie seg utover seernes hjem. Ytringsfriheten blir sett på som en individuell frihet til å fornærme, krenke og enfoldiggjøre andre mennesker – nettopp fordi man har retten til å gjøre det.

En slik oppfattelse av ytringsfriheten vil prege en politisk reklamekrig. I land vi ikke liker å sammenligne oss med, har politisk TV-reklame skjemmet den politiske kulturen siden de første sendingene på 60-tallet. Politisk reklame baserer seg på en lek med ord. For effektivt å henvende seg til folket, må man nødvendigvis forenkle budskapet. Man har 30 sekunder til rådighet. Er det på et slikt grunnlag vi skal danne regjering i Norge?

Denne debatten er nok et bevis på at det er FrP som styrer det politiske showet i Norge. Martin Kolberg er forberedt på å file seg ned til deres nivå. Reklamene vil konkurrere om seernes følelser. For å nå folk på kort tid må du spille på følelser, positive (hengivenhet) og negative (frykt). Visst har vi hatt politisk reklame i gatene lenge, men i hjemmet er byttet i en helt annen stand enn ute. Sliten og medtatt etter en dag på jobb eller skole, legger du deg i sofaen for avkobling. Trygt i sin egen sfære er mottakeren svært sårbar; en utmerket anledning til å benytte seg av folks følelser for å komme i regjeringsposisjon. Jeg er redd allerede før de har begynt å skremme meg; redd for mobilisering mot muslimer, innvandrere og fattige mennesker. I motsetning til i debatter vil usannheter og urafinerte meldinger vil forbli uimotsagt. Selektive, skeive fremstillinger klippes sammen. Den norske befolkning skal hisses opp. Slik stemmer man i avsky mot noen, fremfor i motivasjon for et mål eller en sak.

Slik øker konfliktnivået. Økt konfliktnivå fordrer en personifisering av debatten. Den forenklingen som TV-reklamer fører med seg, vil uten tvil forlange slike egenskaper. Strasburg har rett – vi skal ha ytringsfriheten vår. Frihet til å fornærme, frihet til å forføre og frihet til å fordumme.

"Det finnes ingen gode argumenter mot dette", sier Fremskrittspartiets Geir A. Mo. Med dette ruster han seg til en sunn, meningsfull og fremadgående politisk debatt med respekt for motstanderen. Vi sees hjemme.

Sara Hanssons blogg

2008-12-09T14:13:00.000-08:00

Sjekk ut Sara Hanssons blogg!

Mordforsøk fra nazister i Stockholm

2008-12-03T07:01:00.000-08:00

Nazistene i Stockholm har de siste dagene forsøkt å ta livet av flere antirasistiske aktivister i Stockholm. Først tente de på kulturhuset Cyklopen da Nettverket Mot Rasisme skulle møtes der. Siden tente de på leiligheten til en barnefamilie, hvis foreldre er medlemmer av de syndikalistiske fagforeningsmiljøet i Stockholm. Da familien måtte klatre ut fra den påtente leiligheten, var deres tre år gamle barn med på flukten. Nazistene har lagt ut navn og bilde på alle fagforeningens medlemmer på sine nettsider. I 1999 drepte de syndikalisten Björn Söderberg.

Blitz tok i sin tid ansvar med å bekjempe det nazistiske miljøet i Oslo. På lørdag arrangerer den samme gruppen nazister nordens største nazimarsj i Salem utenfor Stockholm. Norske aktivister reiser til Sverige for å støtte motmarsjen der. Under følger berettelsen om nazistenes offensiv i Sverige. Beskjeden er klar:

Lar vi nazistene stå uimotsagte vet vi aldri hvem de angriper neste gang.

Nazister försökte mörda fackligt aktiva och deras barn

1999 mördade nazister syndikalisten Björn Söderberg. Nu har de försöktigen. Två syndikalister från Stockholm – den ene tidigare styrelseledamoti fackföreningen Stockholms LS – och deras snart treåriga dotter tvingadesklättra ut från sin balkongen på tredje våningen när nazister satte eld påderas lägenhet.

Fackföreningsmedlemmarna har innan händelsen varit uthängda på den öppetnazistiska sidan Info-14. Nazisterna bakom Info-14 är samma personer somårligen arrangerar en stor nazistmarsch i Salem.

Strax innan klockan 21.00 måndagen 1 december hörde våra medlemmar ettplaskande ljud från hallen.

– Jag såg att någon hällde in en klar vätska genom brevinkastet ochförstod på lukten att det var bensin, berättar en av dem. Jag skrek såhögt att de inte kan ha undgått att höra: ”vi har barn här inne!”. Baranågon sekund senare tände de på.

I hallen hängde familjens vinterkläder, och det tog bara sekunder innanelden spred sig vidare till köket och vardagsrummet. Att ta sig ut genomytterdörren var omöjligt.

– Vi fick fira ner vår dotter till grannarna på balkongen under, säger vårmedlem. Vi bor högst upp på tredje våningen. Hade vi tappat henne hade hondött. Paret klättrade därefter ner samma väg. Bakom dem slukade elden ägodelar,minnen och framtidsplaner.

Våra medlemmar och deras dotter klarade sig mirakulöst utan skador, mendet förändrar inte det faktum att någon eller några kallblodigt ochöverlagt försökte ta deras liv.

För sex månader sedan publicerade den öppet nazistiska hemsidan Info-14namn och bild på våra medlemmar. Polisen arbetar utifrån teorin att dådet var politiskt motiverat, ochutfördes av samma gärningsmän som två dagar tidigare brände ner detfrihetligt socialistiska kulturhuset Cyklopen i Högdalen. Ärendetrubriceras som mordbrand. Vår medlemmar har i sitt fackliga arbete verkat för antirasism ochminskade klassklyftor. För detta skulle de enligt nazisterna straffas meddöden.

Nazisterna bakom Info-14 är samma personer som driver organisationenSalemfonden, som den första lördagen i december årligen arrangerarNordeuropas största nazistmarsch.

– De som arrangerar Salemmarschen är inga ofarliga individer med en liteavvikande åsikt. Det är personer som är ideologiskt övertygade nazister,uppenbarligen kapabla att mörda för sin sak, säger Ola Brunnström frånSAC:s Arbetsutskott.

På lördag arrangerar de personer som försökte mörda våra medlemmar enmarsch i Stockholmsförorten Salem. SAC uppmanar alla att ansluta sig tillNätverket mot rasisms motdemonstration klockan 12.00.

Låter vi nazisterna stå oemotsagda vet vi aldrig vem de attackerar härnäst.

SAC:s Arbetsutskott

Damer

2008-11-05T02:13:00.000-08:00

Moren til hovedpersonen Arvid i Per Pettersons ”Jeg forbanner tidens elv” er ei dame i 60- årene. Vi som er unge studenter kan jo alle tjene noe på å spørre oss selv hva vi tenker om disse menneskene. Påminnelse: en gang har de vært som oss. Virile, fulle, høye, kleine eller kåte. På toppen av samfunnet.

Arvids mor er ei sabb. Hun er tung, taus og trøtt. Litt forbanna. Men hun har ikke alltid vært sånn, for hun har ikke alltid vært 60 år. Dette er jo ganske basic, men likevel nokså åpenbarende når jeg tenkte nøye nok gjennom det. Åpenbaringen skjer når hun mister sin todimensjonalitet.
Jeg leste ”Til Sibir” før ”(...) tidens elv”, mest fordi pocketer er billige, den hadde en fin forside, jeg begynte å like Petterson, og det handlet om en kvinne.

Arvids mor var ikke 60 lenger, hun var ni. Og tolv og fjorten og tjue. Hun var fortsatt forbanna, men hun var faen så fet. Hun løper barbeint over de danske åkrene, sykler fra tyskerne, ypper på SS, sminker seg sexy (som fjortenåring) og elsker broren sin som bare småsøsken kan elske hverandre. Dette er samme dama. Hun ble plutselig mer spennende. Jeg blir klar over alt som ligger bak den forfalte kroppen hennes.

Jeg ble fortalt en episode mellom ”Bestemødre for Fred” og noen koole bois. Disse damene har opplevd, vent, overlevd en av de viktigste periodene i Europas historie. De solgte vafler på gata mens de fremmet freden, fordi de vet hvordan det er når landet ditt blir pantsatt. Men for kidsa var disse damene gamle kjærringer som ikke hadde greie på hva de snakket om. Det hadde mannfolka, gjennom sin tjeneste i mil’tæret. Sachsenhausen møter Heistadmoen.

Kjærringer skal spørre deg om veien til Vestre Aker Kirke eller kjøpe kunstkort av deg hvis du jobber i bokhandel, eller sitte sammen med andre kjærringer og snakke om sine små ting. De har aldri vært mer, og det passer oss bra. Vi bestemmer mye, blant annet hvordan de andre er. De innstrenkes, og vi innskrenker dem. Vi sier det er fetest å være som oss. 30-åringene (de nye 20-åringene) prøver å henge med, det samme gjør 40-åringene (de nye 30-åringene). Men før eller siden er slaget tapt.

Å miste sin lek, intellekt, samfunnsbetydning og seksualitet kan ikke være en enkel greie. Du kan ha vært ut på en lang lang reise, men faen om folk gidder å spørre deg hvordan du har hatt det. Gamle menn kan ri av dette på en imponerende måte (bare se hvordan mannlige skuespillere vandrer potent over en teaterscene). Som dame blir du nesten kjønnsløs. ”Dame” har oftest positivt fortegn når menn snakker om dem, men som dame er du ferdig. Hennes epoke er over, og skyggen hennes prøver å gjøre seg så yppig som mulig. Hennes samtid er ikke nå. Hennes samtid er på 30-, 40-, 50-, 60-, 70- og 80-tallet, og det er fantastisk. Problemet er at dette ikke er vår samtid, og da blir det uaktuelt.

Velferd og rettigheter - ikke kontroll og overvåkning

2008-10-22T20:07:00.000-07:00

Skrevet av Audun Myhra Bergwitz, Tiago Matos, Matias Bals og resten fra Aksjonsgruppa for et friere byrom

Beboeraksjonens forsøker i sitt leserinnlegg i Aften 9.oktober å tillegge oss enkelte synspunkt det vil være hensiktsmessig å oppklare om aksjonen vår mot utplassering av vektere langs Akerselva. Vår aksjon og argumentasjon er ikke retta mot beboernes ønske om å ferdes i området. Vi kjemper heller ikke for å beholde hasjsalg langs elva, slik beboeraksjonen prøver å fremstille det.

Vårt argument om at dette er et fattigdomsproblem referer ikke til hasjkjøperne, eller ”2000-tallets ubekymrede individualister som gir blaffen i konsekvensen av egne handlinger for andre enn seg selv!” slik beboeraksjonen omtaler dem. Slik vi ser det er ikke dette en snever narkotikapolitisk debatt.

Etter vårt syn handler dette om et voksende fattigdomsproblem og en stadig mindre human praksis i asylpolitikken. Hasjselgerne representerer et fattigdomsproblem.

En del hasjselgere kontaktet med oss i etterkant av aksjonen. Deres eksempel illustrerer hvem hvorfor dette er et spørsmål som må sees både i et fattigdomsperspektiv og i en innvandringspolitisk sammenheng. Hasjselgerne vi prata med er i en vanskelig situasjon. De er papirløse flyktninger uten oppholds- eller arbeidstillatelse. De er dermed uten sosiale rettigheter og uten muligheter til å skaffe seg arbeid og bolig.

Det er en situasjon som er prekær, men ikke prekær nok til at å reise tilbake til opprinnelseslandet er et alternativ. Da er det til og med bedre å leve fra dag til dag i et samfunn som stenger deg ute. Selv sa disse personene at hasjsalg ikke var noe de ønsket å drive med, men noe de ble nødt til i mangel av andre muligheter. Det er ingen som ønsker å stå utendørs hele dagen, uglesett av beboere og myndigheter med konstant frykt for å bli tatt og deportert. Og alt dette for å tjene såvidt nok til livets opphold.

Som de sa selv; vi sparer ikke til ny bil, vi håper bare å få tjent nok til middag i dag òg. Ergo holder ikke Beboeraksjonens påstand om at dette ikke er fattigdom, men organisert kriminalitet, tvert i mot er det noen som tjener seg rike på andres elendighet. For å få en bedre forståelse av situasjonen burde kanskje beboerne ta seg tid til å snakke med disse personene som gjør dem så utrygge.

Beboeraksjonen etterlyser løsninger og ønsker ikke destruktiv kritikk, men det er beboeraksjonen som har tatt initiativ til en lite konstruktiv utvikling av byrommet. Vi registrer at beboerforeninga ønsker å forflytte problemet. Vekk fra sitt eget boligområde og eget synsfelt. Spørsmålet som da melder seg er hvor problemet skal forflyttes. Beboerforeninga har kanskje et forslag selv? Det er vel ikke slik at Oslo har ledige tomter klare til å huse et hasjsalgmiljø.

Forflytter man problemet, forflytter man det til andres boligområde. Og så er man like langt. Men det er kanskje langt nok for beboerforeninga. De innrømmer selv at deres eget forslag ikke løser noen ting utover å fjerne det fra deres eget synsfelt. Med en slik målsetning er det vanskelig å ikke omtale deres engasjement som annet enn egoisme.

Hvorfor er så hasjselgerne egnet til å vekke beboernes frykt? I følge politiet, i sin egen høringsuttalelse datert 26.09.08, er det mindre vold i dette området enn andre steder i byen. Volden på Grünerløkka er stort sett knytta til skjenkestedene. Vold og overstadig fulle folk burde skape mer utrygghet enn hasjselgere. Men helgefylla er velkjent for ola nordmann og føles derfor ikke så ukjent og fremmed og dermed heller ikke utrygt.

Selgere finnes det jo overalt ellers i byen. Og en gjennomsnittlig omega 3 - pusher er ikke mindre pågående enn hasjselgere. Forskjellen er at langs akerselva selges det et ulovlig produkt av mennesker som ikke ser ut, snakker som eller ter seg som en grünerløkka-beboer trygt plassert i sin dyrkjøpte leilighet bør gjøre.

Politiet erkjenner i høringsuttalelsen at vektere trolig vil øke trygghetsfølelsen for noen, men samtidig vil det også bidra til forflytting av kriminalitet, økt sosial og geografisk ulikhet i fordelingen av kriminalitet og gjøre det offentlige rom utilgjengelig for noen grupper. Disse konsekvensene mener altså beboerforeninga at er en billig pris å betale for å sikre deres boligområde mot uønskete elementer. Det er vi uenige i.

Aftenposten Aften, onsdag 22 oktober.

Vektere flytter problemet

2008-10-20T10:49:00.000-07:00

Skrevet sammen med Audun Myhra Bergwitz, Matias Bals og resten fra Aksjonsgruppa for et friere byrom.

De løser det ikke.
Byrådet i Oslo vil bevilge penger til "trygghetsskapende tiltak" på nedre Grünerløkka. På to måneder skal man bruke 2 millioner kroner på å ikke løse problemet.

Stolmakergate borettslag er initativtaker for å få ryddet opp i sitt nabolag, og Erling Lae berømmer deres sosiale engasjement. Men dette er et egoistisk engasjement som ikke tar tak i noe annet enn ubehaget i deres eget nabolag. De sosiale problemene som ligger bak er fullstendig oversett.

“Problemet”, som definert av byrådet, er svarte, arbeidsløse asylsøkere og innvandrere som selger hasj og narkotika, på gata, for å livnære seg. At de har få andre muligheter er ingen overdrivelse. Uten gode norskkunnskaper, og ofte uten en ferdigbehandlet asylsøknad, og med svart hudfarge har de ikke en sjanse på det normale arbeidsmarkedet. Med andre ord så er de fattige.

Fattigdom er ubehagelig. Det er ikke noe man vil ha tett på. Er fattigdommen langt unna derimot, som der asylsøkerne og innvandrerne kommer fra, er den langt lettere å forholde seg til. Men fattigdommen er global. Vi kan ikke stenge den ute.

Erling Lae og byrådet har sitt forslag til løsning på problemet med narkotikasalg og den synlige fattigdommen. I tråd med lignende renovasjonskampanjer, som plata-aksjonen, skal vektere i to måneder patruljere på Nedre Grünerløkka. Ufaglærte, unge gutter med hvite skjorter, et emblem på ermet og svarte støvler skal i løpet av to måneder fjerne et omfattende samfunnsproblem. Dette er en løsning med mange skumle effekter.

Det eneste som er sikkert er at dopsalget flyttes ut av Stolmakergate borettslags nabolag. Men kun til et annet nabolag. Verken dopselgerne eller kjøperne forsvinner. Ubehaget ved å ha dem tett på forsvinner, men blir erstattet av et annet ubehag. Vi får en by hvor vi trenger vektere for å føle oss trygge.

Smitteeffekten er allerede igang. Nå ønsker naboene ved Ila hybelhus liknene tiltak i sitt boligområde. Områder uten synlig politi eller private kontrolltiltak som vektere, kameraer eller inngjerdinger, blir "farlige". I land som vi ikke liker å sammenlikne oss med er dette standarden. Der er velstående boligområder og kjøpesentere gjerdet inn og strengt kontrollert, med fattigdom på utsiden. De innenfor frykter de utenfor, og de utenfor utestenges fra det offentlige rom.

Dette ser vi allerede på Oslo S. Narkomane blir utsatt for trakassering og vold fra vektere. De er uønskede mennesker. Innbyggere i den samme byen, men uønsket blant oss andre. Noe tilsvarende vil skje med vektere på Grünerløkka. Men denne gangen vil det ramme flere enn bare narkotikaselgere.

Alle unge menn med afrikansk bakgrunn er allerede mistenkliggjort langs Akerselva, på lik linje med hvordan kvinner med afrikansk bakgrunn blir oppfattet som prostituerte på Karl Johan. Hudfarge er det eneste kjennetegnet vekterne har å jobbe ut i fra, og det vil få konsekvenser.

Det mest pussige med denne saken, er at beboerne i Stolmakergata ikke står ovenfor en trussel eller et voldsproblem. De plages av at det foregår kriminelt narkotikasalg i nabolaget deres, men de rammes ikke direkte av kriminaliteten selv. Det er ubehaget i seg selv som er problemet. Vektere fjerner ubehaget, men løser ellers ingenting. Narkotikasalget fortsetter et annet sted. Svarte mennesker vil bli stoppet av vektere. Alle blir reddere i områder uten "trygghetsskapende tiltak". Er det slik Erling Lae vil ha det på Grünerløkka? Tenker han og byrådet lenger fram enn to måneder?

Aftenposten Aften, fredag 26. september.

Maktapparatet

2008-03-21T07:57:00.000-07:00

Brasil ble mer firkantet enn jeg hadde forventet. Hvorfor ser vi så mye på TV her?

Jeg har tråkket over noen dørstokker i løpet av to måneder på solidaritetsbrigade. Nye og gamle venner gir meg kaffe, søt bakst og språklige anstrengelser. Og TV. Men TV spør ikke om jeg er mett eller om jeg snakker portugisisk. TV kjører på.

I stua klokken syv på kvelden. Jeg ser to stuntreportere på en klassisk brasiliansk strand. Når jentene inviteres opp av solsenga, viser kvinnesynet seg å være like klassisk. Rumpene skal vises frem, og bedømmes av den mannlige forsamlingen. Godt tilbakelent belønnes dommeren for sin dvaske (les: mannlige) kropp. Rumpene dusjes til lyden av reporternes teatralske gryntelatter. Talkshowverter viser oss slapstick hjemmevideoer med 15 jenter i bikini oppstilt i bakgrunnen. Som en stikkprøve på god positur finner kameraet sin utvalgte, og hun smiler pent til deg. Det feministiske perspektivet er forferdelig.

Brasilianerne selv trekker fram såpeoperaene når de kritiserer TV. ”Barn ser barn som ikke respekter foreldrene sine” sier en venninne av meg. Verdiene i nasjonale såpeseriene er klare: klær, pels, penger og frisyrer. Dette er verdier som har boret seg godt ned i både det norske og det brasilianske samfunnet. Likevel er det fjernt for meg å sitte på den brasilianske landsbygda å se det så tydelig. TV viser en rikdom og konsumkultur langt fra det livet vi lever her, det livet de fleste brasilianere lever. Men det presenteres som det skulle vært normalen.

Hvis kommunikasjon skal være kriteria for demokrati, er det igjen duket for diktatur i Brasil. Ni familier eier all mediekommunikasjon i Brasil: TV, aviser og radio. Nettverket Globo eier over halvparten. Brasils kommunikasjonsminister var Globos første utenrikskorrespondent, og jobbet i USA og Europa i 30 år.

Eliten i Brasil har fulgt strømmene i historien for å holde på sin rikdom og maktovertak. Edelmetall, kaffe eller melk – rikdommene, sammen med menneskene, blir sugd inn i det svarte hullet og absorbert der. Sørøst er maktsentrum i Brasil. Jeg ser på TV og det blir tydelig. Lite kommer fra andre steder enn São Paulo eller Rio de Janeiro. Eliten, like liten i Brasil som en måne i universet, snakker til folk som om alle planeter dreier seg rundt dem. Selv om det er sant, blir det ikke mindre absurd. Hvordan er det mulig å opprettholde denne skjevheten?

”Jeg behøver ikke dere. Jeg har mine såpeserier å se på”, sier Ivone Salete Rodrigues dos Santos i skuespillet om MSTs møte med en byslumbeboer. Ironien hennes er klar. TV-underholdningens forførende rus er ikke nok for henne, for hun vet at mennesker ikke er skapt for å sløves ned. Ei heller for å lenkes fast, selv ikke så frivillig som det virker å skje i dagens samfunn.

TV skriker igjen. Et nytt attentat i São Paulo. En ny bande. Flere skudd løsnet, flere likposer snørt igjen. Som et angrepet krypdyr skutter du deg sammen, og tenker ”Enda godt det ikke var meg”. Nyheten som ønsker et tenkende publikum forsvinner. Både Brasil-eliten og akersgata elsker det. Slike reaksjoner gjør at du finner din plass i samfunnet: oppgaven mediene har hatt som folkeopplysere blir erstattet med oppgaven som fangevoktere – og det er vi som er bak murene.

Bak murene er det umulig få et riktig blikk på MST. Derfor går det slik når du forteller sidemannen på fotballkampen at du jobber med MST: ”Hva? Men du ser jo ikke voldelig ut?” MST blir omtalt, men får ikke snakke selv. Fordi MST jobber for å utjevne forskjellen mellom rik og fattig i Brasil, skyter mediene fra hofta, og sikter på folks svakeste punkt: fordommene mot fattige mennesker. De er skitne, late fylliker som ikke vil arbeide, og alle i MST er fattige. MST ”invaderer” i medienes øyne jorden som landets fremste folk eier. MST okkuperer med mine øyne jord som ikke blir brukt. Millioner mener det samme som meg, men ingen av dem har fått informasjonen sin fra landsdekkende medier.

Og alternativet? For å ta mediet i forsvar, representerer det et hav av muligheter. Debatten om et TV-medium som utdannende, holdningsskapende og bevisstgjørende eksisterer. Det finnes kanaler som snakker disse ordene. Canal Futura flagger med likhet, demokrati og utdanning. Men det er som å høre USA snakke om frihet. Fordi når Canal Futura er stiftet av det patentbeskyttende helsemiddelselskapet Bayer, de vinningskriminelle Vale do Rio Doce og Bradesco (se "Et spørsmål om råderett") og Globo, som allerede har makten over halve riket, undrer jeg hva som er motivet. 82% av all mediekommunikasjon i Brasil er eid av slike selskaper. Hvilke sannheter ønsker de å fortelle?

Hva vi ser på TV må nødvendigvis reflektere det som finnes bak det. ”Du kan tenke at TV er skapt for å dominere. Det eneste du ikke kan gjøre, er å ikke tenke” sier reklamen til Canal Futura. Med en stemme så forførende og rolig at selv George Orwell skjelver i skjelettet.

Makten i Brasil er delt i fire. Statsmakt, finansmakt, jordmakt og kommunikasjonsmakt. Samfunnet klarer ikke sette spørsmålstegn ved dette når forholdene for å delta er så dårlige som nå.

Brasil har mange banker. MST har én.

2008-03-21T07:53:00.000-07:00

Skrevet av Martin Sveinsson Melvær: Sveinsson@yahoo.no

Banco de Sementes er en noe utradisjonell bank. Den tilbyr deg ikke lån, finansrådgivning eller boligsparing for ungdom. Den har ingen filialer, ansatte eller eiere. Den har ikke engang penger. Banken er ikke noe annet enn en samling med frø. Naturlige frø. Økologiske frø. Utrydningstruede frø. Brasil har utallige forskjellige frøsorter, men mange av disse er i dag i ferd med å forsvinne, som følge av utbredelsen av monokultur og genmodifiserte organismer (GMO) i landbruket.

Så lite, men likevel så stort

For bøndene i Brasil så vel som andre steder kan ikke frøets betydning understrekes for mye. Frøet er begynnelsen på livet, grunnlaget for avlingene, grunnsteinen i jordbruket. Bøndenes autonomi har direkte sammenheng med tilgangen på frø. Fordi frøet er så viktig, er det naturlig at den eskalerende bruken av genmodifiserte arter blir møtt med skepsis. Skepsisen baserer seg også på erfaring; genmodifisert mat har i flere tilfeller vist seg å være svært helseskadelig. Bruk av kloningsteknikk fører til avlinger der plantene er hundre prosent identiske, noe som gjør dem ekstremt sårbare overfor sykdom. Samtidig kan mange naturlige arter bli utkonkurrert hvis de genmodifiserte får fritt spillerom. Det store problemet er at selskapene som produserer frøene ikke er interessert i å undersøke faremomentene ved artene som fremstilles før de tas i bruk.

”For ren mat, god helse og håp for fremtiden”

Monsanto slagord 1999

Monsanto er verdens ledende produsent av GMO-frø, og har lang historie i den kjemiske industrien. På begynnelsen av 1900-tallet ble selskapet en hovedleverandør til Coca-Cola, senere var det involvert i dumping av giftavfall, utviklingen av atombomben og produksjon av det kjemiske våpenet Agent Orange, som ble brukt i Vietnam-krigen.

Monsanto har også produsert store deler av miljøgiftene som i dag skaper problemer i Oslofjorden. I nyere tid har selskapet blitt dømt for bestikkelser i Indonesia, anklaget for barnearbeid i India og for bevisst å ha solgt helseskadelige produkter i opptil flere land.

I Argentina ble det gjort stor suksess med GMO-soya, noe som har ført til utarming av jorda og at mange småbønder har mistet livsgrunnlaget sitt. Selskapet solgte frø som ikke lar seg gjenprodusere – såkalte Terminator-frø, noe som gjorde bøndene avhengig av å kjøpe fra Monsanto hvert år. Slike frø er foreløpig forbudt i Brasil.

Et annet multinasjonalt selskap som gjør seg gjeldene på frømarkedet er det sveitsiske Syngenta. Dette har et lignende rulleblad som Monsanto, og har nylig vært involvert i en voldelig sak i staten Paraná. I mars 2006 okkuperte Via Campesina* og MST et område der Syngenta ulovlig hadde plantet genmodifisert soya. Syngenta brukte blant annet trusler og vold for å drive okkupantene på flukt, og i oktober i år førte det til drapet på den 31 år gamle aktivisten Valmir Mota de Oliveira, kjent som Keno.

”Avgjørelsene blir ikke lenger tatt av politikerne, men av de store selskapene. Selskapene utgjør en parallell regjering.

– Geraudo Gaspari, pedagogisk leder, MSTs nasjonale skole.

De multinasjonale selskapene tilstreber seg gradvis kontrollen over frøproduksjonen i Brasil. Det finnes enkelte lover for å begrense bruken av GMO, men disse blir for det meste ignorert, både av selskapene og det offentlige. Selskapene har så mye penger og makt at de praktisk talt kan gjøre som de vil, og dette gjelder ikke bare i Brasil.

Selskapenes makt må innskrenkes drastisk for at vestens såkalte demokrati skal kunne sitte igjen med et snev av integritet. Politikere og media er allerede under selskapenes kontroll. Bare de sosiale bevegelsene står igjen for å ta opp kampen. Banco de Sementes er et viktig symbol i denne kampen.

Et mer konkret tiltak er BioNatur - et merke som selger økologiske frø. Det kjempes nå også for å få omgjort Syngentas ulovlige testområde i Paraná til et senter for agroøkologisk frøproduksjon. Med slike tiltak er det fortsatt et håp om å vinne krigen mot kapitalistene. Krigen for naturen. For frøet. For livet.

Kapitalistenes banker verner om penger. MSTs bank verner om livet. Hvilken bank vil du velge?

*Den internasjonale bevegelsen for småbønder

Biodrivstoff: en hvilepute for aktivistene - en pengesekk for kapitalistene?

2008-03-21T07:44:00.000-07:00

Skrevet av Martin Sveinsson Melvær: sveinsson@yahoo.no

Den siste tiden har det blitt rettet mye kritikk mot satsingen på biodrivstoff som del av løsningen på verdens klimaproblemer. Det er blitt sådd tvil om bruken av slikt drivstoff i det hele tatt kan føre med seg noen miljøgevinst, samtidig som mange frykter at teknologien blir en hvilepute for miljøbevegelsen i kampen mot klimaendringene. Produksjonsmetodene i Brasil preges av eksportlandbruk, men det finnes alternative aktører. Vi ble med Gøril Andreassen fra den norske miljøvernsorganisasjonen ZERO, for å besøke to av dem.

Coceagro skiller seg fra den gjennomsnittlige aktør på biodrivstoffmarkedet ved at det er et samvirkelag, men ellers er produksjonen lite oppsiktsvekkende. Genmodifisert soya dyrkes på store områder ved hjelp av gift og kunstgjødsel. Senere leveres soyaen til fabrikken, der den blir omgjort til dyrefôr og planteolje. Oljen selges videre som basis for biodiesel, eller som matolje.

Det overrasker meg hvor åpent Coceagro forteller oss om sine produksjonsmetoder. Metodene har nemlig en sterk negativ innvirkning på samfunn og miljø. Bruken av kunstgjødsel fører til utslipp av klimagasser og til lokale forurensinger av vann og jord, mens monokultur og gift ødelegger jordsmonnet. Utbredelse av genmodifiserte frø truer den naturlige biodiversiteten. I tillegg kan bruken bane vei for såkalte Terminator-frø, som fortsatt er ulovlige de fleste steder i verden. Dette er frø som er gjort ufruktbare ved genteknologi, slik at de gir én og bare én avling. Over tid kan bøndene bli avhengige av å måtte kjøpe frø, noe som i verste fall vil plassere kontrollen over hele verdens matproduksjon i hendene på de multinasjonale selskapene.

Blant de sterkeste kritikerne av produksjonsmåtene som kjennetegner eksportlandbruket, finner vi våre venner i MST. De påpeker biodrivstoff som en årsak til økt kamp om jordområder. Dette medfører en økning av matprisene i verden og en eskalering av regnskogshogsten. For MST er matsuvereniteten spesielt viktig. De mener president Lula overkjører Brasils sultende befolkning med sine ambisjoner om å gjøre Brasil til verdens ledende produsent av biodrivstoff. I tillegg reduseres klimavennligheten kraftig av drivstoffets bidrag til regnskogshogsten – rydding av regnskog står ifølge Regnskogsfondet for hele 20 prosent av CO2-økningen i atmosfæren.

Samme dag som vårt besøk hos Coceagro ble vi med landbruksingeniør Marcelo Leal på omvisning hos samvirkelaget CooperBio. Her er leverandørene nesten utelukkende småbønder som er selvforsynte med mat. Samtidig produserer de olje og etanol til selskapet. Produksjonen består av etanol fra sukkerør, i tillegg til olje fra nøtter og frø, som selges videre som basis for biodiesel. All etanolen er agroøkologisk, det vil si framstilt på naturens premisser, uten bruk av gift, kunstgjødsel eller genmodifisert materiale. I tillegg er 25 prosent av mat- og oljeproduksjonen agroøkologisk.

CooperBio har løst mange av utfordringene knyttet til biodrivstoff, men fortsatt gjenstår trusselen mot matproduksjon og regnskog. Disse problemene er vanskeligere, men Gørils organisasjon ZERO mener de kan løses. Hun forteller oss at mye jord som er definert udyrkbar, egner seg for produksjon av råvarer til biodrivstoff. Det er i tillegg store muligheter i såkalt andregenerasjons biodrivstoff. Dette drivstoffet vil muliggjøre bruken av flere planter og en større del av plantene, slik at drivstoffet kan bli 100 prosent CO2-nøytralt og samtidig kreve mindre landarealer. Andregenerasjons biodrivstoff har imidlertid noen år igjen før det er ferdigutviklet.

Etter omvisningen tar Marcelo oss med på churrasco – grilling på brasiliansk vis. Spiddene kommer på løpende bånd, og jeg spiser som en helt, men kjenner et stikk av dårlig samvittighet. Kvegdriften er en hovedårsak til regnskoghogst i Brasil, et problem som må løses uavhengig av biodrivstoffspørsmålet. Det er nødvendig med internasjonale føringer for å starte en bærekraftig produksjon innen mat- og energisektoren. Slik kan biodrivstoff oppfylle sitt potensial og bli et kraftig våpen i kampen mot klimaendringene. Spørsmålet jeg sitter igjen med er om makthaverne noen gang vil la biodrivstoffet nå dette potensialet.

Adriana "Nega" Alves de Farias Barcello (13)

2008-03-21T07:28:00.000-07:00

"Her, ta kjelen og sett den på komfyren. Hvis det regner mer, har vi rent vann til lunsj". Drikkevannskilden i skogen skifter farge i hardt vær. Hun strekker armene sine opp mot meg og jeg tar imot. Klokken er halv ni. De barbeinte føttene fører henne inn på kjøkkenet igjen. Svart topp og mørk olabukse, håret i hestehale. Adriana Alves de Farias Barcello (13) har vært min brasilianske søster i tre måneder.

Kuene gresser stille utenfor vinduet. Hønene er nettopp ferdige å sloss, vi hører bare en lav, avtagende klukking. Duskregnet avløste regnskuren. Brødet vi laget hever på ovnen. Adriana gjorde mesteparten, jeg hjalp bare til. Helte deigen ut i formene, den letteste delen av jobben. Som å tørke oppvasken, er det en lettkjøpt bit god samvittighet. Føttene hennes er fortsatt på farta. Med en kjele i hendene skyter hun rumpa bakover, og døra åpner seg. ”Har du tid nå?” spør jeg henne når hun kommer inn igjen. ”Nå… ja. Bare vent litt”. Hun setter fra seg balja med klær og feier gulvet.

”Få se om jeg skjønner håndskriften din. Å, du skriver på norsk!” Å plutselig sitte med en skriveblokk mellom meg og søsteren min, virker rart. Med den tiden jeg har blitt kjent med familien jeg bor hos, har jeg aldri følt meg som en undersøker, en student. Vi snakker om tida før familien hennes bestemte seg for å okkupere jord med MST. ”Jeg var 6-7 år da vi dro i okkupasjon.”, sier hun. ”Jeg husker lite fra tiden før det. Husker at jeg dro fra barnehagen og til huset. Bare det”.

Faren hennes, Sergio Barcello (65), jobbet med å hugge eukalyptustrær. Moren, Oraides Alves de Farias (51), jobbet i hjemmet. Da de flyttet under landbruksplast, var de seks søsken. De flyttet fra leir til leir fem ganger. Slik bodde de i over seks år før de fikk sin egen jord. ”Der bor den ene ved siden av den andre”, forteller hun. ”Barn leker mye sammen. Nå, i bosettingen, er det mindre. Det er best her. Jeg liker ikke å bo så nære folk, før fikk man fort stygge kallenavn og folk gjorde narr av hverandre. Nå er det ikke sånn”, sier hun før hun går og sjekker brødet.

Hennes oppgaver i huset? ”Ordne gårdsplassen, vaske opp, tørke, lage mat også. Vaske klær. Alt som man må gjøre i hjemmet”, sier hun. ”Jeg liker ikke å arbeide i huset. Alle dagene det samme, det er dritt”, fortsetter hun i en rolig og klar tone. ”Er det noe av dette du liker?” spør jeg. ”Bare noen ting. Jeg liker å vaske opp. Tror det bare er det. Men jeg jobber heller i huset enn på jordet”.

Adriana har to brødre på 14 og 17 år som bor hjemme. Jeg spør henne hvorfor de jobber så lite. ”Jeg vet ikke. Fordi de… jeg vet ikke.”, sier hun, før oppmerksomheten lander på beina mine. Jeg klør. ”Haha, Petter er full av stikk”, ler hun. ”Er det ikke urettferdig?”, spør jeg i et forsøk på å holde på samtalen om arbeidsdelingen hjemme. ”Det er det”, sier hun, uten å sette punktum. ”Urettferdig”, sier hun, hun smaker på ordet.

Forrige måned var det samling for barn og unge som bor i området, arrangert av MST. ”Der var en lek hvor vi skulle finne en mynt med munnen, gjemt i masse mel. Alle måtte vete ansiktet sitt da det var deres tur. Laget mitt vant. Det var kult.”, forteller hun. Flest venner har Adriana på skolen. I bosettingen har hun få. ”Det er ikke fordi jeg ikke liker noen her, at jeg ikke går med dem. Det er bare ikke så mange 13-åringer her”, sier hun. På samfunnshuset spiller barn og voksne fotball i helgene. Hun har banket meg i fotball hjemme på gården, men liker ikke å være på samfunnshuset. ”De skulle hatt et damelag her, bare med damer, uten å blande med menn.”

Når Adriana blir eldre, vil hun ikke bli i bosettingen. Det er hun sikker på. Hun vil heller ikke okkupere selv. Kanskje hun vil studere, hun liker skolen. ”Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, klart jeg ikke vet, hvem vet hva som vil skje. Men en dag må jeg forlate huset…”, sier Adriana. ”Da… det er vanskelig. Jeg vil ikke til byen. Jeg vil bli på landet.” Hun forteller om byene i nærheten, at hun kan dra dit for å utdanne seg etter videregående. Hun nevner pedagogikk. ”De har alt mulig der”, sier hun.

Før hun spør - ”Vil du ha kaffe og brød?”.

Mentaliteten

2008-03-21T06:36:00.000-07:00

De utrolig bra bildene er tatt av Kine Skogås Fristad: kine_fristad@msn.com.

Alle mennesker har et potensial. Vi kan flire av denne klisjeen som av alle andre klisjeer. Jeg vil foreslå at vi tenker over den istedenfor. Dra inn pusten og slipp den: hva kan vi bli, og hva gjør at vi blir som vi blir?

Vi blir påvirket av alt rundt oss. Hva er alt rundt oss? Det er verden. Hva er verden? Jeg kan si mye om verden; at den er grønn og blå, at den er vakker og at jeg kjenner mange fine mennesker som bor på den. Dessverre vil jeg fremheve noe annet. Verden er kapitalistisk. Sterke hender har formet jorda da den var myk og formelig; snart vil den smuldre opp, tørr og tungrodd.

Den kapitalistiske verdenen vår deler mennesker opp i forskjellige båser. Noen mennesker får fine båser, andre får stygge båser. Noen får hoppe rett i himmelsenga, med over- undermadrass, og ikke engang med en ert underst. Andre havner på en litt ukomfortabel feltseng som du kjenner sprinklene på – men det går greit likevel; livet er helt ok. Så har vi de som havner rett i søpla. Vår verden, den kapitalistiske verden – der frihet er et sentralt ord – har tatt seg frihet til å forandre litt på den menneskelige natur. Noen mennesker blir ikke født for å leve, de blir født for å dø. En hel verden forteller dem det – vi kaller dem fattige mennesker og de er en klamp om foten, et uheldig biprodukt, en skitten side i en hellig historiebok.

Hvor radikalt er det å kalle vår verden et system? Jeg synes det er en innlysende sannhet, for vi blir satt i system med en gang vi blir født. Blir du født i et blikkskur i São Paulos slum, er alt lagt opp for deg slik at du skal dø i et blikkskur i São Paulos slum. En gang til: hvis du er en mørk jente og født i Morro de Piolho – lusenes haug - er du satt i det samme systemet som en hvit gutt født få kilometer unna, men i feil ende: Barrio Paraiso trenger ingen norsk oversettelse. Dette er rike mennesker og fattige mennesker og deres potensial. Som en bonde svimerker kua si, svimerker vår verden barn som denne jenta: UBRUKELIG – eller hvis hun er heldig – ARBEIDSKRAFT. Billig arbeidskraft. Utdanning, jobb, hverdag; alle handlinger skjer med tillatelse fra disse allmektige og magiske ordene. Magien er forbløffende; uten den vanskeligste knuten eller den største hengelåsen blir folk bundet opp og låst inne for livstid – og jeg vil heller lage et nytt ord mens jeg er i gang – låst inne for dødstid. Tiden du er fanget før du dør.

I et hvert vepsebol finnes det honning, i enhver asfaltjungel finnes spor av våt sement, i et hvert diktatur finnes det en illegal avis, en illegal radio, noen stemmer som egentlig ikke skulle snakket. I Brasil; et land med overskudd av matproduksjon og tv-apparater, med 23 millioner mennesker som sulter og 30 millioner analfabeter; 30 millioner svimerkede mennesker som kun har kunnskap om sin egen ubrukelighet – finnes MST. MST jobber for jordreform, de jobber mot at én prosent av befolkningen eier femti prosent av landområdet, slik det er i dag. MST er den portugisiske forkortelsen for ”de jordløse bønders bevegelse”.

Dette er kampen, men taktikken for å vinne den er like bred som porten til himmelriket er smal. Hvis dette hadde vært en kamp kun for bønder uten jord, hadde den kommet til kort. MST kjemper for sosial rettferdighet og folkelig suverenitet. Dette er deres ord, og jeg formulerer det på min måte: MST kjemper for at en hver person skal bli født inn i denne verden uten at historien allerede er skrevet for henne. Hun skal selv skrive historien, være en aktiv del av den. For å skrive historien, må vi vite at vi er i stand til det: jeg kan. Du får ikke lenger servert et tankesett ved fødselen. Tankesettet skal du skape selv. Dette er hva vår kapitalistiske verden frykter mest: mentalitetsforandringer.

”Hvorfor”, sier Enio de Farias, ”hvorfor – er det viktigste ordet i MST”. Vertsbroren støtter albuen mot spaden. Jeg lener meg mot oksekjerra. Vi er på jordet. Oksekjerra er snart fullastet med kalk. ”Hvorfor bruker jeg kalk og ikke kjemiske midler? Jo, det er fordi dette er bedre for jorda. Hvorfor bruker jeg okse og kjerre og ikke traktor? Jo, fordi dette er bedre for jorda. Og jeg behøver ikke olje og diesel”.

Han smiler bredt. Jorda smiler tilbake. Snakkingen tar over for arbeidet. For når de Farias snakker om MST tar det en stund før han stopper. ”Enio har våknet til etter han ble aktiv i bevegelsen”, forteller naboene. Fra å være en stille og beskjeden fyr er han nå koordinator for utdanning i bosettingen. Ved siden av å dyrke jorda sammen med foreldrene sine, studerer han. I januar begynner han på universitetet. Etter syv år i forskjellige okkupasjonsleire, har han bodd fire år i bosettingen Anita Garibaldi. Enio er 26 år.

”Jeg har lært mer på syv måneder enn det jeg gjorde seks år på skolen”, forteller Luis Fernando i mørket på vei hjem fra dagens MST-skoleøkt. ”Da jeg gikk på skolen sloss og kranglet jeg mye med læreren”, sier han. På aktivistskolen i bosettingen Patría Livre sloss de ikke, men de lærer å kjempe. Kjempe for et fritt fedreland og for en fri og deltagende stemme.

Luis Fernando ble med i MST i januar, og har siden bodd i en okkupasjonsleir. Jeg blir overrasket da han sier han er sytten år, ”du virker mer moden enn en syttenåring i Norge”, sier jeg. Da han forteller hva han har brukt livet sitt på etter sjetteklasse, faller brikkene på plass. Først jobbet han med å høste og tørke tobakk. Ingen advarte om helsefarene ved tobakkplantasjen, og ingen brydde seg. Ovnen som tørket tobakken var ødelagt og herjet med arbeiderne. Høstingen var tung. ”Faktisk, en lidelse” sier han på en behersket og nøktern måte. Da ovnen ikke orket mer, måtte han finne en ny måte å selge kroppen sin på. Tømmer ble neste hans neste herre. Felling og lemping av trær, for én jordeier.

Via noen venner av Luis Fernandos far, kom familien i kontakt med MST. ”Jeg har blitt interessert politikk”, sier han, og han ser allerede nå sin utvikling i forhold til sine venner som fortsatt arbeider for jordeieren.

”En autonom, kulturell ledetråd, når den er genuin, krever og fremmer dype forandringer i alle eksisterende strukturer” skrev Eduardo Galeano ni år før de første jordløse bøndene slå over ende sin første storgods-grind. ”Det finnes en vei, det finnes en fremtid”, sier Enio før han leier oksene av gårde. Slike ord finner man ikke i lushaugen i São Paulo, i kapitalismens kjerne. MST skaper en bevissthet som ellers ikke er tilgjengelig i det brasilianske samfunn, eller i et hvert kapitalistisk samfunn. MST vil bruke alle mennesker og deres tanker i kampen for en bedre verden.

"Alle de jordløse - studerer"

Gatekunst

2007-10-27T17:01:00.000-07:00

De fire fórste er fra São Paulo. Resten er fra Lisboa.
Venstre:

Mye politi

Lite rettferd

Venstre:

Jeg tar abort

Du tar abort
Hun tar abort

En rettighet

Et valg!

Bildeoppdatering II

2007-10-12T16:36:00.000-07:00

Bildene er tatt av Kine Skogàs Fristad. Takktakk!

Estudantes da Geografia: Unidos vêm serémos!

Bildeoppdatering

2007-10-12T09:57:00.000-07:00

Venstre: Hele familien er med naar MST kjemper.

Venstre: "Leve feminismen":Bildet fant jeg paa en stand for utveksling til USA. Kulturutveksling paa sitt beste.

Ventre: Brasil hyller sin voldstradisjon paa nasjonaldagen.

Fra bosettingen.

Med dei tøffaste bøndene i by'n

2007-10-12T09:34:00.000-07:00

Skrevet av Siri Helle, toliveindiscontent.blogspot.com. Takktakk!

24. september mobiliserte de Jordløses bevegelse til politiske markeringer i hele landet. Den nasjonale mobiliseringa til MST begynte som ein fest. Kjenner du munnhellet om latinos som alltid møter opp ein time eller tre for seint? Det er herved tilbakevist. I bosetninga Patria Livre møter dei i alle fall opp åtte timar før avreise. Må jo rekke å danse fyrst!

Eg inntar ein litt passiv haldning på sida av lokalet. Har verkeleg ikkje peiling på kva eg kan vente meg no. Tør eg håpe på noko fantastisk? På massevis av folk i gatene, folk i raudt, som går under det same flagget, ropar dei same ropa. Tør eg håpe på ekko i husveggane?

Vi reiste til Florianapolis med to hovudkrav: Legalisering av alle okkupasjonsleirar i Brasil, kor det i dag bur 150 000 familiar, og ei endring av den økonomiske politikken i landet. Tidleg, tidleg om morgonen mandag 24. september lasta vi av potetene, madrassene og gasskomfyrane våre utanfor møtesalen til delstatsparlamentet i Santa Catarina. Vi hadde fått vite at vi skulle sove på ein Offentleg stad, men dette var kanskje litt meir enn vi hadde rekna med likevel. Etter litt diskusjon med politiet fikk vi lov til å bli, og to – tre hundre MST-aktivistar spreidde flatsenger utover det blankpoler te steingolvet i myldrearealet. Det såg mykje meir heime ut med det same.

Den fyrste marsjen
Etter morgonkaffi, eit par møter, oppkvikkande talar og tørrtrening på kamprop var det klart for dagens fyrste marsj. Og då meinar eg marsj. Burde ha visst det, har sett det på bileter, men blei likevel overraska over oppstillinga i to rekker, ein meter mellom, flagga vendt innover. Ulike land, ulike skikkar, antar eg. Artig var det no lell. Vi gikk til sekretariatet for storgods, sola skein, stemmene bar og folk glodde. Vel framme stilte vi oss på trappa, TV kom og vi sang, og vi leverte krava våre til dame som jobba der. Ein liten del av ein mykje større kampanje. MST hadde aksjonar i 10 stater den fyrste dagen, blant anna blei jordfordelingsmyndigheiten INCRA okkupert fleire stadar.

Dei to hovudkrava var vidare spesifisert i 17 konkrete krav om alt frå mjølkestandardar til kulturtilbod i busetnadane. Målet med mobliseringa var likevel ikkje å oppfylle alle krava, då hadde vi nok sutte der enda. Målet var å innleie forhandlingar med regjeringa, og allereie den fyrste kvelden såg det lyst ut. Kanskje kunne vi reise heim før vi hadde tenkt? Men ville vi no eigentleg det?

INCRA
Dagen etter var det ny marsj. No var det jordfordelingsmyndigheiten INCRA som var målet også i Florianapolis, men sidan det allereie hadde vore okkupert skulle vi berre markere oss litt. Hovedpoenget med dagen var at vi hadde fått taletid i Delstatsparlamentet seinare på dagen. Men fyrst var det altså å stille seg opp i rekker att. Etterkvart kom det ein bil med anlegg og høgtalarar, det hjelp alltid på: litt dans og sang medan vi hang utanfor INCRA-kontoret hjalp på stemninga i midt på dagen-varmen. Byråkratane på kontoret såg ikkje veldig overraska ut – det var nok heller ikkje fyrste gongen gata utanfor arbeidsplassen deira var fylt opp av røde flagg og tilsvarande farga capsar.

Men altså: snakke for delstatsparlamamentet. Santin fekk æra av å gjere det. Poenget var visst ikkje snakkinga så mykje likevel, men at nasjonalt TV var der. Dei intervjua til og med oss! Petter og Kine fekk sei på engelsk at vi var frå Noreg og støtta MST. Vi veit ikkje om det kom på TV, men uansett er det visst ikkje så ofte nasjonalt TV dekkar MST på eige initiativ. Internasjonal støtte skadar ikkje!

Mot huset til guvernøren
Sa eg at det viktigaste denne dagen var møtet? Då må eg visst ha gløymt demoen med 2000 – 3000 fagforeningar vi gikk i på kvelden. Fagforeiningane til offentlege helsearbeidarar hadde delstatsmøte i Florianapolis og markerte motstand mot privatisering og trygdereform med ein demonstrasjon utanfor huset til guvernøren.

No var det og slutt på å gå på linjer, noko i alle fall eg satte pris på. Artigare når ein kan rusle litt rundt og kjenne på stemninga og svinge fritt med flagga.

Så fekk vi sett Brasil sitt terrorpoliti og. Dei var skumle. Med finlandshetter og AG3 og ellers god polstring stod dei oppstilt langs vegen, samt køyrde forbi i opna bilar. Terrorpoliti mot sjukesystrer. Vi kunne ikkje la vere å la oss provosere litt, men passa på at dei ikkje såg det. Men tenk på kva det kostar! Terrorpoliti er ikkje billeg. Vi stod utanfor huset til guvernøren i ein halvtimes tid og holdt nokre appellar. Kva trudde dei?!

Men eg skal ikkje la politet føre til at eg bagatelliserar. Det var veldig, veldig fint å vere der, og føltes rett og riktig og viktig på alle måtar. Når dei til og med hugsa oss (den norske brigade) i appellane var tårene nær. Det var skumring, det var flagg, det var grønt terror-lys fra huset til guvernøren, det var akkurat passe vind til at flagga blafra. Det var slik det skulle vere.
Etter dette drog vi heim, men det var heilt i orden. Vi var mette uansett. Og ja; eg hadde høyrt ekkoet.

Roper for å bli hørt

2007-09-14T06:12:00.000-07:00

Å studere humanistiske fag i Brasil er ikke lukrativt. Blant annet derfor okkuperte studentene rektoratet på det føderale universitetet i Florianópolis, Santa Catarina (UFSC) forrige uke for å stille sine krav.

En liste på 17 krav ble presentert første dag av okkupasjonen. Disse dreide seg om lokale så vel som nasjonale saker. Kravene på lokalt plan dreier seg om dårlig tilgang på studenthybler, mat og bøker. Ser man på kravene som gjelder hele utdanningssystemet i Brasil, får man et innblikk i en studenthverdag langt fra åpne studieplasser og gratis lege. Privatisering av de offentlige universitetene er det største problemet.

- Utdanning blir kjøpt opp etter en privatiseringsmodell hvor studenter har gått fra å være individer til konsumenter. De må kjøpe utdannelsen. Rettigheten vår har blitt en vare, sier Marcío Montenegro, talsmann for okkupasjonen og geografistudent ved UFSC.

Sponset utdanning
Tolv prosent av universitetene i Brasil er offentlige. En av dem er det føderale universitetet i Santa Catarina. Likevel er en slags snikprivatisering i ferd med å ta form. Dette dreier seg om private stiftelser som sponser visse studieretninger. Slik blir noen studier mer lukrative enn andre. FEESC er et eksempel på et slikt fond. FEESC sier deres mål er å gi støtte til forskningen. De vil knytte kontakter med studieprogrammene på universitetene, både realfag og samfunnsfag, står det på deres hjemmeside. Student ved UFSC, Felipe Queiroz, forteller om FEESC fra sitt ståsted som geografistudent:

- Støtten av visse fag er urettferdig fordi noen fag blir mer privilegerte enn andre, når det gjelder økonomi, bøker og annet materiell. Filosofi, historie og samfunnsfag blir ikke prioritert. Studieretninger som for eksempel ingeniør og medisin blir støttet, fordi de produserer til markedet. En filosof produserer ingenting av interesse for Brasil, sier han.
Queiroz forteller om et universitetslaboratorium i São Paulo som forsket på tropiske sykdommer. Etter FEESC kom inn med sponsing, gikk de over til å produsere kosmetiske produkter. Denne trenden startet for om lag ti år siden.

Mangel på professorer
Et annet problem er stipendet. Per i dag mottar studentene 900 kroner i måneden, som skal dekke materiale, bosted og mat. Studentene krever en økning til 1250 kroner.

- Den generelle oppfatning er at studentene ved de offentlige universitet har mye penger. Det er feil. Mange studenter går sultne for å studere, sier Queiroz.

Okkupasjonen varte i ni dager. Studentene slo seg ned i aulaen i rektoratet med telt og madrasser, og tapetserte vegger med plakater og slagord. ”Vi kjemper for brødsmulene”, ”Geografien i krise” og ”Rektoratet er stengt fordi kvaliteten på utdannelsen ikke eksisterer” fylte veggene, og musikken stod i taket. De fleste studentene som okkuperte studerer historie, geografi og samfunnsvitenskapelige fag. Kampen var klar; studenthverdagen er uakseptabel. Det er mange ubesatte stillinger: psykologi mangler ti professorer, geografi mangler ni, helse og sosialfag ni, og elektroingeniør mangler to professorer.

Svekket mobilisering
31.august, etter ni dagers debatt, fikk universitetsledelsen den rettslige godkjennelsen til å forvise studentene fra rektoratet. De om lag to hundre okkupantene unngikk konfrontasjon med politiet. ”Rektor, vår undertrykker , vi vil ha professorer, ikke politi” ljomet over campus da studentene forlot rektoratet. De ble enige om å fortsette kampen på andre måter. Mobiliseringen er midlertidig svekket, og studentene føler seg oversett. Rektor Lùcio Botelho har et annet syn på saken.

- Ikke alt vi forhandlet om ble akseptert. Mange av kravene er ikke bare rettferdige, men nødvendige. Som for eksempel byggingen av nye studentblokker, som var påbegynt før okkupasjonen, sier han til nettstedet ClicRBS.
- Dette er politikerspråk, sier Queiroz. Han sier han skal forbedre, men ikke hvordan. I tillegg skylder ledelsen på regjeringen og skyver ansvaret fra seg, sier han.

- Lula mistet sine folkelige trekk
Et år inn i sin andre regjeringsperiode, har president FULLT NAVN Lula mistet sin tillit hos studentene. Studentene skammer seg over at de stemte på han, og sier det finnes ingen politiske alternativ for dem i Brasil. Lulas parti, arbeiderpartiet PT, er ikke lenger et parti til venstre på den politiske skalaen. Økonomiprofessor og president ved latinamerikansk institutt på UFSC, Niodo Riques, forklarer:
- Regjeringen Lula har mistet alle sine folkelige trekk. Han representerer overklassen. Det eksisterer ikke helse, utdanning eller en politisk økonomi for folket, sier han.
I 2005 vedtok regjeringen at 1,5 millioner nye studenter skal være i utdannelse innen 2011. Seks høyskoler skulle få universitetsstatus, og det skulle bygges fire nye universiteter. Ingenting har så langt blitt gjort for å få til dette.

Flere kamper
Det er ikke bare studentene som har ropt ut sin misnøye til utviklingene i det Brasilianske samfunnet. Arbeidere på universitetet hadde streiket i 90 dager da streiken ble avsluttet på Brasils nasjonaldag, 7. september. Streiken dreide seg i hovedsak om lønn, og de krevde hyppigere stillingsutlysninger. Ingen av kravene ble møtt.
Samtidig pågår kampen for å hindre privatisering av universitetssykehuset i Florianópolis. Brasil har vært preget av privatisering siden 90-tallet, i tråd med neoliberale retningslinjer. Universitetssykehuset er det siste offentlige sykehuset i Florianópolis.
Okkupasjon og streik er ikke uvanlig i Brasil, og resultatene er få. En vanlig oppfatning er at studentene er for radikale, og at vandalisering settes foran dialog. Okkupasjonen fikk også kritikk for å være overilt og lite planlagt. Radikalisering og politisering av studentmiljøer er tema på universiteter over hele Brasil.
”Gratis utdanning er en rett for folket og en plikt for staten”, skriver fagforeningen for høyere utdannelse på sine nettsider. Tre prosent av Brasils ungdom har tilgang på høyere utdanning.

---

- Studenter på det føderale Universitetet i Florianópolis sør i Brasil protesterer for et bedre universitet.

- Fra 1997 til 2003 økte privatiseringen av utdannelsen gjennomsnittlig med 17 % i året.

- I denne perioden økte antall studenter i private utdanning fra 390.000 til 996.000.

- 80,3 % av studieplassene i Brasil er i privat sektor.

- Private stiftelser sponser enkelte studieretninger.

Foto over: Kine Skogás Fristad. Foto under: Taynah Miranda og Fabricio Finardi. Takktakk!

Flere bilder og en video fra Universitetet!

2007-09-13T08:41:00.000-07:00

Rektoratet dagen etter okkupasjonen var over

Markeringen startet ved innkjóringen til universitetet, hvor veiene ble sperret.

"Vi kjemper for bròdsmuler"

Inngangen til rektoratet under okkupasjonen

Triksing!

Et spørsmål om råderett

2007-09-09T00:18:00.000-07:00

Folket går til stemmeurnene for å annullere privatiseringen av et av verdens største gruveselskap.

Én uke før Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva ankommer Norge gjennomføres det en uoffisiell nasjonal folkeavstemning i hele Brasil. Det er privatiseringen av et av verdens største gruveselskap, Companhia Vale do Rio Doce, som står i fokus.

I Brasil: Ellen Henrikke Aalerud

Det er ikke bare i Norge at befolkningen er opptatt av hvem som skal eie og forvalte naturressursene. Selv om Brasil ikke har en hjemfallsrett, har det brasilianske folket likevel et ønske om at naturressursene som finnes på det brasilianske territoriet skal komme hele befolkningen til gode. Derfor samles fagbevegelsen, organisasjoner og folkelige og sosiale bevegelser for å holde en uformell folkeavstemning i hele Brasil. Hovedfokus for folkeavstemningen er privatiseringen av nasjonaljuvelen gruveselskapet Companhia Vale do Rio Doce (CVRD), Latin Amerikas største gruveselskap.

Nasjonalt eierskap

Ifølge Antônio Carlos Spis, ansvarlig for samarbeidet med sosiale bevegelser i fagforbundet CUT (brasilianske LO) handler folkeavstemningen først og fremst om nasjonal råderett over naturressursene:

- CVRD har store reserver av ulike typer mineraler i undergrunnen. Det har også de største jernforekomstene under åpen himmel i verden. Naturen har brukt millioner av år på å fremstille disse mineralene. De tilhører det brasilianske folket. Det er folkets arv.

Selskapet CVRD, som også er eier av et silikonmanganverk i Mo i Rana, Rio Doce Manganese Norway, er registrert på børsen i São Paulo og New York. Ifølge arrangørene av folkeavstemningen sitter utenlandske aksjonærer på den største andelen av aksjene i selskapet. Brasilianske private investorer sitter på 19 % av aksjene og myndighetene har en eierandel på 5,5 %.

Kontroversiell privatisering

Privatiseringen av CVRD er kontroversiell på grunn av den lave prisen og hvordan salget ble gjennomført. Det var et nasjonalt selskap som gikk bra økonomisk og som hadde store verdier. Spis legger vekt på den lave prisen:

- Myndighetene solgte CVRD for 3,3 mrd real på den tiden (10 mrd kroner), et selskap som er var verdt nesten100 mrd real (300 mrd kroner). Derfor bør auksjonen kanselleres.

Salget ble anmeldt til det brasilianske rettsvesen i 1997 av 107 ulike aktører. Etter å ha støvet i en skuff har saken blitt tatt opp igjen i år, og dette er en av årsakene til at folkeavstemningen gjennomføres i september. Advokat Eloá Cruz, som jobber med anmeldelsene hevder i et intervju til nyhetsbyrået Adital at det foreligger tilstrekkelig med bevis til å tilbakestille salget, blant annet grunnet de to selskapene som verdsatte selskapet, Bradesco (den største privateide banken i Brasil) og det amerikanske selskapet Merril Lynch:

- Bradesco, gjennom Bradespar sitter i dag med aksjer i Valepar, opprettet for å ha eierandeler i CVRD. Merril Lynch drev forretninger med Anglo American på den tiden salget foregikk, en gruppe som deltok i kjøpet av CVRD. Disse relasjonene [verdsetting og siden oppkjøp av samme selskap] er forbudt i brasiliansk lov og er tilstrekkelig for å annullere salget.

På 1990-tallet førte daværende president Fernando Henrique Cardoso en politikk i tråd med retningslinjer fra det såkalte Washington Consensus og IMF, det internasjonale pengefondet, som anbefalte staten å eie minst mulig. CVRD var det første store selskapet som ble privatisert. I alt ble 65 selskaper privatisert mellom 1991 og 2000. Hovedargumentet for å privatisere CVRD var å bruke inntektene av salget til å nedbetale statlig gjeld. Utenlandsgjelden steg imidlertid fra 181 mrd dollar i 1996 til 243 mrd dollar i 2000 (WB).

Konsesjon

Altair Lavratti, jurist og medlem i delstatsledelsen i MST (De jordløses bevegelse) i Santa Catarina vektlegger at selskapet fikk en konsesjon på ubestemt tid som omfatter et område på 23 millioner hektar:

- Konsesjonen som har blitt tildelt CVRD er lovstridig. Det faktisk et juridisk overgrep. Grunnen tilhører den brasilianske Unionen. Den brasilianske staten har mistet kontrollen gjennom konsesjonsgarantien.

Konsesjonene gir CVRD tillatelse til å utvinne det som finnes av mineraler og metaller uten at den brasilianske staten eller noen andre har kontroll over hva som skjer. Den brasilianske loven forbyr utlendinger å eie mer enn 2 000 hektar land uten en godkjenning av Senatet eller av de Militære Styrker. I dette tilfellet har ingen godkjenning blitt gitt.

Kritikk av Lula

Det er ikke bare privatiseringen av CVRD som tas opp til diskusjon under folkeavstemningen, men det er det eneste spørsmålet hele den brasilianske venstresiden klarer å enes om. President Luiz Inácio Lula da Silva har stilt spørsmålstegn ved privatiseringen av selskapet CVRD. Lula uttalte under valgkampanjen i 2006 at privatiseringen av CVRD var fryktelig dårlig for landet. Myndighetene stiller seg ellers tause til både folkeavstemning og nasjonalisering. Lavratti hevder at folkeavstemningen ikke er et direkte angrep på presidenten:

- Vi ønsker ikke å motarbeide Lula, men det er også en kritikk. Det har ikke blitt gjennomført jordreform, og den er ikke engang på dagsorden. Arbeidsreformer, politiske reformer og trygdereform er i den brasilianske elitens interesse. Det er tema som bør diskuteres, men ingen vet noe om dem. Folk har rett til å vite og det er de sosiale bevegelsenes plikt å informere folket.

Folkeavstemningen

Poenget med folkeavstemning er at den skaper debatt og virker som et rom der deltakerne kan få politisk skolering, bevisstgjøring, ansvar og deltakelse. Ifølge Lavratti er det et viktig instrument for å få fram folkets mening i et land der noen få mediegiganter bestemmer hva som skal sette dagsorden for den politiske debatten:

- Folkeavstemningen er et arrangement som vil gi legitimitet til det brasilianske folkets mening. Det vil ha legitimitet fordi det kommer fra folket, det kommer fra den rettmessige eieren til denne arven. Vi har ytringsfrihet og vi vil bruke den.

Det er tredje gang sosiale og folkelige bevegelser og organisasjoner arrangerer en folkeavstemning. Den første ble arrangert i 2000 om utenlandsgjelda og dens gyldighet, der mer enn 6 millioner brasilianere deltok. I 2003 ble det holdt folkeavstemning om ALCA, eller FTAA, den allamerikanske frihandelsavtalen. Lavratti peker på at denne folkeavstemningen var et viktig bidrag til at myndighetene ikke skrev under den omstridte avtalen med USA.

Spis i CUT håper på minst 11 millioner stemmer:

- Under folkeavstemningen mot ALCA klarte vi å få over 10 millioner stemmer. Nå ønsker vi å mobilisere like mange eller flere. Vi håper på 10- 11 millioner stemmer. Vi ønsker at salget skal kanselleres og at vi kan skape en debatt i samfunnet.

Blant arrangørene av folkeavstemningen kan man finne fagforeningen CUT (brasilianske LO), MST (De jordløses bevegelse), UNE (Nasjonal studentunion), Consulta Popular (Folkerådet), kirkelige organisasjoner og en rekke sosiale og folkelige organisasjoner.

Folkeavstemningen holdes den første uka i september og avsluttes den 7. september. Det er ikke tilfeldig at arrangementet avsluttes på denne dagen. Det er den brasilianske nasjonaldagen, men også en dag brukt for å markere over 500 år med okkupasjon og undertrykkelse. Aksjoner kalt ”De utstøttes skrik” brukes for å påpeke alle former for ekskludering og finne mulige utveier og alternativer. ”De utstøttes skrik” består av de ekskluderte folkegruppene i Latin Amerika som sammen og hver for seg kjemper for å bli hørt og for å få tilgang til naturressurser som engang tilhørte den latinamerikanske befolkningen.

Tekst: Ellen Henrikke Aalerud, Koordinator for Latin- Amerikagruppene i Norges (LAG) solidaritetsbrigader til Brasil.

Faktabokser:

* Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva kommer til Norge den 13 -15. september.
* Companhia Vale do Rio Doce er Brasils nest største selskap etter Petrobras og har 44 000 ansatte i Brasil.
* Selskapet ble privatisert i 1997.
* Det er verdens største eksportør av jern og det sitter på 11 % av verdens bauxittreserver.
* Selskapet har aktiviteter på alle kontinenter, i 32 land og i 13 delstater i Brasil.
* Bruker 5 % av elektrisitetsforbruket i Brasil.
* Selskapet hadde et overskudd på 10,937 mrd brasilianske real eller 33 mrd kroner i 2006.

Én type Brasil

2007-09-08T20:09:00.002-07:00

Nå har jeg bodd to uker i Florianópolis i Sør-Brasil. Sammen med gruppa jeg reiser med har jeg gått på språkskole. Vi har møtt en masse spennende folk også, deriblant MST i Santa Catarina. Vi har også deltatt i folkeavstemningen for avprivatiseringen av et gruveselskap (Les egen sak).

Først og fremst er Florianópolis europeisk. Jeg tenker faktisk mer ”europa” enn jeg tenker Latin Amerika, hvertfall når jeg sammenligner med Guatemala hvor jeg bodde for to år siden. En ting er hudfargen til folk; de er en fin miks her som ellers i Brasil, men flesteparten av folka her er hvite. En annen ting er hvem de identifiserer seg med. Og de identifiserer seg med Europa, som mange andre Brasilianere gjør. Dette har vel med velstanden å gjøre. Mange folk har det veldig bra i Florianópolis, og fylket Santa Catarina er et av de mest velstående fylkene i Brasil. Likevel har de en slum (favela) i sentrum som vokser, likevel er du privilegert dersom du går på skole. Jeg tror det er naturlig for folk å identifisere seg med Europa, fordi i Europa er vi rike, og ikke fattige og skitne som i Brasil og resten av Latin-Amerika.

Brasilianere er først og fremst konsumenter. Dette fortalte læreren min på språkskolen, og det overrasket meg. Folk i Norge er først og fremst konsumenter sa jeg, og tvilte på at det kunne være like ille her. Læreren sa at brasilianere kjøper utrolig mye ting, ting de ikke har bruk for. Hun kommer fra middelklassen, og var ikke radikal i måten hun snakket på. Da jeg var på de store kjøpesentrene her i byen, kunne jeg skjønne hva hun snakket om. Som i Nord-Amerika, er konsumkulturen enda mer hissig enn i Norge. Mer om dette senere…

Jeg vet at noen av dere som leser dette kjenner godt til Brasil og folk her. Føl dere fri til å legge til ting her! Trykk på blyanten i bund.

Jeg ble kjent med studentene her i Florianópolis. Det var en utrolig sterk opplevelse. Dette er i og for seg en klisjéuttalelse, men det var noe spesielt med å bli kjent med studenter som sier de gikk sulten for å studere, og som ikke har nok professorer i fagene sine. En av dem sa ”Jeg gjør tre ting: jeg studerer, jobber og leser. Jeg dropper sovingen”. Jeg møtte han en søndag på en kafé i utkanten av øya i Florianópolis. Et par dager senere prikker han meg på skulderen inne i rektoratet som studentene hadde okkupert. Jeg ble glad og overrasket over å se han igjen i den settingen.

I morgen drar vi til hver vår MST-bosetting. Jeg skal leve sammen med en familie der. Jeg vet svært lite – men det jeg fikk høre, høres bra ut: jeg skal bo sammen med Enio, en fyr på 26-27 år. Vi kommer til å bo i huset rett ved siden av moren hans. Hun har født elleve barn, og ligner visst på en romantisert versjon av en 1800-talls bonde fra den norske fjellheimen, men stakk og det hele. Det blir bra. Snakkes!

MST og jordreform

2007-09-08T20:09:00.001-07:00

De neste fem månedene skal jeg jobbe med De Jordløse Bønders Forening (MST) i Santa Catarina, sør i Brasil. Jeg er brigadist i Latinamerika-gruppene, en organisasjon som blant annet jobber med grasrotsbevegelser i Mexico, El Salvador, Nicaragua, Brasil og Bolivia. Vi er en gruppe på tolv, de fleste er studenter.

MST jobber for jordreform og et bedre liv for bønder i Brasil. 23 millioner brasilianere sulter, til tross for at det blir produsert for mye mat. Brasils historiske utvikling og sammenheng med storgodsproduksjon og konsentrert jordeierskap er essensielt (Se ”Kort om Brasils historie). Dette er utgangspunktet for MST sin kamp.

MST ble dannet i 1984. Til tross for sin opprinnelse fra katolske bevegelser, stadfestet de sin autonomi: MST er uavhengig av religion og politiske partier. I dag er MST Latin-Amerikas største sosiale bevegelse. 1,5 millioner Brasilianere er ute etter å skape et alternativ til den samfunnsmodellen som eksisterer i dag; en samfunnsmodell basert på avhengighet og påtvungne reformer. Her blir det åpenbart siktet til USA og Europa, men det blir for lettvint å skylde på enkeltregimer. MST vil sette en stopper for et system som gjør Brasilianske bønder til produsenter for ”vesten”; strippet for medbestemmelse og råderett over egen arbeidskraft og naturressurser. Kommer med eksempler senere.

Jeg kommer til å snakke mye om hvordan jeg mener dette henger sammen.
Jordreform er en stor del av løsrivelsen fra den regjerende samfunnsmodellen. Jordreform dreier seg om å overlevere landet i Brasil til småbønder uten arbeid. Grunnen til at MST ønsker en slik ekspropriering av jord, er landområder som ligger brakk. Enorme områder på størrelse med Belgia ligger ubrukt. Samtidig lever småbøndene et liv under minstelønn/slaveri på storgods for en steinrik godseier. Steinrik fordi utnyttelsen av Brasilianske småbønder er rå og tydelig (kommer tilbake til dette seinere).

Disse enorme, brakke jordområdene blir ekspropriert. Alternativet til dagens slaveliv for den brasilianske bonden er i MST-bosettingen. En MST-bosetting er rett ut en landsby, en bygd, et tettsted – et samfunn som blir planlagt, bygget og designet av og for MST’ere. Dette samfunnet blir født før eksproprieringen: det første steget er okkupasjon.

Okkupasjon er den første fasen i dannelsen av en bosetting. Kort fortalt mobiliserer MST jordløse familier og okkuperer jordområder som ligger ubrukt av storgodseiere. I de siste årene har lovbrudd og brudd på menneskerettigheter på storgods også brukt som en måte å vinne fram med ekspropriering av jord. For det er den brasilianske stat som overleverer eierskapet: MST bruker loven for å vinne sin jord. Brasiliansk grunnlov sier at all jord som ikke utfyller sin sosiale funksjon, skal eksproprieres.

Når MST har okkupert jord, slår familier seg ned på området. I dag lever titusenvis av familier i okkupasjonsleire. Først når den brasilianske stat har godkjent eksproprieringen, kan selve byggingen av bosettingen starte. Ofte tar det tre til fem år før byggingen kan starte, fordi byråkratiet jobber sakte og velviljen er liten fra den brasilianske stat. Dette er ikke en fredelig prosess. Jordeieren vil forsvare sitt område. Å leie inn ”pistoleiros”, jo da – pistolmenn, er vanlig. Siden MST sin kamp startet i 1984, har om lag 1300 MST’ere blitt drept i forbindelse med okkupasjon av jord.

Når eksproprieringen er fullført og okkupasjonsleiren har blitt en bosetting, er forholdene fredelige. Veier, skoler, rent vann, hus, fotballbaner og vann er de første tingene som går i orden. Elektrisitet tar lengre tid.

MST er kjent for sin utrolige organisering og fra-bunnen-og-opp struktur. MST har et system basert på utdannelse og bevisstgjøring, økologi og likestilling.

Jeg kommer til å skrive mer om hva MST tenker. Deres ideologi, handlinger og pedagogikk gjennomsyrer alle ledd i bevegelsen. Det er vanskelig å forstå hvor stort MST er, også fra et objektivt synspunkt. Jeg håper jeg kan dra hjem til Norge i februar og forstå MST.

Kort om Brasils historie

2007-09-08T20:09:00.000-07:00

Brasils historie som bakgrunn for MSTs jordreform!

Brasil er verdens femte største land. Samtlige europeiske land får plass inne i Brasil. Samtidig er Brasil en av de landene hvor eierskapet av jord er mest konsentrert. Ifølge IBGE (Brasils Institutt for Geografi) eier 1% av befolkningen 46% av jordområdene. Hvordan ble det slik?

Brasil er en tidligere portugisisk koloni, og det eneste landet i Latin-Amerika hvor det snakkes portugisisk.

Den første europeeren vi er sikre på kom til Brasil, het Cabral. Året var 1500, og hans flåte var på vei til India, da de dumpet borti Brasils østkyst. Portugiserne hadde allerede funnet sjøveien til India, og planen var å ta veien dit via de mange handelsstasjonene langs afrikas vestkyst. Men strømmene i atlanterhavet går slik at når man skal sørover, lønner det seg å dra vestover. Cabral kom ut av kurs, og vips var han i Brasil. Dette er ikke så rart, fordi avstanden mellom afrikas og amerikas kyst er ikke lenger enn avstanden Oslo – Tromsø. Cabral hevdet at dette tilhørte portugisiske kongen. Fordi:

1500-tallet var tiden for de store oppdagelsene. Columbus hadde akkurat ”oppdaget” det som ble det spansktalende Amerika. Portugisiske handelsreisende hadde reist ut i løpet av 1400-tallet og hadde baser hele veien langs vest-Afrikas kyst, videre til India, faktisk hele veien til Nagasaki i Japan. Man var varme i trøya. Dermed hadde Dronningen av Castilla (Spania) og Kongen av Portugal i 1494 blitt enige om å dele alle nye land mellom seg. De trakk en linje på kartet, kartet de trodde var det korrekte bildet av verden; denne linjen gikk derfor tvers gjennom atlanterhavet. Det viste seg at dette var feil, og at denne linjen delte det amerikanske kontinentet i to.

Da portugiserne kom til det vi i dag kaller Brasil, møtte de ingen store imperier, slik spanjolene gjorde da de okkuperte dagens Mexico og Peru. Portugiserne støtte på nomader og halvnomader.

Å se hvilke rolle Brasil har hatt i verdenshandelen er en av hovedgrunnene for Brasils utvikling. Dette dreier seg om hva som ble produsert, og eksporten av disse produktene til Europa, USA og det Portugisiske imperiet.

Brasil var uinteressant for Portugal i mange tiår. Først midt ut på 1500-tallet de interessert i å etablere seg skikkelig; hittil hadde Brasil fungert som et slags stoppested og en havnestasjon for Portugal. Brasiltreet – opphavet til landets navn – var det eneste av interesse for Portugiserne. Ellers fantes det ikke mange produkter som Portugiserne kunne ta med seg til Europa og gjøre profitt på.

Dette endret seg når franskmennene begynte å blande seg inn i hva som skjedde i Brasil. De utvekslet varer i samme området, og Portugal måtte nå etablere seg for å ikke miste kontrollen. Portugal deler nå Brasil inn i 15 soner; såkalte donativos. Vi snakker om 15 stater, delt opp horisontalt med en linjal på kartet. Hvert område ble gitt til en portugisisk handelsmann: ”vær så god, her er en innmari verdifull gave, gjør hva dere vil med dem, men sørg for at dere ikke mister det til franskmennene”.

Denne måten å kolonisere dette enorme området på ga rom for dannelsen av storgods. Dette i tillegg til Brasils rolle i verdenshandelen, er essensielt for å forstå landets utvikling frem til i dag. Hvert av disse områdene hadde råderett på alle råvarer og andre ressurser som måtte finnes der. De fikk monopol på det legale systemet, de kunne danne byer og militærstyrker og dele ut land. Slik ble koloniseringen mer aristokratisk, mer patriarkalsk, og skapte et større behov for slaver enn noen av de andre amerikanske koloniene. Denne måten å analysere det på kan spesielt anvendes i forhold til nordøst-Brasil. Her ble det i enda større grad produsert få varer (monokultur) i store områder for eksport, som krevde en stor arbeidsstyrke, altså slaver. Dette gjør seg fortsatt gjeldende i Brasil.

0,2 % av urbefolkningen som levde i Brasil i år 1500, gjenstår i dag: tallet har sunket fra 3-5 millioner til 300’000.

Brasil var ledende på slavemarkedet: i 1789 fantes det flere slaver i Brasil enn frie mennesker. Fra 1540 til 1850 regner man med at 12 millioner afrikanske slaver nådde hele amerika. Av disse endte 7-8 millioner opp i Brasil. Ikke medregnet i disse tallene er de som døde under transporten. I tillegg kommer alle mørketallene.
Brasils rolle på verdens handelsmarked var klar: fra 1500 – 1700 var sukker en av de mest betydelige varene som ble omsatt globalt sett. Fra 1700-tallet kom kaffe og andre produkter.

Det som er verdt å merke seg når man leser om hvilke område som ble utsatt for intensiv produksjon først, er at det er disse områdene som er de mest underutviklede i dag. Sørstatene i USA, de karibiske øyer (med Haiti som eksempel) og Nordøst-Brasil er alle områder som er preget av stor fattigdom. Datidens sukkerplantasjer er det nærmeste man kommer et kapitalistisk system før den industrielle revolusjon: en intensiv, kapitalkrevende og utbyttende form for kapitalisme. Sukkerplantasjene var et helt konsept som ble innprentet i Brasil, og krevde sykt mye arbeidskraft. Områder som var svært viktige på 16- og 1700-tallet hang ikke med når industrialiseringen skøyt fart på 1800-tallet.
Man ser en framvoksende, global handel.

På 1800-tallet blir Brasil verdens største produsent av kaffe. Dette krevde ikke like mye humankapital. Italienere, Portugisere, Grekere, Spanjoler, Tyskere, Franskmenn og folk fra Balkan innvadrer til Brasil og leier jorda av jordeieren. Etter hvert kom gull, sølv og diamanter til å ta fullstendig av i Brasil. Gullrushet gjorde seg gjeldende, og innlandet ble utforsket.

Mellom 1503 og 1660, ankom 185’000 kg gull og 16’000’000 kg sølv den spanske havnen Sanlucár. I perioder ankom Brasiliansk gull verdt 50’000 pund i uken London, i alt verdier tre ganger de europeiske reservene. Da må vi også huske på at disse tallene ikke er fullstendige. Amerika finansierte den europeiske industrielle revolusjon.

På slutten av 1700-tallet fikk man mange nye reformer i Portugal, som også gjorde seg gjeldende i Brasil. Kongen skulle ha mer makt, og det på bekostning av kirken. Jesuittene, som var en slags religiøs orden, var de største jordeierne i Brasil. Derfor var det logisk at dersom man utviste jesuittene, kunne Kongen da over jorda. Som konger flest, levde kong P med konstant underskudd. Derfor trengte han penger. Dette fikk han ved å selge jorda si til høystbydende. Dette kan høres rart ut, men det var faktisk en slik var altså tankegangen.

Samtidig, i tråd med de franske filosofene på den tida, ble en stor befolkning sett på som et grunnlag for velferd og rikdom. Ikke nødvendigvis for Brasil sitt beste, men slik fikk man flere mennesker å skattelegge. Det ble det oppfordret til innvandring og ekteskap mellom alle raser.

Fortsatt var fortsatt gull, til en viss grad, og kaffe som fortsatte å være de viktigste produktene i Brasil. Samtidig med det forbudt med Brasiliansk industri som konkurrerte med Portugal. Dette gjaldt blant annet vin og tekstiler, og det var forbudt å lage veier inn til spesielle områder hvor det fantes gull. Dette var en klar kolonitankegang. Portugal ville sørge for at Brasil ikke ble så sterk og moderne at de ville kvitte seg med Portugal. Brasil skulle være et stort marked for å selge relativt dårlige, portugisiske produkter. Samtidig skulle Portugal tjene penger på eksport av gull, diamanter, sukker, kaffe og andre monopolordninger.
Før uavhengigheten i 1822, var det lite samarbeid mellom de forskjellige provinsene i Brasil. Hver provins fungerte som sin egen koloni med sin egen forbindelse til Portugal.

På nasjonalt plan kan konsekvensene av det omtalte storgodssystemet fortsatt sees i økonomien, i sosiale relasjoner og relasjonene mellom byen og utkanten. Økonomien er sårbar for prisvariasjoner i verdensmarkedet på grunn av avhengigheten til enkeltprodukter. Brasil har en av verdens største utenlandsgjeld; i år 2000 skyldte Brasil 235 milliarder dollar.

Til tross for at man ser en økonomisk oppsving og vekst i historiske dimensjoner, er ikke dette å se andre steder enn i statistikken. Økonomisk vekst for landet (overskuddet handelsbalansen: hva som blir eksportert – hva som blir importert) har sjeldent vært enstydende med utvikling, spesielt ikke i latin-amerika. Det blir hevdet at den utbyttingen og avhengigheten som karakteriserte slaveøkonomien før i tiden, fortsatt kan sees i Brasil i dag. Mange av dem som blir rammet av dette har afrikansk bakgrunn. De lever i dag som fattige landarbeidere eller har innvandret til byene hvor de er blant de mest sårbare. Favelaen, slummen i São Paulo, får 3000 nye innbyggere hver dag.

Steinar A. Sæther, 1. Ameniensus Latin-Amerika, UiO. Foredrag om Brasil.

Ellen Hestnes sin Cand.Polit oppgave ”Struggle over land in Brazil” (med sitater fra Freyre 2001 og Wolf og Hansen 1972), egen oversettelse.

Niodo Riques, økonomiprofessor og president i Latinamerika-instituttet, Det føderale universitetet i Santa Catarina.

Eduardo Galleano, 1973

Hvem er disse kroppene?

2007-06-06T04:47:00.001-07:00

Hadde jeg kommet fra Mars til Oslo idag, hadde jeg ikke trodd at kvinner var mennesker på lik linje med andre.

H&M, Cubus og Gina Tricot lanserer i disse dager sine bademoter. Sammen med Clear Channel og JCDs ekteskap med Oslo kommune, setter de sitt preg på byen.

Siden likestilling ble "offisielt" for 35 år siden, skulle vi tro at det hadde skjedd en forbedring siden da. Men dessverre virker det ikke sånn. Samfunnsutviklingen har bidratt til at utfordringen stadig skifter form. I øyeblikket virker full likestilling for meg som en utopi.

En av aspektene med samfunnsutviklingen jeg vil trekke frem som eksempel på en ny type utfordring, er rollen unge, sexy kvinner har fått i vårt hverdagsliv. Den tiden da vi reagerte på dristige Cindy Crawford/H&M-plakater og Pamela Anderson som dårlig rollemodell for unge jenter, er over. Nå reagerer vi ikke lenger. Som det står skrevet i A-Magasinet denne uken, er "glamour"-modellenes bidrag til den norske offentlighet er tragedie. Både som forbilder for unge jenter og som en påvirkning til vårt syn på kvinner.

Det er OK at vi leier inn damer i bikini som smører hverandre inn i såpe når en bil skal lanseres. Det er OK at Lene-Alexandras musikk blir solgt til over 80 land, flere kun ved å ha sett bilde av artisten. Det er OK at markedskreftene ser på kvinnen som en mulighet til stadig å lansere drøyere og mer sexistiske kampanjer. Vi godtar det; faktisk så liker vi det.

Det er OK at barn vokser opp og tror at det er slik det skal være.

Drap som salgsvare

2007-06-06T04:45:00.000-07:00

VGs forside fredag 25 mai er noe av det mest groteske jeg har sett i en norsk avis.

"Ikke drep meg, du dreper meg!" står skrevet i sitatform over hele VGs forside fredag. Dette fra noe VG kaller en "dødskamp".

Om dette er en del av VGs skrekkampanje for å selge flere aviser, eller om dette har nyhetsverdi, skulle jeg gjerne hørt fra VG selv. Jeg trenger en forklaring på hvorfor drap skal beskrives så detaljert som det VG gjør på side seks:

"Eks-kjæresten gikk løs på henne med en grønnsakskniv, og stakk henne flere ganger, blant annet i halsen. Dødskampen foregikk i diverse rom over flere minutter (...). Da Laursen åpnet døren ved 17-tiden, sto mannen utenfor med en blomsterbukett i den ene hånda og en kniv i den andre".

Kvinnen var utstyrt med en voldsalarm. At politet brukte for lang tid til å nå frem til stedet, er kritikkverdig og gir VG og andre aviser en god grunn til å dekke saken. Men det finnes ingen grunn til å gå så detaljert til verks som VG og andre aviser gjør gang på gang. Aftenposten viste oss for en tid tilbake en grafisk fremstilling av et drap på en mor og datter, med tittelen "drepte med kniv og hammer". Stedet der offererene hadde blitt drept, var markert med en liten illustrert eksplosjon, som i en tegneserie. I tillegg til beskrivelsene, finnes det heller ingen grunner til å blåse det opp slik de gjør. Jeg har to grunner til å si det.

Barn: barn får med seg VG og Aftenpostens forsider. Avisene har en tydelig plassering i alle kiosker og butikker i landet. Barn ned i seksårs-alderen leser dette. Dette skaper frykt og en følelse av at dette er normaltilstanden. Det er en følelse som kan være vanskelig å hanskes med for et barn.

Underholdningen: jeg ser ingen andre grunner enn underholdningsverdien til å servere leserne sine en drapssak på denne måten. Den grafiske fremstillingen forsterker dette inntrykket. Å lage underholdning ut av en drapssak sender oss avgårde i retning en utvikling som jeg ikke vil la mine barn vokse opp i. I tillegg setter de pårørende antageligvis liten pris på dette.

Jeg setter store spørsmålstegn ved at VG i det hele tatt skal vurdere å tenke over disse aspektene ved å fremstille en nyhet på denne måten.

Den nye (?) norske innvandringspolitikken

2007-05-16T09:46:00.000-07:00

I disse dager kommer det et utkast til ny utlendingslov. Dette forslaget er skrevet av byråkrater og advokater. Dette forslaget skal nå diskuteres i regjeringa.

Det er ikke mye forandring i den nye loven. Men det er verdt å nevne noen forandringer; noen positive og noen negative. Av en eller annen merkelig grunn, slutter jeg aldri å bli overrasket over hvordan mennesker kan behandle hverandre. Selv om jeg burde sluttet å bli overrasket for lenge siden.

Definisjonen av hva som kan betegnes som en flyktning skal forandres. Det har dukket opp en lengre detaljert beskrivelse. Dette kan være en bra ting, og et verktøy for søkere. Den nye definisjonen lister opp spesielle typer problemer, blant annet kvinner utsatt for traficking og "gjentagende overgrep fra regjering". Dette forandrer ikke asylpolitikken, men det er en ny situasjon for dem som søker.

Det finnes tre grunner for å få asyl i Norge:
- Politisk grunnlag
- Humanitært grunnlag
- Beskyttelsesgrunnlag

Ved asyl på humanitært grunnlag kreves det at vedkommende tar økonomisk ansvar over sin familie. Slik loven er i dag, gjelder det asyl på beskyttelses- og humanitært grunnlag. Er du en politisk flyktning, kreves det ikke at du kan forsørge din familie økonomisk. I det nye lovforslaget vil dette bli utvidet til å gjelde søkere med beskyttelsesgrunnlag også. Det er positivt.

I asyl på humanitært grunnlag vil en paragraf bli skrevet om. Den paragrafen som gjelder i dag, gir mulighet for asyl av "sterke menneskelige hensyn". Denne setningen blir erstattet med "Sterke rimelige hensyn". Det er verdt å legge merke til at det menneskelige aspektet er borte.

I tillegg blir denne definisjonen utvidet. Dagens "sterke menneskelig hensyn" blir erstattet og utvidet: det som tidligere var tre ord, blir nå mer detaljert og konkret. Det kan gjøre det vanskeligere å få asyl på humanitært grunnlag.

Norge har for vane å ignorere FNs høykommisær for flyktningers anbefalinger når det bestemmes hvem som skal sendes hjem eller ikke. Det ser vi når Norge sender hjem Afghanske flyktninger samtidig som krigen trappes opp. Norge sendte også hjem Somaliske flyktninger i strid med FNs anbefalinger. Samtidig fryktet Norge for Norsk Politis liv da somalierne trengte eskorte til hovedstaden Mogadishu. Derfor eskorterte Norsk Politi somaliere til Kenyas hovedstad Nairobi, for deretter å overlevere dem til et privat flyselskap som var villige til å fly til Mogadishu. Dette kostet Norge 50'000 kroner per person. Det eneste kravet som gjorde at dette kunne gjennomføres, var at flyplassen i Mogadishu var åpen. Norsk Politi kunne trygt reise hjem fra Nairobi, mens de solgte seg unna ansvaret for dem som ble sendt vekk.

I alle saker hvor Norge vurderer å gå mot FN, skal nå behandles mer spesifikt. Utlendingsnemdas (UNE) stornemd skal behandle disse sakene. Stornemda består av 7 personer. Dette kan være en god ting, spesielt ettersom man får en spesiell dato å forholde seg til (den dagen stornemda skal møtes).

Under krigene i Bosnia og Kosovo ga Kongen (!) alle flyktninger fra disse områdene midlertidig opphold. Når det gjelder somaliere er situasjonen en helt annen: innvilget opphold er slett ikke gitt på forhånd. Om det er hudfargen eller en nærmere geografisk tilknytning som er grunnen kan man bare spekulere i. At Norge var bidragsyter i dette humanitære inngrepet (som Bondevik kalte det) i Kosovo er neppe et godt argument.

Stornemda vil ta opp enkeltsaker som har prinsipiell betydning. Det vil si; en enkeltperson vil bli tatt inn til møte sammen med sin advokat. Saken vil bli vurdert, og utfallet av denne saken vil gjelde i lignende saker. Dette kan slå i begge veier, ettersom mye kommer an på hvordan søkeren og advokaten fremmer saken sin.

Det vil bli gitt større mulighet for å sette saker på vent. Slik kan man utsette en avgjørelse, i påvente av en eventuell bedring av situasjonen i landet til søkeren. Ved et tilfelle satt Norge samtlige saker fra Irak, Afghanistan, Somalia og Kazakstan på vent. På denne måten får asylsøkeren aldri mer enn seks måneder å forholde seg til. Integreringen vil da foregå i seksmånedersbolker. Et slik midlertidig opphold kan balle på seg til det uendelige. Slik vil søkeren aldri få vite hva som egentlig skal skje med sitt liv.

Som i hjemsendelsesprosessen til Mogadishu, vil somaliere igjen bli en slags prøvekanin for nye bestemmelser. "Temporary in active war" som det heter, er en svært negativ utvikling i hvordan Norge behandler mennesker som flykter fra krig.

Familiegjenforening blir enklere i tilfeller av politisk asyl. Familier med barn vil også enklere få asyl. MEN - dette gjelder kun familier med barn som har bodd i Norge i mer enn tre år. Det har blitt sagt at man skal gi amnesti i slike tilfeller - det er feil. I tillegg gir "treårs-regelen" rom for forskjellige tolkninger. Ved faktiske vurderinger vet vi ikke om tre år er nok. I tillegg vil barnets alder telle mye: hvis barnet er 4-5 år gammelt, ja vel - da er det ikke integrert i det norske samfunn, og kan lettere sendes hjem - i motsetning til et barn som er 8-10 år gammelt og i norsk skole.

Denne loven vil tre i kraft i 2009 (!). Enkelte deler av den vil bli innlemmet i den allerede eksisterende loven, blant annet delen som omhandler familiegjenforening.

For folk generelt vil ikke den nye utlendingsloven tilby mye nytt. For barn er det flere muligheter. Det er ingen forandring i forhold til arbeidstillatelse; en asylsøker kan bo i Norge i årevis uten å få lov til å arbeide.

Forøvrig er det verdt å nevne at en bot eller en anmeldelse fra politiet er alt som skal til for å bli kastet ut av Norge dersom du har midlertidig oppholdstillatelse. Det å bli stoppet på gata kan altså være starten på det hele. I disse politivold-tider er slike scenarioer ikke å avfeie.

God 17. mai.

Fakta i innlegget er hentet fra Rune B. Steen fra NOAS.

Boikotten av Nike

2007-04-20T06:46:00.000-07:00

Den trettende mars i år sendte jeg denne eposten til Kirkens Nødhjelp:

Emne:
Sweatshopfrie sko.

Innhold:
Hei. Jeg skal kjøpe sko på nettet. Jeg leter etter sko som er laget under forsvarlige omstendigheter. Har dere noen tips om hvor jeg kan lete? Jeg har prøvd meg rundt på nettet nå, og finner ikke mye bra.

Takk for hjelpen.

Petter.

Jeg sendte spørsmålet til Kirkens Nødhjelp fordi de har vært en ledende organisasjon i Norge på dette spørsmålet, blant annet med en kampanje for to år siden. Svaret kom 16. april og lød som følger:

"Hei. Beklager hvis dette kommer for sent, men jeg forsøker å svare.

Vi har ikke noen oversikt over hvilke skomerker som er produsert under etisk forsvarlige omstendigheter.
Derimot har Nike gått ut å offentliggjort alle sine produksjonsenheter i hele Asia slik at uavhengige organisasjoner kan komme og utføre inspeksjoner. Derfor vil jeg anbefale Nike, selv om de fikk mye pes for en del år siden. Mye tyder på at de har tatt nødvendige grep.

Mvh Harald Gundersen
kampanjekonsulent i Kirkens Nødhjelp"

Jeg hadde hørt om Nike sin offentliggjøring en gang i fjor. Sammen med Puma og Levi's har Nike offentliggjort rundt 700 fabrikker i Asia som produserer deres produkter. Jeg svarte med denne eposten:

"Heihei.

Tusen takk for svar, selv om et par sko allerede var kjøpt på skoringen. Jeg kommer nok aldri til å eie et par Nikes, uansett hvor troskyldige de er. Skaden er nok allerede gjort i mine tanker. Det jeg lurer på, hvis du er interessert i å høre min mening om dette:

Å offentliggjøre fabrikkene sine vil jo ikke i seg selv føre til noe. Det er neppe et argument mot å faktisk gjøre det. Men vil ikke muligheten fortsatt være til stede for at Nike (og Puma, Levi`s, andre som har gjort det samme) unnlater å offentliggjøre noen fabrikker. Vil ikke muligheten for at de avføyer avslørte fabrikker som counter-fit/fake-produsenter, slik som tommy hilfiger sa til Erling Borgen da han laget filmen sin?

Har Kirkens Nødhjelp noen planer om å inspisere noen fabrikker?

Hvordan får jeg tak i Borgens dokumentarer om Tommy Hilfiger?

mvh,
Petter."

Svaret fra Kirkens Nødhjelp lød som følger:

"Hei.

Det siste først - filmen kan du sikkert få tak i ved å kontakte Borgen production.

Deretter. Innsyn og åpenhet i tekstilbransjen er, slik vi ser det, den beste og mest effektive veien å gå for å forbedre arbeidernes levekår og sikre deres menneske- og arbeiderrettigheter. Det er den eneste måten kontroll og eventuelle sanksjoner kan finne sted. Det betyr ikke at de som utfører kontrollene ikke skal gjøre en grundig jobb og skjekke om det forekommer dobbel bokføring og doble arbeidsavtaler, lønnsslipper, etc. Derfor er god kontakt med fagforeningene av avgjørende karakter. En slik dialog vil ofte avsløre om det forekommer noe snusk eller om fagforeningene er tvunget til taushet på noen som helst måte.

KN sentralt utfører ingen inspeksjoner, men vi har flere partnerorganisasjoner som jobber med dette og som uttøver aktiv støtte til fagforeningene. På den måten får vi greie på om arbeiderne sikres deres rettigheter eller ikke.

Jeg er uenig i din holdning til fortsatt boikott av Nike. De har en del stygge skrammer i lakken, ingen tvil om det. Likevel var disse avsløringene avgjørende for at de valgte å gå grundig til verks og forbedre arbeidsforholdene på sine fabrikker. Ved å åpne for innsyn har de sagt at de ønsker å gjøre det de kan for at arbeiderne skal være sikret sine rettigheter. De samarbeider med lokale produsenter og dersom ting avsløres på deres fabrikker, er det over og ut for den lokale produsenten. Selvfølgelig kan de ikke garantere at det aldri vil forekomme brudd av ulikt slag igjen, men de viser i alle fall vilje til forbedring.

Jeg mener at denne viljen bør belønnes med at min tidligere boikott-holdning opphører. Slik kan jeg være med på å belønne de som faktisk velger å ta grep selv om historien ser stygg ut,

Mvh Harald Gundersen"

Noe å tenke gjennom for dem som bryr seg om disse tingene. Fortsatt verdt å nevne er lønna til arbeiderne, som fortsatt vil være rundt 10-20 cent i timen. Jeg innrømmer at det er litt vanskelig for meg å gå rett på Sole Service og kjøpe meg et par Nike's, selv om jeg stiller meg bak det Kirkens Nødhjelp sier her.

Skoa jeg kjøpte i mars var av ukjent merke på Skopunktet. Selv om merket ikke er kjent, vil det selvfølgelig ikke si at skoa ikke er laget på de samme fabrikkene som lager sko for større merkevarer.

Over: Mmm, amfetamin i kaffi'n.

Folk ass

2007-04-15T13:44:00.000-07:00

Sykt bra dag på torsdag. Jeg skulle hente noen bilder jeg hadde levert inn på "Digital Timefoto" på St.Hanshaugen. Jeg har en sykkel. Den parkerte jeg utenfor butikken. Da jeg kom ut etter å hentet bildene mine, stod det en dame i døra ved siden av fotobutikken. Der lå det en sushiresturant. Hun var rundt seksti, grått skulderkort hår, og ellers kledd i svart. Hun var rystet.

"Du skjønner at du ikke kan parkere der?!" Jeg kikket på henne, ikke helt sikker på om hun køddet eller ikke. "Du skjønner det?!" sa hun en gang til. Jeg fattet alvoret. "Jeg flytter den nå" sa jeg. "Jeg kom meg nemlig såvidt forbi den når jeg skulle inn her, ser du det?!" fortsatte hun. Jeg stoppet opp, kikket på henne og sa at jeg ikke gjorde det med vilje og viten. Hun ristet på hodet og forferdet seg, og samtalen døde ut. Faen! Det er det jeg har og si om det. Som alltid når sånne ting skjer, finner man på lure og stikkende ting å si i etterkant. "Smil til verden og verden smiler til deg". Det skulle jeg sagt. Drittkjerring.

Jeg syklet nedover Ullevålsveien og Akersgata for å møte Andreas på Oslo S. Da jeg sykla forbi regjeringskvartalet syklet jeg ganske sakte og i sikk-sakk forbi fotgjengerne. En eller annen fyr ropte etter meg. "SE DER. SER DU DET? SER DU DET?" Han var femti-sekstiåra, litt feit og med et oppsvulmet ansikt. Lignet en fisk. "HVORFOR TROR DU DET ER LAGA SYKKELSTI?!" ropte han til meg. Jeg stod ved siden av og kikket mot himmelen. Jeg begynner å bli ganske god på å være rolig i sånne situasjoner som det her, tenkte jeg. Som da han fyren (også en eldre en) slang meg inn i veggen på Underwater Pub fordi hun jeg var med "snakket så jævli mye". Jeg kikket på han, og registrerte at han fortsatte å instruere meg i bysykling. "Smil til verden så smiler verden til deg. Det har du sikkert hørt før", sa jeg. Han gikk. Men han fortsatte å rope etter meg. Da ropte jeg tilbake. "JEG GIDDER IKKE Å HØRE PÅ SÅNNE GAMLE SURE GUBBER SOM DEEEEG!" Perfekt.

Jeg lurer på hvorfor folk er så stygge mot hverandre. Tidenes mest naive måte å formulere seg på, sitér meg gjerne på det. Men jeg fatter ikke hva som skjer oppi huene på folk. De kan ikke ha det særlig bra, det er egentlig det første jeg tenker. Resten av ettermiddagen var jeg litt i beredskap, alltid klar for nestemann som skulle klikke. Det var en uggen følelse.

Heldigvis så jeg to fremmede som kolliderte, begynte å le og tok hverandre på skuldra mens jeg gikk hjem med Andreas. Og et par andre bra ting. Håper generasjonen vår ikke blir sure og bitre.

VG og Se&Hør

2007-04-15T13:27:00.000-07:00

Torsdag morgen klistret jeg Se&Hør klistermerker på VG-huset. Merkene ble satt på monteret der dagens avis blir hengt opp.

Hva er vitsen med det? VG er landets største avis, Se&Hør er et sladderblad som kommer ut to dager i uken.

Jeg synes ikke forskjellen mellom VG og Se&Hør er stor. Gang på gang leser jeg avisoverskrifter som ikke har noe med verdens gang å gjøre. Gang på gang prioriterer VG saker som ikke kalles nyheter. Norges største avis sløver ned leserne sine.

"Den gode historien" er VGs policy. Dette kunne VG-netts nyhetsleder fortelle meg på et skolebesøk i 2005. Hans viste oss VG-netts hovedsak klokken ni en februar morgen: "Baby 81", barnet som verken hadde et navn eller foreldre. Nyhetslederen viste oss et videoklipp, en trettisekunders snutt av Baby 81 i sengen sin. De store brune øynene kikker bedårende opp på oss. Denne historien skulle holde Irak-interessen vår oppe. Et eksempel på en nyhet som var pakket inn i en tiltrekkende historie. Et søtt barn, men dessverre var dette en av mange unødvendige oppdateringer på Baby 81 denne uken. Samtidig hadde nyheten "Konge sparket regjering, eneveldet innført" fra Nepal allerede blitt skøvet ned på arkivplass, to timer etter nyheten dukket opp.

Mitt neste eksempel er hentet fra Guatemala. For elleve år siden hadde Norge en meget sentral rolle i fredsavtalen som gjorde slutt på 40 år med borgerkrig. Landet er fortsatt sterkt preget av kriminalitet.

Det fikk tre norske ungdommer erfare i mars i år. De ble ranet langs veien inn til hovedstaden. Artikkelen beskrev hva som skjedde og hvordan det skjedde. Men bakteppet og konteksten uteble. Kun frykten og råheten stod igjen. Ingenting ble sagt om situasjonen i landet, hvorfor Guatemalanere livnærer seg som landeveisrøvere. Det ble som med en steinkastende Palestiner: underforstått som en fullstendig urasjonell og meningsløs handling. Den gode historien som et virkemiddel til å formidle nyheter ble borte.

I tillegg vil et blikk på VGs forsider rettferdiggjøre min sammenligning. "SEX" dekker hele forsiden dagen da frekke bilder av Rune Rudberg florerer på nett. "Nachspiel-HEVN", puppekupp og magiske kuker. Avisen skal selge. Dette er neppe en god grunn til å miste grepet om nyheter.

VG leses av hundretusener av nordmenn. Men hva VG skriver om har ingen nyhetsverdi. Jeg mener VG gjør den norske befolkning dummere.

"Taxisjåfør og muslim"

2007-04-07T06:24:00.001-07:00

På Tv2 tirsdag så jeg en reportasje om taxisjåfører i Minneapolis. Som vanlig fikk jeg se en Tv2-reportasje fra USA som virker mer interessant på lokal-tv i USA, enn i Norge.

Men først og fremst føyer denne innslaget seg inn i rekken av noe langt mer bedritent.Reportasjen handlet om lokalbefolkningens problemer på vei hjem fra flyplassen, med alkohol i kofferten. Problemet dreide seg rundt de muslimske taxisjåførene. I følge Islam er det ikke lov for muslimer å frakte alkohol.

Derfor blir det vanskelig for Minneapolisborgerne å ta med seg sine taxfree-goder hjem. En forståelig problemstilling. Men jeg reagerer på måten dette blir framstilt på.Tv2 åpner innslaget med en beretning om hvor ”norsk” Minneapolis er. At det var hit mange norske nybyggere slo seg ned, og at det finnes mange norske etternavn som ”Anderson” og ”Johnson” her. Informasjonsansvarlig ved flyplassen forteller oss dette. Vi ser et par klipp med hvite, unge USianere som vinker kameraet.

Deretter fortelles det om de nyankomne muslimene.De har vokst i antall, og begynner å bli en betydelig del av befolkningen. Til denne fortellerstemmen ser vi burkhakledde ungdommer på gata (ikke i kontakt med kameraet). Det finnes 600 taxier i byen, med 900 muslimske sjåfører. Så blir vi presentert for problemet.

Taxisjåfører blir intervjuet, identifisert som ”taxisjåfør og muslim”. Informasjonsansvarlig ved flyplassen blir intervjuet, og prater om dette på en objektiv og problemløsende måte. Dessverre føler jeg ikke den samme holdningen fra Tv2s reporter, Gerhard Hellskog. Muslimer blir her, som mange andre steder i vårt samfunn, presentert som noe fremmed, obskønt og uforståelig.

Reportasjen underbygger den fremstillingen som vanligvis foreligger når det snakkes om muslimer, ”de” er distansert fra ”oss”. ”Oss” i denne reportasjen er de norskættede, vinkende USianerne, som har samme etternavn som oss.

"De”, muslimene, er nyankomne og øker i antall, de går med burkha på gata og har rare, islamistiske grunner for å ikke frakte alkohol i taxien sin. Det blir skapt en fremmed stemning til ”de” (muslimer; underforstått som terrorister, krigere), og en nærhetsfølelse til ”oss” (norske og vestlige). Hvorfor ellers skulle Tv2 presentert for oss de nære norske båndene til befolkningen der?

Hellskog refererer bestyrtet til ”en konservativ og ytterliggående muslimsk leder”, som ikke sier annet i rolige ordlag enn at det ikke er lov for muslimer å frakte alkohol. Ved siden av den nevnte ”de” og ”oss” fremmed- /fiendtliggjøringen av muslimer, har jeg store vanskeligheter med å se samfunnsnytten av å sende et slikt innslag.Som jeg nevnte kan dette virke interessant på lokal-tv i Minneapolis, men neppe på norsk tv.

Denne fremstillingen vil bare fremprovosere folk flests forskjellige uberettigede ”åh, disse muslimene altså! Problemer!”, og ikke annet. Dette er ikke særlig fredsskapende måte av Tv2 å deale med dette på...

Dette føyer seg inn i rekken av suspekte Hellskog-reportasjer fra Amerika. Sjekk ut den andre posten min.

Over: En muslim i Gerhard Hellskogs bilde.

Dette skrev jeg i vinter. Jeg husker ikke passordet på den gamle bloggen min. Damn!

Amerika-reportasjer fra Gerhard Hellskog

2007-04-07T06:24:00.000-07:00

Innslaget om taxisjåførene i Minneapolis føyer seg inn i rekken av suspekte hellskog-reportasjer fra amerika.

Tidligere har han feiltolket Venezuelas president Hugo Chavéz foran åpne kameraer, unnlatt og fortelle om alle sidene helseprosjektet han gikk til frontalangrep mot.

Les Latin-Amerikagruppens Eva Sapiezynka og Eirik Volds illustrering av innslaget, ganske morsomt:

www.latin-amerikagruppene.no/Objekter/5805.html

Jeg husker også reportasjen fra Florida i sommer, hvor Hellskog var på krokodillejakt. Helt banalt og meningsløst fulgte vi tv-reporteren i elvestrykene med en harpun i hånden, jaktende etter krokodiller. Fokuset i reportasjen var "hvor farlig det var for meg" å stå og balansere på båten samtidig som de fryktlige krokodillene befant seg i vannet. Han drepte et par krokodiller, og det var god stemning før ankerdamen ledet oss over i sporten.

Good times!

Venstre: Crocodile Dundee og en krokodille.

Høyre: Gerhard Hellskog og en krokodille.