Friday, September 17, 2010

et slags kollektivt arbeid


Wednesday, June 16, 2010

Latin-amerikaboka 2010

Under følger artikkelen om Colombia som du finner i Latin-amerikaboka for 2010, som handler om norske interesser i Latin-Amerika. Boka er delt i to: en temadel, og en del med artikler fra hvert land på kontinentet. Lanseringsfest og debatt på litteraturhuset torsdag 17. juni klokken 18.30. Vær invitert.






















Álvaro Uribe Vélez avslutter august sin åtte år lange presidentperiode. Den interne væpnede konflikten i Colombia har passert 60 år og verken en militær eller politisk løsning er innen rekkevidde. Snarere utvikler konflikten seg langs nye linjer. Narkotikahandelen får en mer sentral plass når konflikten skal forklares og nabolandene blir involvert i større grad enn før.

Da Uribe ble valgt til president i 2002, ble sikkerhetspolitikken hans symbolsak nummer én. Den politiske doktrinen den første Uribe-regjeringen lanserte i 2003 ble kalt "demokratisk sikkerhet", og var svært populær. I starten ble denne politikken oppfattet som suksessrik, blant annet fordi man styrket veisikkerheten i landet og presset geriljaen tilbake fra hovedstadsområdet og fra en stor andel av småkommunene. Før valget i 2006 endret man grunnloven, slik at presidenten kunne stille til gjenvalg. Uribe vant valget overlegent, med 62% av stemmene.

Militært fokus

En av årsakene til Álvaro Uribe Vélez sin suksess er hans hardhendte politikk mot den væpnede opposisjonen i landet. Forgjengeren i presidentembetet, Andrés Pastrana, mislyktes i sine forhandlinger med geriljagruppene FARC og ELN - i et forsøk som ble karakterisert som halvhjertet. Dette skapte de rette forutsetningene for Uribes "stødige hånd" og "store hjerte" .

Militærutgiftene hadde økt gjennom hele 90-tallet, og særlig fra 1999 gjennom Plan Colombia, hvor Colombia mottok 860 millioner dollar i bistand fra Clinton-administrasjonen. Statens tilstedeværelse skulle styrkes over hele landet, og Uribe fortsatte den allerede påbegynte styrkingen av militæret.
Militærbudsjettet ble mer enn doblet fra 2002 til 2009. Antall soldater økte, og teknologien ble betraktelig bedret. Man startet med "bondesoldater" - atten måneders obligatorisk militærtjeneste - en ordning som involverer Colombias borgere i større grad. Uribe lanserte også "Informasjonsnettverket", et slags folkelig etterretningsnettverk med nærmere 4,5 million sivile medlemmer.

Narkoterrorisme?
11. september 2001 har fått sine konsekvenser også i Colombia. Der det før har vært enighet om de historiske årsakene til den interne væpnede konflikten i Colombia, har retorikken nå endret seg. President Uribe sa selv i 2003 at han ikke anerkjenner geriljagruppene som en stridende part i en væpnet konflikt. Geriljagruppene og andre væpnede grupper blir nå omtalt som "narkoterrorister". Slik har man ønsket å implementere Colombia i "krigen mot terror". Samtidig avviser man at det finnes en intern væpnet konflikt i landet. Betegnelsen "narkoterrorisme" overser de sosiale aspektene ved den væpnede motstanden i Colombia, med dype historiske røtter.

Colombias historiske særegenheter
Colombia har hatt rykte på seg for å være blant de mest robuste demokratiene i Latin-Amerika. Som eksempel vises det til at Colombia ikke har opplevd militærdiktatur slik som sine naboer og at det har blitt gjennomført regelmessige valg siden 1830-tallet. Likevel har det colombianske demokratiet blitt betegnet som "kontrollert", "begrenset" eller "oligarkisk". Grunnen til disse tilnavnene er det elitistiske topartisystemet som har preget Colombia siden de to tradisjonelle partiene ble dannet på midten av 1800-tallet: Det konservative partiet og det liberale partiet. Det fantes ingen måte å delta i samfunnet på dersom du ikke gjorde det gjennom ett av disse to partiene. Slik ble også identiteten til colombianerne bygget: enten var du blå - konservativ - eller så var du rød - liberal -. Dersom du ikke var noen av delene ble du regnet som en annenrangs borger.

På det lokale plan var det derfor svært viktig å ha tilknytning til ett av disse partiene. Slik ble du tildelt midler fra sentralt hold, og dette skjedde gjennom renskårede klientilistiske forbindelser: man institusjonaliserte kompis-tjenesten. Slik fordret man et Colombia basert på mini-makter over hele landet, innenfor rammene av et politisk monopol som har utestengt nesten alle colombianere i å bidra til å bygge landet sitt.

Den katolske kirkens på sin side bidro ikke til å utvikle sivilsamfunnet. Det viktigste for dem var å skape gode katolikker, fremfor gode borgere. Å reservere seg mot smugling, korrupsjon eller fremme demokratisk spilleregler i politikken var ikke deres oppgave. På grunn av den katolske kirkens nære bånd til Det Konservative Partiet, holdt kirken bånd på utdanningssystemet helt fram til 1970-tallet. Konsekvensene har vært enorm ikke minst for kvinnene, som gjennom grepet den katolske kirke har hatt på kvinnenes kropp og seksualitet, og deres rolle i familie og samfunn forøvrig. Slik skapte kirken enda større hindringer for vanlige colombianere til å delta i samfunnet.

Fortvilelsen over denne utestengelsen nådde et klimaks på slutten av 1940-tallet i Colombia, da selv de liberale følte seg utenfor det gode selskap. Da deres populære og folkelige presidentkandidat Jorge Eliécer Gaitán ble drept utenfor sitt kontor 9. april 1948, startet epoken kalt "La Violencia" - Volden - i Colombia. Liberale og kommunister tok til våpnene og dannet geriljagrupper med politisk innflytelse som målsetting. En annen viktig katalysator for opprøret har vært og er omfordelig av jord. Kun Brasil har større konsentrasjon av rikdom enn Colombia, derfor er konflikten i Colombia et jordspørsmål. Konflikten er derfor i seg selv en politisk konflikt. De to største og mest omfangsrike geriljagruppene, FARC og ELN, har til tross for opp- og nedturer beholdt sin sentrale rolle i Colombia, både geografisk og politisk. I 1999 var FARC tilstede i nesten 60% av landets kommuner. Som et svar til dette, og som et utfall av Colombias svake militære, organiserte de regionale maktelitene egne selvforsvarsstyrker. Disse gruppene, omtalt som de paramilitære, får fra 80-tallet en helt sentral rolle i den interne væpnede konflikten i Colombia. I begynnelsen var de paramilitære offisielt fremmet og støttet av staten, men ble erklært ulovlig i 1989.

"Behagelig fastlåst"
Narkotikaproblematikken er historisk sett en ny side ved den interne væpnede konflikten i Colombia. Væpnede aktører, deriblant geriljaen, begynte å dyrke marihuana på 70-tallet, før planting av kokablader til kokain skjøt fart på 80- og 90-tallet. Ifølge USAs statsdepartement fantes de i 1992 41'000 hektar tilegnet kokaproduksjon i Colombia. I 1998 passerte man 100'000, før produksjonen nådde ifølge USA 167'000 hektar i 2007. FN opererer med langt mer moderate tall, og sier at det ble produsert i underkant av 100'000 hektar med kokablader samme år. Med FNs anslag i mente, sier den colombianske regjeringen at Colombia produserer 79% av all kokain omsatt på verdensmarkedet. Narkotikaproduksjonen er den største inntekten til alle parter i den interne væpnede konflikten i Colombia. Jordkonflikten styrkes som en følge av dette; regjeringen selv sier det finnes 2,6 millioner internt fordrevne flyktninger i landet, mens Flyktningehjelpen sier at tallet er på 4,6 millioner. Under president Uribes regjering steg dette tallet betraktelig; bare i 2008 ble 380'000 mennesker jordløse. Dette til tross for at Uribes regjering sier de har økt bevilgningene til fordrevne fra 245 millioner til 4,5 milliarder kroner.

Grunnlovsdomstolen i Colombia anerkjente i 2008 at særlig kvinner, barn og urfolk blir drevet fra sine hjem. UNHCR slår fast at hele 27 urfolksgrupper risikerer å bli utryddet. 80% av de internt fordrevne er kvinner og barn. Kvinner er en viktig ressurs for Colombia. De bidrar til kontinuitet for de rammede, da familieoverhodet ofte er en kvinne. Narkotikaproduksjonens enorme fortjenester fører med seg de mest paradoksale konstellasjoner. Gerilja, paramilitære og militære samarbeider på tvers av politiske skillelinjer. Situasjonen Colombia befinner seg i har blitt kalt "behagelig fastlåst", hvor konfliktens hovedaktører har tilpasset seg konflikten og hvor en fredlig løsning på den vil ha store økonomiske konsekvenser for dem. Konflikten skaper også en sentral rolle for den militære yrkesgruppen, med mulighet for sosial mobilitet, politisk makt, og som vi har sett, økonomisk støtte.

Regionale ringvirkninger
Et av de siste utviklingstrekkene ved den interne væpnede konflikten i Colombia er dens ringvirkninger på Colombias forhold til sine naboland Venezuela, Ecuador, Brasil og Bolivia. Konflikten representerer nå en trussel mot stabiliteten i regionen. Årsaken til dette er det spente forholdet mellom Colombia og Venezuela, i kjølevannet av den militære avtalen mellom Colombia og USA. I juli 2009 erklærte Colombia at nordamerikansk militærpersonell skal benytte seg av syv militærbaser ulike steder i Colombia. Reaksjonene var særlig sterke fra venezuelansk hold, da Venezuela betrakter USA som den største trusselen mot sin stats sikkerhet. I bakgrunnen ligger Colombias angrep på ecuadoriansk territorium i mars 2008, da en FARC-forlegning ble bombet av colombiansk militære.

Venezuela har erklært seg nøytral til den interne væpnede konflikten i Colombia, og dette blir oppfattet som en støtteerklæring til opprørsstyrkene i Colombia. Slike oppfatninger styrkes når svenskproduserte håndvåpen kjøpt av Venezuela blir funnet i FARC sine hender.

Mens forholdet mellom Ecuador og Colombia stadig bedret seg gjennom andre halvdel av 2009, har det bilaterale forholdet mellom Venezuela og Colombia forholdt seg kjøling. Narkotikaproduksjonen i Colombia påvirker også mistilliten mellom de to landene. Colombia på sin side hevder at Venezuela ikke gjør nok for å bekjempe narkotikatrafikken som når nabolandet. Forvarsminister Gabriel Silva Luján sa i oktober 2009 at det finnes "fri narkotikatrafikk" gjennom Venezuela, via Honduras og til USA. Som svar til dette, sier venezuelanske myndigheter at de "ikke er noe annet enn ofre for en paramilitær stat i forfall." "Mikrofondiplomatiet" vil fortsette å karakterisere forholdet mellom de to landene i tiden fremover. Colombias støtte til det nye regimet i Honduras har også vakt oppsikt, da det kun er Colombia og Peru i regionen som ikke har tatt sterk avstand fra militærkuppet.

Arven fra Uribe

Spøkelset som fulgte Álvaro Uribe Vélez gjennom begge hans presidentperioder, var beskyldningene om hans bånd til paramilitære grupper. Under opprullingen av parapolítica-skandalen i 2007 ble det vist til bånd mellom Uribes familie og ledende paramilitære. Blant annet ble Uribes fetter og tidligere president i kongressen Mario Uribe Escobar avslørt for å ha bånd til lederen av den største paramilitære gruppen i Colombia, AUC (Colombias Forente Selvforsvarsgrupper). AUC er den paramilitære gruppen som har stått ansvarlig for flest forsvinninger og drap mot sivilbefolkningen. Det eksisterer en parlamentarisk krise i Colombia: siden 2006 har høyesterett og påtalemyndighetene etterforsket 63 kongressmedlemmer for bånd til paramilitære grupper, hvor 30 av dem er fengslet. En stor andel av disse tilhører koalisjonen som har støttet Uribe-regjeringen.

Det største provet på de paramilitæres virksomhet er den systematiske utryddelsen av medlemmer fra det politiske partiet UP (Patriotisk Union). UP ble startet opp i 1984 som et ledd i fredsforhandlingene med FARC og hadde medlemmer fra et svært bredt spekter i det colombianske sivilsamfunnet. Da partiet formelt sett ble oppløst i 2002, var over 3000 medlemmer og sympatisører drept, og mange var drevet på flukt. Også militæret og politivesenet var innblandet.

Renskingen av UP står som et eksempel på hvor vanskelig det er å organisere seg politisk i Colombia.
De paramilitære representerer også et enormt, økonomisk kriminelt mafialignende nettverk, engasjert i både lovlig og ulovlige bransjer. Gruppene utøver også en utstrakt geografisk kontroll. President Uribe frontet en demobiliseringsprosess av de paramilitære kort tid etter han tok over presidentembetet. Da prosessen ble avsluttet i 2006 var beskjeden klar; de paramilitære var ikke lenger en stridende part og 30'000 personer fordelt på 37 ulike grupperinger ble avvæpnet.

Tilsynelatende suksess til tross; kort tid etter demobiliseringen dukket det opp nye grupper med lik struktur over hele landet. Human Rights Watch viser til tall som sier at opptil 10'200 personer er gjenintegrert i de nye gruppene, som nå er operative i 24 av Colombias 32 delstater.
Myndighetene omtaler ikke disse gruppene som paramilitære, men som "nye kriminelle bander" og forbinder dem først og fremst med narkotikahandel, og mener at disse gruppene skiller seg fra forgjengere som AUC. Andre eksperter og innbyggere ser på dem som en fortsettelse av de samme gruppene. Uavhengig av hvilke navn man gir de nye gruppene, overgrep mot fagforeningsfolk, studenter, journalister, afro-colombianere og urfolk fortsetter. Trusler mot menneskerettsforkjempere kommer per telefon, e-post og husbesøk. De paramilitære er også representert i Colombias klasserom. Frittalende undervisere og studenter har merket dette. 416 elever og lærere har blitt drept siden 2002, viser rapporten "Colombias Classroom Wars" fra 2009.

Situasjonen bedrer seg ikke når president Uribe i januar 2010 gikk ut og lovet studenter 300 kroner i måneden for å melde inn mistenkelig adferd blant lærere til politi og militære.
Regjeringen har ikke fulgt opp med de nødvendige tiltakene for å stoppe disse overgrepene, og Human Rights Watch sier at de paramilitærets aktiviteter i stor grad tolereres av landets politi og militære.

Norge ønsker frihandel med Colombia
Norge har sammen med EFTA-landene siden 2007 forhandlet om en frihandelsavtale med Colombia. Avtalens innhold ble ikke offentliggjort før den ble signert i november 2008. Frihandelsavtalen forsterker Colombias rolle som eksportør av råvarer og importør av videreforedlede varer. Den rammer også dårlige stilte colombianeres tilgang til billig medisin. Avtalen gir utenlandske selskap adgang til offentlige anbudsrunder, hvor land som Colombia normalt sett har kunnet prioritere lokale leverandører. Frihandelsavtalen går også så langt som å anerkjenne colombianske myndigheters rett til bruk av unntakstilstand som virkemiddel til å slå ned på opposisjon. Etter press fra sivilsamfunnet i Norge og Colombia har regjeringen utsatt ratifiseringen av avtalen.

- Frihandel skaper ikke bærekraftig utvikling. Norge må støtte sosiale bevegelser og marginaliserte grupper slik de gjorde før, sier Juana Camacho fra Friends of the Earth Colombia. Næringsutvikling i Colombia basert på plantasjebaserte megaprosjekter - slik handelsavtalen fremmer - er svært miljøskadelig, i tillegg til å bidra til å drive mennesker på flukt og forverre situasjonen for millioner av utsatte colombianere.


Tusenvis av mennesker kjemper for fred i Colombia, til tross for risikoen de utsetter seg for. Blant annet utmerker "la minga" seg, hvor urfolk, bønder, afro-colombianere og andre organiserer seg nasjonalt i forsvar for miljø, landrettigheter og for sitt folks autonomi. 25'000 mennesker marsjerte i oktober 2009 for å fremme disse kravene. På veien møtte de motstand fra det colombianske militæret, som ved flere anledninger har åpnet ild og tatt livet av demonstranter.

Det parlamentariske alternativet i Colombia er representert ved sentrum/venstre-partiet PDA. PDA har god oppslutning, men har enda en lang vei å gå før de reelt sett kan utfordre det gjeldende colombianske regimet. De ble slått ut i første valgrunde i mai i år, og har tapt mange stemmer siden sist valg. Presidentkanditaten til Partiet De Grønne, tidligere ordfører i Bogotá Antana Mockus, overrasket mange da han fremstod som den klareste motkandidaten til Álvaro Uribe Vélez' etterfølger, tidligere forsvarsminister Juan Manuel Santos under valgkampen. Mockus presenterte imidlertidig ikke noe konkret forslag i sin kampanje, og ligner mer en populistisk figur uten særlig substans. Det spås en valgseier som overgår Uribes, idet Santos tar over og gir kontinuitet til det politiske regimet "Gudfaren" Álvaro Uribe Vélez startet i 2002.


Colombia

Hovedstad: Santa Fé de Bogotá
Areal: 1 138 910 km2
Befolkning: 48,3 millioner
Befolkning under nasjonal fattigdomsgrense: 64%
Forventet levealder: 73 år
Spedbarnsdødelighet: 21 per 1000
BNP per innbygger: 7967 USD (2006)
Religion: romersk-katolsk 90%
Offisielle språk: Spansk Nasjonaldag: 20. juli (uavh.)
Mynt: colombiansk peso
Valgdeltagelse: 36,2%
Viktigste eksportartikler: olje, kaffe, kull, nikkel, smaragder, klær, bananer, blomster.
Fra FN-sambandet: www.globalis.no


Kildehendvisning
• Vargas, Alejo. La especificidad colombiana: la seguridad democrática i "Seguridad Humana y nuevas políticas de Defensa en Iberoamérica", Isidro Sepúlveda (ed). Madrid, 2007.
• Hernandéz, Luis Humberto. "La crisis mundial fundamento del fisuramento del pretendido régimen de la seguridad democrática". Universidad Nacional de Colombia, 2009.
• Vargas, Alejo. "Reforma Militar en Colombia. Contexto internacional y resultados esperados". Colección Pensamiento Político Contemporáneo, No. 19. Medellín, 2006.
• Ane María Bejarano og Pizarro, E. From "Restricted" to "Besieged" i Frances Hagopian og Mainwaring. S (ed). "The Third Wave of Democratization in Latin America", Cambridge University Press. Cambridge, 2007. • Vargas, Alejo. "Las Fuerzas Armadas en el conflicto colombiano. Antecedentes y perspectivas. Intermedio Editores. Bogotá, 2002.
• Corredor Martínez, Consuelo. "Los limites de modernización". Cinep-Unal. Bogotá, 1997.
• Livingstone, Grace. "Inside Colombia:Drugs, Democracy and War". Latin America Bureau. London, 2003.
• Vargas Meza, Ricardo. Drogas, conflicto armado y seguridad global en Colombia i "Nueva Sociedad" No. 192, Caracas, Julio-Agosto 2004.
• Plan Nacional de Desarrollo 2006-2010. Estado Comunitario: desarrollo para todos. Departamento Nacional de Planeación, 2007. Se www.dnp.gov.co.
• Vargas, Alejo. "El papel de las Fuerzas Armadas en la Política Antidrogas Colombiana 1985-2006." Grupo de Investigación Seguridad y Defensa. Universidad Nacional de Colombia. Bogotá, 2008.
• Lundeberg, Heidi, Bank. H og Holguín, A. "Frihet for hvem? Frihandelsavtalen mellom Colombia og EFTA". Handelskampanjen. Oslo, 2009.

Sunday, May 30, 2010

I dag: Til minne om den drøyeste sikkerhetsdoktrinen siden "den" kalde krigen

I dag er det valg i Colombia. Det kan markere slutten på åtte år med autoritær statsbygging, autoritær statsbygging selv fra et liberalt demokratisk perspektiv.

Mannen heter Álvaro Uribe Velez, og sammen en av dagens presidentkandidater, Juan Manuel Santos, har de forfattet den mest autoritære sikkerhetsdoktinen siden franskmennene på 50-tallet, "Seguridad Democrática", demokratisk sikkerhet.

I sine to presidentperioder (2002-2010) har president Uribe doblet militærbudsjettet, og fulgte på denne måten opp de 860 millioner dollarene Clinton-administrasjonen ga i støtte gjennom "Plan Colombia" i 1999. Målet: Å utrydde landets geriljagrupper militært. En klassisk hard hånd, ispedd et "stort hjerte", skal vi tro Uribes slagord fra 2002: "Stødig hånd, stort hjerte".

Hjertet har pumpet ut blod siden, det er sikkert. Uribe har bedyret forskjellene denne sikkerhetsdoktrinen har hatt fra doktrinene fra det glade 70-tall i Latin-Amerika, hvor anti-opprørsstrategien fra den franske Algerie-krigen var mal for militærregimene på kontinentet. Uribe har lansert flere tiltak som har dratt sivilbefolkningen inn i krigen, blant annet "bondesoldatene"
- en atten måneders obligatorisk militærtjeneste hvor soldatene utfører førstegangstjenesten i sin egen hjembygd. Uribe lanserte også "Informasjonsnettverket", et slags folkelig etterretningsnettverk med nærmere 4,5 million sivile medlemmer.

Overgrep mot fagforeningsfolk, studenter, journalister, afro-colombianere og urfolk følger. Trusler mot menneskerettighetsforkjempere kommer per telefon, e-post og husbesøk. Her tjener de såkalte paramilitære gruppene til livets opphold. Uribes bånd til disse ulovlige, private militsene har vært hans spøkelse i skapet gjennom hele presidentperioden, og vil prege hans ettermæle.

De paramilitære er også representert i Colombias klasserom. Frittalende undervisere og studenter har merket seg dette. 416 elever og lærere har blitt drept siden 2002, viser rapporten "Colombias Classrom Wars" fra 2009. Situasjonen bedrer seg ikke når president Uribe i januar i år gikk ut og lovet 300 kroner i måneden til dem som melder inn "mistenkelig adferd" blant lærere og studenter til politi og militære.

Slik blir det interne flyktninger av: Kun Sudan har flere enn Colombia innefor sitt 'eget' territorium. 4,6 millioner mennesker er jaget. Under president Uribes regjering steg dette tallet betraktelig; bare i 2008 ble 380'000 mennesker jordløse. Konflikten er ikke i nærheten av den militære løsningen den foreslo. Geriljagrupper, militære og paramilitære nyter godt av den behagelige fastlåste situasjonen.


Mens vi venter på at Juan Manuel Santos og Álvaro Uribe Velez forlater slottet sitt i Bogotá, kan vi høre på denne sangen, som i dag ga meg en helt ny mening. Den kunne vært skrevet som en politisk trojansk hest av samba-legendene i Brasil under militærregimet på 70-tallet, hvor kjærlighet ble en analogi for politikk og krig for å slippe gjennom sensuren.
No you can't hide what you intend!

Dangermouse and Sparklehorse: Revenge

Pain

I guess it's a matter of sensation
But somehow you have a way of avoiding it all
In my mind
I have shot you and stabbed you through your heart
I just didn't understand
The ricochet is the second part

'Cause you can't hide what you intend
It glows in the dark
Once you've sought
The path of revenge
There's no way to stop
And the more I try to hurt you
The more it hurts me

Strange
It seems like a character mutation
Though I have all the means of bringing you fuckers down
I can't make myself
To destroy upon command
Somehow forgiveness lets the evil make the laws

No you can't hide what you intend
It glows in the dark
Once we've become the thing we dread
There's no way to stop
And the more I try to hurt you
The more it backfires

The more that it backfires
The more that it backfires

Thursday, May 27, 2010

Kulturnytt

NRK Radio P2, 27. mai, 08:03:
"Kun en av tre nordmenn bryr seg om Melodi i Grand Prix - likevel fulgte over 800.000 seere den første semifinalen tirsdag (...)"

"[åpningsfilmen på festspillene i Bergen] var en gammel film, fra 80-tallet, i analogt format, og dette blir jo veldig klumpene når vi ser den idag, med våre digitale øyne"

Tuesday, May 25, 2010

Arbeidslivets nytale





personalutleie
= sysselsetting
bemanningsløsninger
= sysselsetting
tjeneste
= arbeidskraft
kandidat
= vikar
diskusjonspartner
= selger
medspiller
= selger
arbeidsgiver
= kunde

Språk er et instrument vi skaper og gjenskaper til våre egne behov. Når arbeidsgiverne slutter å være arbeidsgivere, men blir spist opp av fleksibilitetens språk og selv blir kunder, viser dette. Tilbake står arbeiderne, som tjenester du kan kjøpe på nett. Rettelse: Du kan leie dem på nett. Fotløst er fresht. Transportarbeiderne på Bring godsterminal på Karihaugen utenfor Oslo synes ikke dette er særlig fresh, og gikk onsdag 19. mai ut i streik. Tirsdag 25. mai utvidet arbeiderne streiken.

"Vi streiker ikke om penger i det hele tatt, vi streiker om prinsipper", sier Dag Tønder, leder av Transportarbeiderforbundets bransjeråd for spedisjon til Klassekampen. Prinsippene han snakker om berører strukturelle aspekter ved dagens arbeidsliv, i tillegg til de mer mellommenneskelige prinsippene for hvordan vi ønsker å behandle folk.

Jeg kunne lagt til "fleksibilitet = usikkerhet" i den introduserende ordlista for arbeidsnytale. Usikkerhet er viktig, særlig for arbeidsgiverne, og dermed også for arbeiderne. Premissene for arbeidslivet har forandret seg radikalt de siste tiårene, og har siden 90-tallet blitt skildret blant andre av Ulrich Beck og Richard Sennett. Hvordan arbeidstakere orienterer seg i det de skal organisere livene sine er endret i tråd med det økonomiske lingoet, og følger en slags løpegutt-logikk.

Tidligere hadde arbeidstakere i hovedsak stabile jobber, og lojalitet mot bedriften du jobbet i var vanlig. Videreutdanning og 'karrieremuligheter' fantes innenfor bedriften; referansepunktet for arbeideren var arbeidsplassen.

Dette har forandret seg. I dagens situasjon er det først og fremst arbeidsmarkedet i sin helhet arbeideren må forholde seg til. Arbeidslivet utøves ikke lenger innenfor én bedrift. Mobilitet og fleksibilitet har blitt viktige egenskaper, derfor har korttidsengasjement gjort at den stabile arbeidsplassen ikke lenger er like utbredt som før. Prekære arbeidere kan du kalle det, fra engelske precarious workers, et uttrykk det tar lang tid å inkorporere i det norske språket.

Ulrich Beck sier at risiko, en sentral del av den kapitalistiske økonomiske tenkning, også forventes av arbeideren selv, i det hun opererer i dagens arbeidsmarked. Migrasjon for å skaffe seg arbeid er et typisk trekk ved den globale økonomien, om enn på en annen måte for nordmenn født i Norge. Fotløsheten foregår på en mindre skala.

"Innleie av arbeidskraft har eksplodert innenfor bransjen, innenfor enkelte firmaer er det helt ekstremt", sier Tønder. I firmaene han refererer til, er 50 til 80 prosent av arbeidsstokken innleide vikarer. Vikarene mangler ofte en definisjon av arbeidsoppgaver når de tiltrer.
Arbeidsgiverne ønsker å 'møte' de sammensatte og skiftende kravene slik de blir definert i øyeblikket. Tungrodde krav om forutsigbarhet og stabilitet blir hindringer i den opportunistiske, fleksible, sanntidsfilosofien: "Det forventes at arbeiderne skal være kjappe i vendingen, åpne for endringer på kort varsel, ta sjanser kontinuerlig og ble enda mindre avhengige av regler og formelle prosedyrer", skriver Richard Sennett: i 1996.

De streikende på DHL på Ulven sier at vikarer og midlertidige ansatte opplever å få "avsluttet arbeidsforholdet" via SMS. Selgeren på Upper Cut på Oslo S fikk sparken av to Securitas-vakter, i det han ble presset til å underskrive oppsigelse - mens det hele ble ulovlig tatt opp på bånd. Selgeren måtte selv betale Securitas-vaktene for oppdrag vel utført.

Med mange prekære arbeidere blir det vanskelig å få til en effektiv streik, dette vet selvsagt Bring. Vikarer er uorganisert og blir beordret i jobb - vikarer som i følge Tønder "er redde for å organisere seg". Slik blir vikararbeidsstokken en kontrollmekanisme. Den er også mye billigere: De prekære arbeiderne i DHL og Bring får ikke skifttillegget på 20 prosent. En stor del av lønna til disse arbeiderne er skifttillegg.

Hva slags samfunn skaper vikar-arbeidslivet? Arbeidsgiveren blir en arbeidsformidler, en kunde av det arbeidsgivende vikarbyrået. Kunden eier produksjonsmidlene og vikarbyråene eier arbeiderne. Arbeideren blir selv en vare som handles/leies inn. Økt usikkerhet bryter ned personlig integritet. Kollektiv interessedannelse og fellesskap har vanskelige kår: Sosiale bånd skapes gjennom en følelse av avhengighet. Avhengighet er en pine i det fleksible arbeidslivet, der finnes ikke vi, vi, som i til tider har vært arbeidernes forsvarsmekanisme. Kan prekære arbeidere etablere et vi?

Sennett, ofte sett frekventere pessimistenes skyttergrav, sier noe som kan tyde på dette: "(...) jeg vet at et regime som ikke gir mennesker noen grunn til å bry seg om hverandre, ikke kan bevare sin legitimitet veldig lenge". Hvis denne streiken kan vekke lengselen etter et fellesskap, kan motstanden mot fleksibilitetens arbeidsliv samtidig vekkes til live.


--
Et historisk apropos. 1899: Kristiania Bryggearbeideres Forening i streik. De var lavt lønnet og midlertidig ansatt. Kaotiske forhold rådet på kaia, i det både grossister, redere, skippere og ekspeditører fungerte som arbeidsgivere. Regelmessig arbeidsløshet gjorde inntektene usikre. Noen betalte timelønn direkte til arbeiderne, andre outsourcet laste- og losseoppdragene bort til mellommenn for en avtalt sum. Arbeiderne jobbet også på akkord. Det ble viktig for Bryggearbeiderforeningen å få en ensartet akkordtariff, for å unngå at arbeiderne underbød hverandre.

Engelske arbeidere loset inn som streikebrytere. I avisene ble det lyst ut tremåneders-kontrakter for bryggearbeid. Mange tok disse jobbene ettersom nøden var blitt for stor. Slik ble arbeiderne presset til å godta arbeidskontraktene de ble tilbudt. Resten av medlemmene fulgte etter, og streiken ble avsluttet. Men ekspeditørene lot være å bruke foreningens medlemmer til lossing og lasting. I denne prosessen mistet Bryggearbeiderforeningen 700 av sine 800 medlemmer.

Friday, May 21, 2010

Road to Peace - Tom Waits



Young Abdel Mahdi (Shahmay) was only 18 years old,
He was the youngest of nine children, never spent a night away from home.
And his mother held his photograph, opening the New York Times
To see the killing has intensified along the road to peace

There was a tall, thin boy with a whispy moustache disguised as an orthodox Jew
On a crowded bus in Jerusalem, some had survived World War Two
And the thunderous explosion blew out windows 200 yards away
With more retribution and seventeen dead along the road to peace

Now at King George Ave and Jaffa Road passengers boarded bus 14a
In the aisle next to the driver Abdel Mahdi (Shahmay)
And the last thing that he said on earth is "God is great and God is good"
And he blew them all to kingdom come upon the road to peace

Now in response to this another kiss of death was visited upon
Yasser Taha, Israel says is an Hamas senior militant
And Israel sent four choppers in, flames engulfed, tears wide open
And it killed his wife and his three year old child leaving only blackened skeletons

It's found his toddlers bottle and a pair of small shoes and they waved them in front of the cameras
But Israel says they did not know that his wife and child were in the car
There are roadblocks everywhere and only suffering on TV
Neither side will ever give up their smallest right along the road to peace

Israel launched it's latest campaign against Hamas on Tuesday
Two days later Hamas shot back and killed five Israeli soldiers
So thousands dead and wounded on both sides most of them middle eastern civilians
They fill the children full of hate to fight an old man's war and die upon the road to peace

"And this is our land we will fight with all our force" say the Palastinians and the Jews
Each side will cut off the hand of anyone who tries to stop the resistance
If the right eye offends thee then you must pluck it out
And Mahmoud Abbas said Sharon had been lost out along the road to peace

Once Kissinger said "we have no friends, America only has interests"
Now our president wants to be seen as a hero and he's hungry for re-election
But Bush is reluctant to risk his future in the fear of his political failures
So he plays chess at his desk and poses for the press 10,000 miles from the road to peace

In the video that they found at the home of Abdel Mahdi (Shahmay)
He held a Kalashnikov rifle and he spoke with a voice like a boy
He was an excellent student, he studied so hard, it was as if he had a future
He told his mother that he had a test that day out along the road to peace

The fundamentalist killing on both sides is standing in the path of peace
But tell me why are we arming the Israeli army with guns and tanks and bullets?
And if God is great and God is good why can't he change the hearts of men?
Well maybe God himself is lost and needs help
Maybe God himself he needs all of our help
Maybe God himself is lost and needs help
He's out upon the road to peace

Well maybe God himself is lost and needs help
Maybe God himself he needs all of our help
And he's lost upon the road to peace
And he's lost upon the road to peace
Out upon the road to peace.